Fylkeslege Svein Steinert holder til på sitt kontor i Fylkesbygget. Han representerer sammen med 19 andre det som er igjen av helsearbeidere på det gamle sykehuset, og sammen skal de se til at alt gjøres som det skal i fylkets helsevesen.
Av Sondre Koren Flægstad
Det er mulig jeg har fulgt dårlig med i timen, men jeg har aldri fått med meg at Fylkeslegen gjør noe annet enn å gå kolleger etter i sømmene. Stemmer dette bildet med virkeligheten?
- Det stemmer litt. En viktig og stor del av det vi gjør er å behandle klager og drive kontroll med at det vi gjør i helsevesenet vårt er god praksis og at pasienter får nødvendig helsehjelp. Det kanskje ikke så mange er klar over er at dette kun gjelder halvparten av tiden vår. De resterende femti prosentene bruker vi på utvikling av helsetjenesten, hvor vi blant annet holder kurs for helsearbeidere og turnuslegeveiledning. Vi deler også ut penger og driver nettverk på oppdrag fra Helsedirektoratet i forhold til pasientgrupper som ikke ellers får så stort fokus, som rus, psykiatri og demens. Denne delen er nok ikke like interessant for media, og derfor blir bildet lett dreid mot klagesakene.
Steinert er født og oppvokst i Oslo og gikk på Ekeberg folkeskole og Holtet gymnas samtidig som han spilte fotball og var på respektable ”topp 30 prosent” i junior-NM på ski. Etter å ha unnagjort medisinstudiet i Oslo og fullført turnus på Levanger sykehus og distriktsturnus på Inderøya i Nord-Trøndelag, bar det nordover, nærmere bestemt til Karlsøy, for unge Steinert.
- Distriktslegejobben på Karlsøy var min første legejobb etter turnus. Det var vanskelig å få fast arbeid i Oslo og Nord-Norge var spennende i tillegg til at jeg hadde slekt i Kvæfjord på morssida.
Her ble han ett år før han gjorde sin allmennlegespesialisering i Sverige de neste tre årene, hvorpå han igjen satte snuten nordover.
- Jeg startet så som kommunelege på Sentrum legekontor og jobbet parallelt, og senere fulltid, med oppstart og drift av AIDS-kontoret, da dette kom opp i 1987. Her delte vi blant annet ut rene sprøytespisser og tilbød gratis testing, behandling og oppfølging.
Så fulgte en tid hvor Steinert hadde flere samfunnsmedisinske verv, blant annet som assisterende fylkeslege. Han ledet ”Fastlegeforsøket” i Tromsø og var med på å innføre fastlegeordningen nasjonalt som tillitsvalgt i Legeforeningen. Etter å ha jobbet fulltid som fastlege fra 1995-2006 fant han atter igjen den samfunnsmedisinske vei og jobbet så på Nasjonalt senter for distriktsmedisin for å øke kompetansen hos legene i distriktene. I 2012 søkte Steinert på stilling som fylkeslege og fikk den, til en noe blandet mottakelse fra sine kolleger.
- Jeg følte at jeg nå på mine voksne dager hadde opparbeidet meg erfaring og et godt bilde av hvordan helsevesenet drives og hva som kan forbedres, og søkte derfor på jobben. Da jeg fikk jobben kom det reaksjoner, noen mente jeg gikk over til ”fienden”, men de fleste ønsket meg lykke til og sa at ”dette blir bra”. Nå opplever jeg at kontakten med helsevesenet er god og at vi blir respektert for det vi gjør og at det er bra at noen ivaretar sikkerheten i arbeidet, så det er meningsfullt.
Hva er det beste og verste med å være fylkeslege?
Det beste med jobben er at den er veldig allsidig. Man får god oversikt over hele samfunnet og det er utrolig spennende å forhåpentligvis være med på ta de gode avgjørelsene. Det verste er alle møtene. Byråkratiet er tungrodd og rapporteringskrav som ikke oppfattes som meningsfulle, er tidstyver. Vi må alle være kritiske i forhold til hvem vi innkaller til møter og hvor ofte vi gjør det.
Folk flest liker reklame dårlig, regninger enda verre, men det verste for helsepersonell er om fylkeslegen står merket som avsender på konvolutten i postkassa. Hvordan skal man som ung lege håndtere en slik situasjon, og har du selv fått et slikt brev i posten?
- Ja, jeg har fått et par stykker, men ingen har endt opp i at jeg har fått advarsler. Det er litt skummelt første gangen man får det, men som vi forklarer på turnuslegeveiledningen, så er det slik at som helsepersonell, og særlig lege, så er det umulig å ikke gjøre feil. Man må derfor være forberedt på at man ikke kan gjøre alt perfekt og erkjenne det når feil blir gjort. Får man så en klagesak, må man ikke legge det bort, men svare ærlig på det som etterspørres, ta det innover seg og lære av det. Når det åpenbart har skjedd en feil uten at legen er villlig til å reflektere over det eller ta det innover seg, vil saken med en gang få en mye mer alvorlig karakter.
Hvordan er gangen i en klagesak og ender alle klagesaker opp med advarsler?
- En klagesak starter vanligvis med at vi mottar en klage. Da forsøker vi først å høre om det er mulig for pasienten å ordne dette selv med legen, for eksempel om de har hatt en uenighet på legekontoret. Dette går som regel fint. Hvis situasjonen påkrever det, så vil vi deretter sende et brev til legen som da har tre uker på seg til å svare. Er det mye å gjøre trekker det kanskje ut, vi må purre og legen får tre uker til. Så innhenter vi informasjon og rådfører oss i henhold til veiledere innen de forskjellige spesialiteter og eventuelt med sakkyndige om det trengs, så dette tar litt tid. Er det alvorlig nok, så sender vi det videre til behandling hos Helsetilsynet. Utfallet av disse sakene varierer fra at vi konkluderer med at dette ikke er noen sak, til at vi gir råd om videre praksis og anser saken som ferdig, til at Helsetilsynet undersøker saken som så kan vurdere om en advarsel er på sin plass eller at det i ytterste instans kan bli aktuelt å trekke tilbake autorisasjonen.
- Når det er sagt er det viktig å få med at vi alltid ønsker å se på systemet foran personen. Har det vært et urimelig arbeidspress som har ført til at feilen ble begått? Har det tekniske utstyret sviktet? Det kan være tilfeldigheter som spiller inn og disse er det viktig at vi får belyst så vi kan lære av det slik at det ikke skjer igjen.
Hvor store feil må begås før lisensen ryker?
- Det skal veldig mye til for å miste sin legelisens på grunn av medisinske feil. Dette fordi at det er, som vi har snakket om, nesten umulig å ikke gjøre feil. Skulle man derimot ruse seg på jobb, stjele medisiner, lyve og skrive falske attester i vinnings øyemed eller drive rollesammenblanding og innlede et seksuelt forhold til en som er i en pasientrolle i forhold til deg, så er vi inne på situasjoner som gjør at autorisasjonen kan være i fare.
I en nasjonalt publisert oversikt over 3-3a-meldinger der uventede alvorlige hendelser på sykehus de siste fem årene er rapportert, har UNN HF bare minimalt flere meldinger enn eksempelvis Helgelandssykehuset HF, og langt færre enn Nordlandssykehuset HF. Er vi rett og slett flinkere på UNN eller burde flere situasjoner vært meldt?
- UNN har rapportert færre slike hendelser enn det man bør kunne forvente ved et så stort sykehus med så mye behandling, og dette er noe vi har tatt opp med dem. Det kan tyde på at det er en kultur hvor terskelen for å melde slike hendelser er for høy. Det er viktig at alle som jobber på sykehuset tenker på å melde disse uventede hendelsene. Dette gjelder ikke minst etter Daniel-saken på Vestlandet som var i media for noen måneder siden der en gutt døde etter en i utgangspunktet grei operasjon. I kjølvannet av denne saken ser vi at det er grunn til å tro at det fortsatt henger igjen en kultur hvor man som helsepersonell tildekker saker som burde vært belyst, i stedet for å melde dem inn til Helsetilsynet. Meld heller én gang for mye enn for lite. Det trenger så absolutt ikke å ende opp i noen advarsel til enkelpersoner, men det kan være med å belyse forhold som gir oss læring til senere.
- En annen grunn til at slike saker bør meldes, er at dersom man dekker til saker, blir det vanskelig å følge opp de pårørende. De står i en situasjon hvor de ikke føler seg tatt på alvor og får det vanskeligere med å komme seg videre i en sorgprosess. Samtidig er det er negativt for legene som eventuelt har gjort en feil de ikke får bearbeidet slik at de får gjort seg ferdig med saken og kommet seg videre. I tillegg bidrar slik tildekking til å svekke folkets tillit til helsevesenet.
Du er helseminister med en diktators gjennomføringskraft for en dag. Hva gjør du?
- Da ville jeg vektlagt forskning og videreutdanning av helsepersonell i primærhelsetjenesten. Dette fordi at det er i kommunene folkene bor og det er for stor variasjon i kompetanse i primærhelsetjenesten, for liten kunnskap om hva som fungerer og ikke og her trenger vi et kompetanseløft. Når det gjelder forskning kan primærhelsetjenesten ta lærdom av hva de gjør på sykehuset. I kommunene gjør man litt mer ”som man alltid har gjort” og reflekterer ikke i samme grad. Det blir dyrt, men det må gjøres.
Klar og tydelig tale. Da gjenstår bare noen gode råd til unge leger i starten av en forhåpentligvis lang karriere.
- Vær med å utvikle en kultur hvor det er lov å gjøre feil og hvor vi lærer av feilene våre. Man skal ikke være livredd for å få et brev fra fylkeslegen, men man skal lære av disse situasjonene. Det gjør vi gjennom diskusjon med kolleger og støtte på den måten, ikke via tildekking. Alle som kommer inn på en ny avdeling er med på å utvikle kulturen på den avdelinga. Det kan være krevende for enkelte å ta den fighten, men man må samtidig huske på at om man ikke er bevisst på hva man står for, kan man fort bli sugd inn en kultur man ikke egentlig ville være en del av. Samtidig må man være litt smart og velge sine kamper og hvilke fora disse skal tas opp i. Legene er for redde for å vise svakhet og redde for å tape ansikt. Dette taper både vi og pasientene på i det lange løp.
- Et annet råd er at unge leger bør være åpne for å skaffe seg bredde i erfaringen i starten før de går inn i spesialisering. Det er viktig å ha møtt mennesker, å ha med seg en god porsjon sunn fornuft og forstå hvordan det er å være menneske både i by og distrikt - ikke bare kunne det tekniske.
- Mitt siste råd er å være grundig nok i rapporteringen av det du gjør. Du trenger ikke å skrive bok etter hver pasient, men gjør det godt nok. Vær likevel også varsom og ha følere ute når du kan ha hatt en konsultasjon hvor du tror at folk kan komme til å klage. Det kan være seg at en pasient krever beroligende medisiner og du har gjort en medisinsk riktig avgjørelse om ikke å skrive ut disse og pasienten truer deg på livet og går. Så kan det plutselig hende denne personen klager lang tid senere, og da er det lurt å ha dokumentasjon på din opplevelse av situasjonen. Skal man begynne å trekke saker og ting ut fra hukommelsen ett år etter en konsultasjon, blir det gjerne mangelfullt og man står ikke like sterkt.