Vi hadde et sammensatt utgangspunkt ved vårt møte med Cape Town sommeren 2015, og vi hadde en uvanlig sommer i vente.
Tekst: Kristiane Birkeland Bleskestad, Sophia Løksa, Kristin Møystad Michelet, Kari Underhaug
Bilder: Sophia Løksa, Erlend Forbord Rudsar
| «Mobile Meds er et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Medisinstudentforening og SHAWCO – Students’ Health and Welfare Centre Organisation. SHAWCO har vært drevet av studenter ved Universitetet i Cape Town i 75 år. De arrangerer blant annet gratis mobile klinikker i «townshipene» rundt Cape Town. I sommer dro ti norske medisinstudenter til Cape Town for å drive klinikkene mens de lokale studentene hadde ferie.» |
I tre uforglemmelige uker fikk vi jobbe sammen med studentorganisasjonen SHAWCO for å yte helsehjelp til vanskeligstilte i de mest fattige områdene av Cape Town. SHAWCO driver medisinske klinikker i utkantområder av Cape Town, Sør-Afrika, hvor ressursene er knappe og behovet for helsehjelp er stort. Arbeidet drives av en gruppe frivillige medisinstudenter fra universitetet i Cape Town (UCT), en ansvarshavende lege og en sykepleier ansvarlig for det mobile apoteket. Mobile klinikker eller permanente fasiliteter i området blir brukt som lokale.
Klinikkene har blitt arrangert med god kontinuitet i 75 år, og er et pålitelig og anerkjent tilbud til lokalbefolkningen. Takket være internasjonale samarbeidsprosjekter som Mobile Meds kan tilbudet også opprettholdes i ferien til de lokale medisinstudentene. Mobile Meds har blitt svært populært blant norske medisinstudenter. Med mer enn 50 søkere til 10 plasser følte vi oss således svært privilegerte som fikk reise ned.
Pasientene som kommer får konsultasjon, diagnostikk og medisiner kostnadsfritt. Klinikkene holdes på kveldstid da det er vanskelig for pasientene å ta fri fra jobb og komme på dagtid. Pasientene har plager som varierer fra urinveisinfeksjoner, diaré og luftveisinfeksjoner, til seksuelt overførbare sykdommer og spørsmål om HIV status. Konsultasjonene ledes av en medisinstudent som har fullført fjerde året av studiet, i følge med en preklinisk student som observerer og assisterer. Tentativ diagnose diskuteres med legen og det legges en plan for behandling. Vi har også mulighet til å referere pasientene til dagklinikker eller sykehus ved indikasjon for det.
Vi ble fort overveldet av samfunnets enorme mangfoldighet. Sør-Afrika bærer sitt kallenavn «Regnbuestaten» med rette. Det snakkes elleve offisielle språk i tillegg til flere hundre uoffisielle. Mange bor i hus store som slott vegg i vegg med familier i blikkskur. Vanskeligstilte flokker seg rundt ildtønner for å holde varmen, like utenfor finnes barer der det serveres paraplydrinker. Cape Town er ikke paradis, men oppleves ekstremt fargerikt og spennende. For oss var det som å leve i to verdener de tre ukene vi bodde her. Det er vanskelig å beskrive den virkelighetsfjerne følelsen det gir å kunne leve i overflod på formiddagene, for så å stå midt i den ytterste fattigdom på ettermiddagene. Dette opplevdes som en alvorstung realitetssjekk på hvordan forskjell i velstand eksisterer og er så utbredt i verden i dag.
Det faglige utbyttet av denne reisen var stort. På dagtid var programmet fylt med forelesninger, diskusjoner og refleksjonstimer. Vi lærte om de vanligste tilstandene man så ute på klinikkene og behandling av disse, røde flagg, helsetilbudets svakheter når det kom til økonomi og praktisk gjennomføring, og fikk lært viktigheten av tydelige anamnestiske spørsmål når kommunikasjonen ikke alltid er like god. Vi hadde refleksjonstimer som gav en ekstra dimensjon og mulighet til å reflektere over alle inntrykk vi satt igjen med etter en kveld ute på klinikkene. Nye perspektiver på hvordan lands helsetilbud er knyttet opp til historisk og politisk utvikling åpnet våre øyne. På kveldstid dro vi ut i slumområdene.
Å være helsearbeider i Cape Towns utkantområder er noe helt annet enn å fylle samme rolle i Norge. Dette fikk vi oppleve allerede på vår første klinikk. Stemningen var spent i bussen, og den tok oss dypt inn i et tilsynelatende uendelig område med skur, slum og bål. Avlukkene vi brukte til samtaler og undersøkelse av pasientene inneholdt kun en benk og en stol. I lommene våre lå stetoskop og pennelykt, og vi hadde tilgang på et fåtall enkle diagnostiske tester. Alt det moderne utstyret vi tidligere har støttet oss på manglet. Vi hadde ikke mulighet til å rekvirere blodprøver eller ta røntgen. Nå var det våre egne kliniske ferdigheter det handlet om. Dette ga oss raskt erfaringer om hvor viktig den kliniske undersøkelsen og en god anamnese er.
Vi møtte pasienter med et vidt spekter av tilstander. Mange pasienter kom med plager som er vanlige også hjemme; som muskel- skjelettlidelser og luftveisinfeksjoner. Samtidig var parasittsykdommer i form av skabb og innvollsormer definitivt vanligere i det afrikanske landet. De mer klassiske sykdommene HIV og tuberkulose var – og er – også svært vanlige, og måtte alltid vurderes som diagnose.
Rådgivning og informasjonsarbeid var en viktig del av prosjektet. Kanskje var det her vi fikk våre største utfordringer i møte med pasientene. Mange visste lite og gjorde lite for å forebygge sykdom, selv om vi oppfattet redselen for sykdom som stor. Vi så små barn med ekstrem tannråte. Unge kvinner som ikke ville teste seg for HIV i frykt for positive resultat. Menn med redsel for å ha fått HIV etter å ha sittet ved siden av en HIV-positiv i sofaen. Gamle kvinner med arr i huden etter tradisjonell behandling. Andre igjen hadde alvorlig sykdom som ikke kunne behandles fordi pasientene ikke kunne betale. Åpenhet og respekt for en helt annen livssituasjon enn vår egen ble mer enn fine ord, men helt enkelt en forutsetning for et fungerende samspill med pasientene.
Prosjektet har gitt oss et utvidet syn på hvordan global helsehjelp fungerer. Verden er ikke bare svart eller hvit, rik eller fattig, rettferdig eller urettferdig. Sør Afrika og Cape Town fremstår for oss som svært fargerikt i så henseende. Hvite og svarte lever side om side med vidt forskjellige forutsetninger, inntekter og familier. Selv om dette er utfordrende og landet fortsatt strever med ekstreme forskjeller når det kommer til levekår, er situasjonen en helt annen enn hva den var for bare 25 år siden da Mandela ble satt fri fra fengsel.
Mobile Meds har hatt en helt spesiell sommer i hjertet av Sør Afrika. Vi håper og tror vi har betydd noe for pasientene, studentene og legene vi har møtt. Faglig har vi hatt stort utbytte, også på områder vi kanskje ikke forventet. Vi har fått innblikk i et ganske annet sykdomspanorama enn hva vi var kjent med fra tidligere. Vi har fått øynene opp for hvor viktig konteksten blir for hvordan helseutfordringer skal takles, og at språk, religion og tradisjonell medisin må være naturlige tema under en konsultasjon. Samtidig har vi også fått oppleve hvor avgjørende sykehistorien og den kliniske undersøkelsen blir når andre hjelpemidler mangler. Å beherske diagnostisering uten slike støttehjul inspirerer og motiverer. Vi sitter igjen med takknemlighet og større forståelse, og tenker at pasientene i Cape Town nok har betydd mer for oss, enn det vi betydde for dem.
Vi vil takke Troms legeforening for sponsormidlene vi fikk til årets prosjekt. Uten dere hadde det vært vanskelig for oss å få gjennomført prosjektet