Ringerike sykehus er et stort lokalsykehus med ca. 100 000 mennesker i opptaksområdet. Sykehuset har rundt 1 000 ansatte, mens Vestre Viken Helseforetak som er overbygningen, har 9 500 ansatte. Helseforetaket har satset på stedlig ledelse av sine sykehus, og Bleikelia har altså fått ansvaret for ett av disse. Da han overtok direktørjobben for snart tre år siden, kom han til et sykehus med mange problemer og i stort økonomisk uføre. Nå leverer sykehuset på alle fastsatte mål, er i økonomisk balanse og de ansatte er storveis fornøyde!
Leger på UNN fulgte godt med da Per Bleikelia holdt sitt foredrag
Bleikelia har bestemt seg for å reise lite i jobben; han sier at hans jobb er på Ringerike sykehus, og det er viktig for han å være mye tilstede. Etter at han fikk Legeforeningens lederpris får han daglig henvendelser om å holde foredrag. Gleden var derfor stor da han svarte ja til å komme til Tromsø. Han trengte ikke betekningstid, men hadde én betingelse; at han fikk betale reisen selv. Han har et stort hjerte for Tromsø og Nord-Norge fra tiden som ekspedisjonssjef i Eieravdelingen i HOD og forteller at han alltid har hatt stor beundring for sykehuset her: ”UNN er et av landets flotteste sykehus med unik tilknytning til universitetet. Sykehuset har alle gode muligheter”.
Det å være tilstede er altså et av Bleikelias prinsipper. Hver morgen går han en tur gjennom sykehuset for å treffe de ansatte og høre hva som skjer. Han ønsker å være en tilgjengelig leder, de ansatte skal bli sett og hørt. Derfor spiser han også lunsj på ulike steder i sykehuset hver dag, da får han møtt de ansatte og på den måten får han mye informasjon om hvor skoen trykker.
Bleikelia kaller seg forresten ikke direktør, men ”ansvarlig tilrettelegger”. Han forteller at han etter selv å ha blitt rammet av sykdom, forsto på en helt ny måte hva sykehus faktisk handler om; det gode møtet mellom lege og pasient. ”Ingen som er syke spør etter direktøren, de kommer for å møte en lege som kan behandle dem! Det er dette som er kjernevirksomheten, og det er dette jeg som leder må tilrettelegge for”.
Bleikelia er kanskje mest kjent for at han snur den hierarkiske ledermodellen – pyramiden med direktøren på topp – på hodet. I alt han sier og gjør, er det tydelig at kongstanken er at hans oppgave som leder, er å legge til rette slik at de fagfolkene som møter pasientene, får best mulig forutsetninger for å gjøre nettopp det. Det er fagfolkene som er heltene, sier han. Men alle de ansatte er viktige; også rørleggeren som jobber på sykehuset er i Bleikelias øyne en helt: ”Du er ikke en rørlegger, du er en Sykehusrørlegger!” Alle de ansatte skal føle at de er i samme båt og at de bidrar på sitt vis til kjerneoppgaven.
Han er opptatt av at de ansatte skal få være delaktige i de beslutninger som tas, og at endringene som skal gjøres i organisasjonen må skje ”innenfra”. ”Er ikke de ansatte på lag – går ikke utviklingen rett vei”. Han tar også til orde for at lederne må slutte å være redd for uenighet. Som leder MÅ man få motforestillingene – for som han sier ”mesteparten av vettet sitte ute i organisasjonen!” Han utdypet at han har gått fra å være en leder med stor tro på økonomistyring og som ”alltid skulle ha rett” til å bli en leder som lar løsningen utvikle seg blant dem som faktisk kjenner saken best. Han ville aldri kunne gi sine ansatte munnkurv.
Bleikelia er opptatt av at ledere må skape engasjement og motivasjon blant de ansatte. Han skiller tydelig mellom administrasjon og ledelse; management og leadership, der management baserer seg på kontroll, mens ledelse er basert på tillit. Påstanden er at mange sykehus i dag har altfor mye administrasjon, og altfor lite tillit. Selv har han kuttet administrasjonen til et minimum. De som har merkantile administrative oppgaver er dessuten flyttet ut i sykehuset – tilbake på avdelingene. Han fortalte hvordan en entusiastisk legesekretær var flyttet tilbake til akuttmottaket, og kunne få bidra med å bestille taxi og ordne papirer – til motivasjon og glede for han eller henne – og til avlastning for legene og sykepleierne.
Han er opptatt av å lede sammen med de tillitsvalgte, og jobber aktivt for å trekke dem mer inn i planleggingen på sykehuset og forteller at han har tanker om et ”ansattstyrt sykehus”, der de ansattes ressurser brukes enda mer enn i dag.
Bleikelia snakket også om noen av utfordringene han mener helsevesenet står ovenfor i tiden fremover. De som er unge i dag, og som er morgendagens pasienter, stiller helt andre krav til helsetilbud og tilgjengelighet enn de eldre. Sykehusene må belage seg på omstillinger, og for at omstillinger skal lykkes, må man som leder være åpen og få de ansatte med på å utvikle beslutningen. Dette er spesielt viktig i kunnskapsorganisasjoner som sykehus er, mener han. Han ”hater LEAN” og mener at samlebåndslogistikken for produksjon av biler på 1920-tallet i USA, ikke har noe til felles med dagens sykehus. På Ringerike sykehus jobber man for tiden med å omgjøre observasjonsposten til en avklaringspost – fordi det skal skje en avklaring der – ikke bare observasjon. De har også dratt i gang en ”krefttelefon” for mage/tarmkreft der fastlegen skal få snakke med ansvarlig sykehusspesialist innen 24 timer, og der pasienter blir lagt inn for videre utredning av kreft innen de neste 24 timer, hvis det er indikasjon for det.
Etter at Bleikelia mottok Dnlfs lederpris, har det haglet på med invitasjoner til foredrag, men Bleikelia prioriterer hardt. Den siste tiden har han lagt merke til at flere andre sykehus også viser interesse for hans tanker. Kanskje kommer også snart invitasjonen fra UNN?
Mange hadde funnet veien til Panoramasalen på Rica Ishavshotell denne kvelden, og det ble gode meningsutvekslinger med salen der mange av nestorene i sykehuset tok ordet.
Det ble for eksempel gitt uttrykk for at utviklingen i helsevesenet har ført til at mange ikke synes det er noe særlig artig å jobbe på sykehuset lenger.
”Er det håp om at vi kan få inn nye lederideologier med tillit til de ansatte og der man igjen lytter på fagfolka?” spurte én. ”Ja, det er håp”, svarte Bleikelia, som videre fortalte at politikere og andre nå kontakter han i stort antall for å få høre hva som har fungert på Ringerike. ”Man må tro på optimisme for å skape optimisme!”
Av Elisabeth Olstad