“Så flott at vi fikk til dette!”, sier hun og smiler mot meg. Hun unnskylder at hun er 10 minutter for sen og forklarer at hun stoppet for å snakke med en av selgerne av gatemagasinet Virkelig mens hun kjøpte siste utgave. Det slår meg igjen – hun utstråler en genuin varme og omsorg for andre mennesker, noe jeg alltid tenkte på da hun underviste oss i studietiden. “Hvordan har du det?” er det første hun spør om når hun setter seg ned. Jeg får en følelse av at hun virkelig bryr seg om hva jeg svarer. En tidligere kulling av meg beskrev henne slik da jeg sa jeg skulle intervjue henne: ”Hun er tilstede, dyktig, tydelig, engasjert og flott!”
Valeria Marton er født i 1959 i Kikinda i tidligere Jugoslavia som ungarsk minoritet. ”Ja, jeg er med andre ord hjemløs”, sier hun med et muntert blikk. I 1979 førte kjærligheten henne til Norge og hun startet på medisinstudiet ved Universitetet i Tromsø i 1982. Etter fullført turnustjeneste i Narvik og Lødingen var hun innom både nevrologi og patologi før hun fikk jobb på Avdeling for medisinsk genetikk. Etter bare tre måneder i et vikariat visste hun at dette var hennes vei å gå.
På fritiden liker hun å skrive både dikt og prosa. Hun utdannet seg til sosialantropolog i 2002. ”Jeg hadde et behov for å utvide min horisont som genetiker. Sosialantropologi handler om kommunikasjon mellom mennesker og kulturer; genetikk handler mye om akkurat det. Vi helbreder ikke mennesker, vi stiller diagnose og følger opp pasientene. Daglig har jeg glede av min utdannelse i antropologi og da jeg tok min medisinske doktorgrad i 2006 var antropologi helt sentralt. Med innfallsvinkel fra den samiske kulturen så jeg på ulike måter å oppfatte arv og slektskap på i forskjellige kulturer. Fordi jeg er oppvokst som etnisk minoritet kan du kanskje si at jeg er over middels opptatt av akkurat det.”
Jeg påpeker at det høres ut som hun har mange jern i ilden. ”Det som er viktig for meg er hele tiden å være underveis. Det er så trist å være “ferdig”, jeg elsker å ha prosjekter!” Igjen smiler hun som bare Valeria Marton kan.
Hva opptar deg for tiden?
Dagens politiske situasjon. Den gir helt klart utslag – for eksempel i diskusjonen om reservasjonsretten. Jeg er svært uenig i at fastleger skal ha muligheten til å reservere seg mot å henvise til abort. De fratar pasientene sine en rett til å snakke med den legen de kjenner best. Disse fastlegene har mulighet til å velge en annen jobb. Jeg forstår at de har samvittighetskvaler, men det løser man ikke med å reservere seg mot en type problemstilling hos pasientene sine – man kan velge en annen retning innen medisin hvor man ikke møter på dette.
Genetikk er akkurat nå det medisinske fagområdet i størst utvikling. Den kliniske virksomheten omfatter utredning og veiledning av pasienter og familier i forbindelse med arvelig sykdom, syndromer eller kromosomavvik.
Du ble genetiker, hva fristet med faget?
Faget genetikk har en spennende dynamikk, vi jobber med pasienter på poliklinikken og med deres arvestoff på laboratoriet. Poliklinikken og laboratoriet skal passe som hånd i hanske og skal følge den rivende utviklingen i genetikk på best mulig måte. Alle de nye laboratoriemetodene utvikles for å være redskap i utredningen av pasienter og familier med genetiske sykdommer. Jeg jobber stort sett med sjeldne syndromer. De fleste av disse er uhelbredelige, og således blir forebygging, prognose og arvelige aspekter viktig. Den spesielle pasientgruppen har helt klart sammenheng med min interesse for antropologi. Jeg jobber oftest med en familie – og da er antropologi alfa og omega. Måten å føre disse konsultasjonene på er utrolig spennende. Mange av de genetiske sykdommene gjør at dem som rammes har det annerledes enn andre mennesker. Igjen spiller mitt engasjement for minoriteter inn. Jeg slåss for mine pasienter!
Hva liker du best med jobben din? Hva er utfordrende?
Jeg trives aller best på poliklinikken med utredning. Det å ha med en hel familie å gjøre er svært spennende. Møtet med disse barna er fantastisk, det er flott å kunne bidra et sted der jeg virkelig kjenner at jeg behøves. Genetikk på DNA-nivå er meget sammensatt og kunnskapene vokser fra dag til dag. Det å “omsette” disse kunnskapene til et brukbart verktøy i klinikken er den mest utfordrende del av jobben. Såkalte “DNA-kits” kjøpt på nettet har ingenting med min daglige jobb å gjøre. Min hverdag styres av pasientens kliniske bilde.
Hva gjør en genetiker når man ikke har poliklinikk?
Etter polikliniske konsultasjoner bruker jeg mye tid til å jobbe med pasientbilder, på basis av bildene og pasientens klinikk gjør jeg søk i databaser, finner frem artikler, sjekker den nyeste informasjonen om aktuelle gener, bestiller genanalyser og konfererer med kolleger både i Norge og i utlandet. En del av jobben handler om vurdering av rekvisisjoner på genetiske analyser kolleger har sendt til oss, svare ut disse resultatene, vurdere henvisninger og lignende.
Ellers er jeg veldig opptatt av å bringe kunnskap og erfaringer videre. Undervisning av medisinerstudenter og arbeidet med pasienter utgjør de kjæreste delene av min jobb. Genetikk er i utgangspunktet et lite fag i universitetssammenheng. Jeg har alltid kjempet for at det skal få et solid ståsted i undervisningen. Dette gjør jeg for mine pasienter, jeg ønsker at nyutdannede leger skal kunne oppdage, henvise og følge opp pasienter med sjeldne syndromer. Det er veldig givende å jobbe med studenter, de er flinke og nyskapende!
Har du noen tanker om den genetiske fremtiden?
Jeg er veldig spent. Det er en brytningstid. For 20 år siden hadde vi en brøkdel av de genetiske testene vi har i dag. Nå må vi omorganisere faget vårt. Jeg tror også vi får mer subspesialisering slik det er innen andre fagområder i medisinen, og at det vil oppstå nye yrkesgrupper, for eksempel genetiske veiledere. For øvrig føler jeg meg trygg på hvordan faget drives her i landet. Jeg tror ikke vi kommer til et punkt i Norge hvor vi får såkalte “designbabyer”. Norge har et godt lovverk som ivaretar enkeltmenneskers interesser, samtidig som nyvinninger håndteres godt. Det som er truende er privatiseringen.
Debatten om tidlig ultralyd dukker stadig opp. Hva er dine tanker om å innføre det som en del av svangerskapsomsorgen?
Jeg ser ikke helt poenget med å innføre dette – jeg har alltid tenkt at jeg ikke er ute etter å “finne feil”. Å begynne å lete etter syndromer og annen sykdom der risikoen i utgangpunktet er lav blir feil. Jeg har ikke så sterke motforestillinger mot det, men jeg ser ikke på det å lete etter sykdom som hensiktsmessig. Hvor skal vi sette inn ressursene? På de barna som allerede har et syndrom? Eller ovenfor alle andre der vi skal lete etter feil? Vi må huske på at folk flest har en utrolig liten risiko for å få syke barn. Jeg mener derfor det er feil bruk av ressurser å screene alle. Dessuten er diskusjonen om de falske positive helt sentral.
Har du noen gode råd til dine yngre kolleger som er på vei inn i doktorlivet?
Ja! Velg en vei som pirrer din nysgjerrighet og der du har lyst til å bidra med noe. Det må tenne deg! Ta det med ro, gi deg rom til å kjenne på ting. Ikke stress med å komme videre eller velge noe fordi det er “populært”. Synes min kollega Tone Nordøy svarte godt på dette spørsmålet i forrige intervju: Det er en tid for alt!
Du er helseminister for en dag, hva gjør du?
Jeg er ingen ledertype så da må jeg tenke meg litt om. Jeg ville nok fordelt godene litt bedre. Pengene bør inn i det offentlige helsevesenet og jeg ville tilstrebe en likhet både geografisk og menneskelig. Visse behandlinger bør sentraliseres, for eksempel for sjeldne misdannelser, her bør man samle ekspertisen. Å ha en fødestue på hvert nes er i mine øyne heller ikke hensiktsmessig. Hvis jeg skulle være helseminister måtte for øvrig politikken ha vært rødere…
Av Carina Lill Kaspersen