Troms legeforening

Lokalforening

2014

Sistehjelp – den moderne død

Det pågår en debatt om dødshjelp. Annenhver tysker kan tenke seg å vurdere selvmord dersom de skulle bli pleietrengende. Men muligheten for en selvbestemt død kan medføre en fare for at gamle mennesker kan føle seg presset ut av livet.
2. oktober 2014
bs-Autumn-Fall-600

Den gamle damen ser tilfreds ut. Videoen på internett viser henne sittende i en svart skinnstol. Hun har på seg en kortermet, blomstret nattdrakt, på brystet hennes ligger et stripet lommetørkle. I de tørre hendene holder hun en skål med yoghurt som hun spiser med en skje. Ansiktet under det sølvhvite håret er avslappet. Hun sier noen setninger og virker nesten munter. Så spiser hun videre.

Neste morgen er Maria Heringa død. Sist høst møtte hennes stesønn Albert for retten i Nederland: Han hadde rørt 125 piller inn i yoghurten, både sovemiddel og malariamedikamenter fra et Afrika-opphold. Det var 99-åringens uttrykkelige ønske å dø, hvilket helt klart framkom av videoen som ble vist under rettsaken. Maria Heringa var ikke syk, hun var åndsfrisk, hun led ikke av smerter. Hun var ikke engang sengeliggende – hun var bare gammel. Av den grunn hadde hennes lege ikke villet gi dødshjelp. Men stesønnen oppfylte hennes ønske.

Tilfellet Maria Heringa har utløst en ny debatt i Nederland om dødshjelp. Den ene part ser hennes død som en ideell død, en vakker slutt, selvbestemt og uten smerter. Under rettssaken ytret til og med aktor forståelse for den tiltalte Albert Heringa. Dommen var at han var skyldig – noe annet ville vært umulig - men han fikk ingen straff.

Dødshjelpmotstanderne ser på utviklingen med frykt: Når man først begynner å utvanne dødshjelpforbudet, vil grensene fortsette å forskyves. Til slutt har man et samfunn der alle kan gi dødshjelp til personer som ytrer et dødsønske.

Også i Tyskland har diskusjonen om dødshjelp kommet opp på ny, der krefter er i mot organisert hjelp til selvmord. Debatten går ut over vanlig politikk. Det handler om den menneskelige eksistens, som har med livets begynnelse og slutt å gjøre.

Stadig færre mennesker ser døden som bestemt av skjebne eller av Gud. I en tidsalder av reanimasjon, kunstig respirasjon og PEG-sonder er det ikke entydig hva det betyr ”å dø en naturlig død”. Medisinske framskritt er en velsignelse og en forbannelse på samme tid.

Når døden først er uunngåelig, vil mange i det minste bestemme når, hvor og hvordan. Vi bestemmer om, når og hvordan vi vil forplante oss. Tidspunkt for keisersnitt tilpasses vår øvrige agenda. Vi bestemmer over vårt utseende, om nesen skal bli mindre og brystene større. Hvorfor skal vi ikke kunne bestemme over egen død?

Det religiøse forbud mot selvdrap blir mindre vektlagt enn tidligere. I 2006 vedtok høyesterett i Sveits at suicid var en menneskerett og i den Europeiske Menneskerettskonvensjon er ”retten til selv å bestemme over måte og tidspunkt man avslutter eget liv” tatt med.

I en aktuell spørreundersøkelse for Der Spiegel (TNS Forschung) kunne 55% av de spurte tenke seg å avslutte livet i høy alder ved sykdom, pleiebehov eller demens. Imidlertid mente mer enn halvparten av de spurte at eldre mennesker i dag kunne føle seg mer presset til ”selvbestemt død” (Tysk: ”Freitod”) enn i tidligere tider. ”Jeg er alvorlig bekymret. Om medhjelp til selvdrap blir så enkelt, kan dette utøve et press på alvorlig syke mennesker som ikke vil belaste pårørende på slutten av livet”, advarer president Frank Ulrich Montgomery i den Tyske legeforening. ”Det kan ikke bli sånn at selvdrap blir en bahandlingsvariant i tilegg til de eksisterende”, sier helseminister Hermann Gröhe (CDU).

I realiteten er dødshjelp relativt utbredt i Tyskland. Fortvilte pårørende som overdoserer medikamenter eller seponerer disse, eller også pleiere eller leger som gir etter for pasientenes dødsønske. Det finnes ingen pålitelige tall for hvor mange mennesker som ved hjelp av andre dør etter eget ønske fordi mange tilfeller forblir uoppdaget – i en stille overenskomst mellom leger og pårørende.

Ekstrahert fra Der Spiegel 6/2014

Epilog
I 1978 ble boken ”Den moderne død” av den svenske forfatter Carl-Henning Wijkmark utgitt.

Flere eksperter samler seg i Skåne til et absurd symposium. Man diskuterer en mest mulig økonomisk terminering av gamle mennesker. ”Den moderne død” er den første satire som trekker opp linjene som i de senere år har forekommet i alderspleie- og dødhjelpdebatter, for å forberede oss til det framtidssjokk vi står foran. At menneskelivets ukrenkelige verdi kun holdes i hevd, så lenge økonomien strekker til. Siden begynner seleksjonen…

Over 30 år etter utgivelsen har boken en beklemmende aktualitet.

Av Dag Malm