Troms legeforening

Lokalforening

2014

Intervjuet: Morten Skandfer

Med en variert bakgrunn fra allmennmedisin, ØNH og Forsvarets sanitet har Morten Skandfer de siste ti årene hatt sitt virke ved arbeidsmedisinsk avdeling ved UNN. For tiden er det forskningen som er i fokus, nå i mai forsvarer han sin doktorgrad, et arbeid som omhandler gruvearbeideres helse i Murmanskområdet.
14. mai 2014

Som den samfunnsengasjerte legen han er, deltar han aktivt i lokalpolitikken og blogger ivrig om samfunnsspørsmål og byutvikling, på en slik måte at avisa Nordlys nylig har tilbudt ham fast spalteplass. Selv sier han at hver og én må finne en arena som passer, og at det viktigste er at man engasjerer seg i saker man er opptatt av.

Morten Skandfer

Morten Skandfer arbeider for tiden med doktorgrad.

I starten av forrige århundre bygde din oldefar et hundretalls fiskekuttere med dekk som erstattet de åpne og mindre sikre nordlandsbåtene. Hvilket forhold har du til Skandferskøyta?

Det er et begrep som jeg har vokst opp med. Det var en stolthet i familien vår, uten at jeg som barn egentlig helt forsto verdien av det. I voksen alder har jeg vært om bord på en av de fire Skandfer-skøytene som fortsatt er flytende og restaurert. Jeg ser det som positivt at alle gjenværende skøyter i dag er på Riksantikvarens verneliste med statlig støtte til drift og vedlikehold. I dette ligger en anerkjennelse av båtbyggerkunsten, Nord-Norsk sjøfartshistorie og kystkultur.

Vi skriver 1. mai og befinner oss på det nyåpnede Stordalen-hotellet ”The Edge” til en halv milliard. Har arbeidernes dag fortsatt relevans i vårt samfunn?

Vi er privilegerte i Tromsø og i Norge. Dagen i dag gir en anledning til å fokusere på de som er mindre privilegert og opplever urett i vårt eget samfunn og i verden for øvrig. Det er mange grupper som faller utenfor den norske ”vellykketheten” - forskjellene i samfunnet vårt er økende og mange sliter både i arbeidslivet og blant de som har falt utenfor.

Er det noen grupper du mener utmerker seg?

De som faller utenfor arbeidslivet pga psykiske problemer mangler sterke talspersoner som taler deres sak. I tillegg utenlandsk arbeidskraft som opplever sosial dumping og som trenger vår oppmerksomhet. Dessverre er det mange flere grupper i tillegg til disse.

Hvordan vil du oppsummere bildet av Norge i dag?

I Norge har vi alt, men det er også alt vi har.

Morten Skandfer

Morten Skandfer har studert gruvearbeidernes helse og arbeidsmiljø.

Du er aktuell som forsker i en større studie på gruvearbeideres helse og arbeidsmiljø, og dere har gjennom programmet MineHealth nylig mottatt 27 millioner i EU-midler for å forske på gruvearbeideres helse i Barents-regionen. Hva er MineHealth og hva skal alle disse pengene brukes til?

MineHealth er et stort prosjekt som involverer fagmiljøer innen arbeidsmedisin i Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Vi har gjort undersøkelser på gruvearbeideres helse, arbeidsmiljø og sosiale forhold i fire gruvesamfunn på Nordkalotten. Prosjektet skal også levere bedre informasjons- og utdanningsmateriell, samt løsninger for forebygging av helseproblemer og ulykker.

Etter å ha forsket på helsen og arbeidsmiljøet til over 3500 gruvearbeidere på Kolahalvøya skal du i mai forsvare din doktorgrad ”Mineworkers’ Health in Murmansk oblast”. Hvordan er helsen og arbeidsmiljøet for gruvearbeidere i Russland, sammenlignet med Norge?

Det er et stort spørsmål. Vi hadde forventet at det skulle være større diskrepans mellom arbeidsmiljø og helse i Russland og Norge. Det er klart vi fant mange forskjeller, men mye var også likt. På en dag som denne, arbeidernes dag, er det naturlig å nevne at vi fant store forskjeller i gruvearbeidernes arbeidsvilkår og sosiale rettigheter. En annen forskjell er at det på generelt og bredt grunnlag er lite fokus på forebygging av sykdom og skader i Russland. Dette gjelder også for sykdoms- og yrkesskade. I Russland er fokus mer på reparasjon og kompensasjon ved arbeidsrelaterte sykdommer og skader.

Var det enkelt å få tilgang til slik informasjon i et land som Russland?

I utgangspunktet var det ikke selvsagt at det skulle la seg gjøre. Vi valgte å bygge relasjoner både faglig og sosialt over tid, ja over år, og gjennomførte også små avgrensede prosjekt i samarbeid med våre russiske kollegaer for å vise samarbeidet i praksis. Således vokste det frem felles tillitt, entusiasme og vilje til å gå videre med planene. Vi forstod nokså tidlig at det sosiale aspektet ved vårt samarbeid var viktig for å lykkes.

Hva er ditt personlige forhold til Russland i dag og hvordan ser du på situasjonen fremover i lys av siste måneders hendelser i Ukraina?

Verden ser nok annerledes ut fra Moskva enn fra Brüssel, Washington eller Tromsø. Russerne er opptatt av historie og ikke minst det tapte imperiet. De har selvfølgelig dårlige erfaringer med invasjoner og trusler fra vest (Napoleon, Napoleon og NATO) og ønsker en buffer-sone fremdeles. I tillegg opplever mange i Russland en blanding av arroganse og ignoranse fra Vesten for Russlands situasjon, kultur og historie. Sovjet kom jo etter hvert på rett side i andre verdenskrig og bidro med de største menneskelige tap i krigen til fascismens nederlag. Slutten på den kalde krigen ble et nederlag og mange savner imperiet. Det er en nasjonalistisk bølge i Russland i dag, der ledelsen ønsker å ”rette opp historiske feil”. Jeg tror ledelsen i Kreml er mest opptatt av å holde seg ved makten selv, og trengte en ytre fiende. Det har de fått. Og Vesten har i løpet av våren gitt opp å vente på at Russland skal bli et normalt medlem av den europeiske demokratiske familie. Dette er et autoritært styre med sterke nasjonalistiske trekk og med demokrati på vikende front.

Hvordan kan dette ramme områder som helse og forskning?

Det blir nok en ny kurs i Europa heretter. Hva den konkret kommer til å inneholde er usikkert. Men det kan ramme oss her i nord på ulike måter, da særlig på norsk-russisk samarbeid som kan bli vanskeligere, fra Barents Rescue til helseprosjekter. Mitt håp er at det ikke skjer, at folk-til-folk samarbeidet fortsetter og at satsingsmidler fortsatt avsettes til å fremme lokale regionale prosjekter. Kontaktene og aktiviteten øst-vest her i nord er bred, sterk og verdifull og nettopp det vi trenger å utvikle i tider som dette. Og så har vi et godt grunnlag i et langt, stabilt og godt forhold mellom Norge og Russland. Det blir en motvekt til det impulsive og kaotiske som skjer mellom Russland og Ukraina nå.

Apropos NATO - I 2003 reiste du ut for Forsvaret til Kosovo som major og lege for 500 norske soldater og havnet midt i de største opptøyene siden NATO gikk inn i landet i 1999. Hva var rollen din bak den norskledete barrikaden som beskyttet de serbiske landsbyene i området og hva tenker du i dag om tjenesten?

Jeg var Senior Medial Officer og bemannet en mobil hjelpeplass som hadde framskutte førstehjelpsfunksjoner med to førtitonns pansrede Sisu-ambulanser. Vi bistod norske og svenske soldater med akuttmedisinsk førstehjelp. Det var noen svært hektiske og dramatiske døgn i en ellers ganske fredelig misjon. Jeg tok med meg mange erfaringer fra å være lege i utenlandsoppdrag, man får nye perspektiver både om samfunn som er ulikt fra Norge samt at det var nyttig å jobbe i et internasjonalt miljø som denne NATO-operasjonen. Det gir en bedre bakgrunn for å forstå og vurdere de muligheter og ikke minst begrensninger som det internasjonale samfunn har i en urolig verden.

Ved siden av ditt virke som lege og forsker har du ulike verv bl.a. i lokalpolitikken og idéforumet Pecha Kucha og du blogger ivrig bl.a. innen samfunns- og sikkerhetspolitikk. Har leger et særskilt ansvar å engasjere seg i samfunns- og lokalpolitikk?

Leger har omfattende kunnskap om sammenhengen mellom liv og helse og forvalter også indirekte og direkte store verdier i samfunnet gjennom behandling, trygdeytelser og forebygging. Vi som er medisinere burde være engasjert på flere arenaer enn helsevesenet og bruke den kunnskapen, erfaringen og kompetansen vi har innen helse, forebygging og miljø til å fremme gode og lange liv. Hver og én må finne en arena som passer. Det viktigste er at man engasjerer seg lokalt eller internasjonalt i saker man er opptatt av - og i egnede fora. Så ja - svaret er ja.

Du er en populær foreleser på akuttkurset på 4. året med forelesning om kjemiske, biologiske og kjernefysiske ulykker og katastrofer. Hva er din motivasjon for å undervise medisinstudenter?

Jeg liker det. Studentene bidrar med engasjement, gode kommentarer og innspill. Dessverre får en si at forelesningene berører veldig aktuell tematikk og kan direkte relateres til atomkatastrofen i Fukoshima og bruken av kjemiske våpen i Syria, eksempelvis.

Hva kjennetegner god ledelse og hvilke egenskaper har en god leder?

For meg er den gode leder tydelig, lyttende, har tillit hos sine medarbeidere og tilrettelegger arbeidsplassen slik at potensialet i arbeidsstokken kan utløses. Dette opplevde jeg tydeligst da jeg var ansatt i Forsvaret.

Du er helseminister for en dag. Hva gjør du?

Jeg har egentlig aldri hatt store helsepolitiske ambisjoner, men skulle gjerne brukt innflytelse til å styrke tilbudet for de svakeste pasientgruppene, folk som har falt utenfor samfunnet eller sliter med rus og psykiske plager. En større generell satsing på forebygging fremfor et for ensidig fokus på kostbar behandling; det ville spart liv, helse og kroner. Et annet problem som er økende, men litt i utkanten av helsebegrepet er ensomhet, der skulle jeg gjerne sett at samfunnet planlegges i retning av flere sosiale kontaktflater og arenaer, at det legges til rette for at man kan se hverandre og være der for hverandre. Det vil ha konsekvenser for hvordan man bor, reiser, jobber, handler. Tror møteplasser er stikkord her, fleksible boformer, å blande generasjonene. Jeg mener altså at helseaspektet må enda tydeligere inn i samfunnsplanleggingen. Her er det mye å spare, mye å vinne. Det er nok for mye å få til på en dag, men det kan være en start.

Av Sindre R. Solberg