Troms legeforening

Lokalforening

2013

Ny politikk – eller bare ny polemikk?

Den 7. oktober undertegnet Høyre og Frp et 75 siders dokument (1) som legger grunnlaget for dagens regjering. De 6 sidene som handler om helse- og omsorgssektoren er nyttig lesning for den helsepolitisk interesserte.
27. oktober 2013
Arsmotet-1_2013-hoved
Et lite knippe kolleger under årsmøtet 2013.

Regjeringen vil utarbeide en handlingsplan om tilgjengelighet, kvalitet og kompetanse i fastlegeordningen. Det vil være klokt av den nye ministeren å spille tett på lag med fastlegene og Legeforeningen, som allerede har etterlyst en forpliktende opptrappingsplan for fastlegeordningen. Troms legeforening har i det siste pekt på de utfordringene unge leger i etableringsfasen møter i privat legepraksis. Vi håper at regjeringens arbeid vil bidra til bedrede vilkår og arbeidsforhold for unge leger som vurderer å etablere seg i ordningen. Det enkleste og mest handlingskraftige er å øke pro capita basistilskuddet for de små og moderate fastlegelistene.

Regjeringen ønsker også å reversere den kommunale medfinansieringen som ble innført med samhandlingsreformen. Poenget var at kommunene skulle betale en del av regningen for kommunens pasienter når disse ble innlagt i sykehuset. Dette skulle være en økonomisk motivasjon for å hindre innleggelse, og heller bygge opp et lokalt tilbud til disse pasientene. Slik kunne ”lure” kommuner spare penger ved å behandle i egen kommune, mens sykehusene fikk begrensede overføringer. Dette skal altså Regjeringen nå snu, og mye tyder på at det er rett vei å gå. Slik reduseres i alle fall et voldsomt byråkrati, og fattige kommuner slipper å fristes til å ”spare penger” på å hindre innleggelser i sykehus – for noen som hadde trengt det.

I sykehussektoren ser det ut til at private helsetjenester går en lys fremtid i møte, når de nå skal få ta unna en større del av køene. De viktige helsetjenestene egner seg ikke for konkurranseutsetting. Legeforeningen mener at løftet i sykehussektoren først og fremst må skje i de offentlige sykehusene. Der skal de største oppgavene utføres, døgnet rundt. År med sparekniv har skapt inntrykk av at det er økonomien som trumfer faget. Men sånn er det ikke. Det må satses på sterke fagmiljøer, utdanning, forskning og trygg beredskap – døgnet rundt. Norge bruker ikke spesielt mye penger på helse, sammenlignet med andre land. Behovet for nye sykehusbygg, oppussing, IKT og medisinsk teknikk er stort.

Kapasiteten i spesialistutdanningen må økes, og legene i spesialisering må få trygget sine arbeidsforhold, slik Bent Høie tidligere har lovet. Hjemmelsordningen for legestillinger er nå borte, og det er i så fall kun økonomi (og kontorplass) som begrenser hvor mange leger som kan settes i sving i vårt offentlige helsevesen. Den avgåtte regjeringen har budsjettert med en aktivitetsvekst på 2,3 % i sykehusene for 2014. Det er marginalt i forhold til behovet, men bedre enn på lenge. Verre var det med det forventede løftet for investeringer i bygg og utstyr. Før sommeren gjennomførte den avtroppende regjeringen etterlengtede lettelser i sykehusenes investeringsrammer ved at egenkapitalkravet ble redusert fra 50 % til 30 %, og at nedbetalingstiden ble øket fra 20 til 25 år. Kan den nye regjeringen løfte dette videre? Det er anslått at investeringsbehovet i sykehusene er rundt 70 mrd. de neste ti årene. Kanskje vil det reviderte nasjonalbudsjettet som offentliggjøres i begynnelsen november gi en pekepinn om hvilke planer dagens politiske ledelse har for å takle sykehusenes investeringsbehov? Regjerningen vil øke ISF-andelen og endre de økonomiske beregningsmodellene for akuttbehandling, forskning og utdanning. Det bør ikke nødvendigvis slå dårlig ut for vårt universitetssykehus, hvis nå ikke tiden spises opp av koding og byråkrati, og at noen pasienter igjen blir enda mer lønnsomme, enn andre…

Den nye regjeringen sier den vil kvalitetssertifisere sykehusene våre. Det må være lov å håpe på at vi da kan diskutere kvalitetsparametre som har faglig forankring og som oppleves som nyttige av oss som jobber i virksomheten. Hva vil forresten skje med de sykehusene som ikke blir sertifisert? Hvor skal disse pasientene håndteres? Andre og bedre planer er innføring av kontaktlege for alvorlig syke pasienter som er innlagt i sykehus. Det kommer til å være tidkrevende, og det fordrer rammer som tillater oss leger å følge opp pasienter personlig og over tid på en annen måte enn i dag. Vi setter pris på at den nye regjeringen anerkjenner legens sentrale rolle for personer med alvorlige diagnoser.

Som bebudet i valgprogrammene, vil regjeringspartiene utarbeide en nasjonal helse- og sykehusplan. Av spørsmålene en slik plan må besvare, er: Hva betyr nærhet til spesialisthelsetjenester? Hva er godt nok – for kirurgisk eller medisinsk akuttfunksjon i våre minste akuttsykehus? Hvor skal fødeavdelingene ligge? Hvilke institusjoner skal fortsatt ha en plass i akuttkjeden, og hvilke kan få andre funksjoner eller faktisk legges ned? Hvordan skal spesialisthelsetjenesten struktureres? Hvilke investeringsplaner må legges? Med en slik plan ønsker regjeringspartiene å styrke de sentrale folkevalgtes overordnede styring av spesialisthelsetjenesten. Hvis det lykkes, har kanskje de regionale helseforetakene utspilt sin rolle.

Vi går en spennende tid i møte!

Jo-Endre Midtbu

(1) http://www.hoyre.no/filestore/Filer/Politikkdokumenter/plattform.pdf