Troms legeforening

Lokalforening

2015

Hvor er pasientene?

Sommeren og enden på studieåret nærmer seg med stormskritt. I løpet av snart tre år på studiet begynner realiteten å innhente oss; medisin læres best gjennom praksis.
16. juni 2015
0_Pasienter_Edvarda-700
Foto: Edvarda Louise Salomonsen

Denne praksisen foregår de første årene av studiet hovedsaklig på sykehuset. Vi lærer at verden ikke er svart-hvitt og at det er mye medisinsk kunnskap man ikke kan lese seg til. Medisinstudiet er av den grunn også tuftet på teoretisk tilnærming i kombinasjon med praktisk klinisk undervisning (PKU). Men, etter årets 60 timer timeplanfestede PKU på UNN sitter vi igjen med et stort og ubesvart spørsmål: Hvor er pasientene?

Sist vi sjekket var det relativt få ledige sengeplasser på UNN, allikevel møter vi som studenter ofte beskjeden ”jeg fant ingen pasient” fra veileder når vi møter på PKU. Dette på tross av at vi har gått forbi ikke mindre enn tre korridorpasienter på vei til PKU på den aktuelle avdelingen. De fleste gangene får PKU gruppen på 4-8 studenter anledning til å prate med, og undersøke én pasient en liten stund. Da er det tydeligvis bare den ene pasienten som kunne delta i undervisning den dagen.

Som studenter er vi uerfarne men svært vitebegjærlige. Etter hvert kommer det frem at ikke alle diagnoser presenterer seg på akkurat den måten diagnosen er beskrevet i boken… Av praktiske ferdigheter har vi et 12-timers kurs i undersøkelsesmetodikk i ”sekken”. Utbyttet herifra beskrives som varierende. That´s it. Med dette kurset skal vi møte pasientene vi får undersøke resten av studiet. Etter selv å ha undersøkt en liten håndfull eller to pasienter i år, skal vi snart i gang med fjerde studieår hvor vi, om vi er like heldige som de foregående 4. klassingene, møter ikke mindre enn én pediatrisk pasient og én gravid som skal på 18 ukers kontroll. Er vi ekstra heldige får vi kanskje møte dobbelt så mange pasienter (altså 4). På andre studieår møtte vi verken en nevrologisk pasient eller ØNH-pasient, selv om dette var temabolkene. Dette er den kliniske erfaringen vi har i bagasjen når vi skal ut i femteårspraksis og møte «egne» pasienter.

Som studenter behøver vi mengdetrening og veiledning! Med unntak av på infeksjonsmedisinsk avdeling er det heller sjelden vi blir møtt med et gjennomtenkt og forberedt opplegg, som spruter av entusiasme for undervisning og det å lære bort! På de andre avdelingene møter vi ofte hyggelige leger, men selve undervisningen bærer gjerne preg av dårlig tid, få pasienter og liten tanke bak hva vi skal ha lært når vi er ferdig med klinisk undervisning på avdelingen. Som Marit Tveito skrev i Æsculap 2/2001 ”Kunnskap bringes videre fra den eldre til den yngre generasjonen. Det kan virke som om dagens leger ikke lengre føler det samme ansvaret for å lære opp den kommende generasjon yrkesutøvere”(1). Vårt inntrykk er at denne holdningen bare er ytterligere forsterket siden den gang.

Som studenter føler vi absolutt på et ansvar for egen læring. Det oppleves likevel ikke riktig at vi som studenter aktivt må oppsøke leger for å få være med på vakt, for å fylle inn det tomrommet som universitetet faktisk får store ressurser for å fylle. Å være med noen timer på vakt er både spennende, motiverende og lystbetont. Jeg har sett flere pasienter på en kveld på eget initiativ på legevakten, enn jeg gjorde i løpet hele det foregående året i universitetets regi. Det er gjerne i disse situasjonene man lærer mest, fordi leger som gidder å si ja til å ha en medisinstudent på slep ofte er av den mer entusiastiske typen som ønsker å dele av sin kunnskap. Å være med på vakt bør være nettopp det; lystbetont og lærerikt, ikke en kritisk nødvendighet for å være tilstrekkelig utrustet til femteårspraksis og senere legejobb.

Vi etterlyser større engasjement for utviklingen av kliniske ferdigheter og faglig helhetsforståelse i vår studieprogresjon. Vi håper at dere leger som møter oss i PKU-situasjoner eller annen klinisk undervisning, tenker tilbake på egen studietid og kanskje oppfordrer PKU-ansvarlig på avdelingen til å planlegge hvilke ferdigheter og kliniske situasjoner vi bør ha vært eksponert for i løpet av timene vi tilbringer på deres avdeling? Slik blir veiledningen mer systematisk og vi får en mer riktig tilnærming til kliniske undersøkelser og funn. Finn frem pasientene og gi oss fokusert undervisning! Dette må prioriteres av så vel universitetet, som UNN og dere! Vi er kunnskapstørste og vi trenger dere for å bli like gode som dere en dag!

Av Louise Carlsen og Margrete Ervik på vegne av Nmf Tromsø

1 . http://folk.uio.no/aesculap/arkiv/2001nr2/ikke_godkjent.htm