Intervjuet – Bjørn Ringstad

Fra Bø til Bonn
Det var min gode venn Odd Nilssen (nå psykatriprofessor v/UiT) fra realskolen i Bø som anbefalte meg til å studere medisin i Bonn, svarer han når jeg spør hvordan dette startet.
– Født og oppvokst i Bø i Vesterålen var det jo som regel fisker en skulle bli. I sommerferier i ungdomstida deltok jeg på sildefiske. Men sjøværken var i den grad «malabarisk» at jeg bestemte meg derfor for å bli lege i stedet. Jeg er cand. med. fra 1972, tok turnus ved sykehuset i Tromsø og distrikt i Lenvik kommune, før militærtjenesten i Harstad.
– Jeg likte meg godt her på Finnsnes. Det var(og er) et aktivt sted og ga mange utfordringer for en ung lege. Røde Kors sykestue var etablert i 1964, med hele 17 sykestuesenger og 12 fødesenger. Jeg startet opp som statlig distriktslege og helseråds-ordfører her våren 1975, jeg har vært privilegert og fått oppleve veldig mye.

Det var andre tider den gang?
– Ja vi var tre leger samt en eller to turnus-kandidater som gjorde legejobben som kanskje 15-16 leger utfører på samme befolkning i dag. Vi måtte finne kreative løsninger på det meste – og det var mye jeg ikke hadde lært på noe studium. Sykestua ga jo mulighet for langt mer behandling enn hva som er akseptabelt i dag. Vi behandlet f.eks enkle hjerteinfarkt, alvorlige pneumonier og mer uklare tilstander lokalt på sykestua . Vi så en bredde i medisinen som nok dagens unge leger går glipp av, bl.a. fordi vi reiste mye hjem til folk, f.eks. avsidesliggende steder på Senja. Dårlig vær og lange reiser ble en del av det sosialmedisinske bilde og «krydret» tilværelsen for en ung og entusiastisk primærlege. Det ga et viktig innblikk i folks daglige liv og levnet; et sosialmedisinsk aspekt på faget jeg ikke ville vært foruten. Etter noen år fikk vi en transportabel radiotelefon (enkel mobiltelefon) til bruk ved legebesøk og det var til stor hjelp når vi dro i sykebesøk. Vi fikk inn pasient-telefoner via en «åpen linje», noe som sikkert kunne være meget underholdende både for sentralbord-damene og andre med lignende telefoni!

Du har også fulgt utviklingen i de prehospitale tjenestene?
– Ambulansen var jo først og fremst drosja (stasjonsvogn hvor en kunne legge ned setene og få plass til en enkel båre) og veien til sykehuset i Tromsø var lang og kronglete. Vi hadde heldigvis en svært engasjert drosjesjåfør som midt på 70-tallet skaffet en enkel ambulansebil og siden bygde ut dettet tilbudet med flere biler. Distriktslege Kåre Torgersen på Gibostad tok lappen på småfly og brukte dette aktivt i hjemmebesøk til veiløse steder ikke minst på Senja, noe som avlastet oss andre. Noe senere tok Kåre helikopterlappen også, og var vel den første roterende luftambulansen med lege her i landet rundt 1980. Jeg vil gjerne også få nevne hvordan Forsvarets 339 helikopter-skvadron på Bardufoss har reddet mange situasjoner opp gjennom årene og de hadde fantastiske piloter som var lokalkjente i områdene rundt her. Spesielt var det betryggende da aktiviteten på fødestuen var på sitt høyeste (vi hadde 250-300 fødsler i året) og vi kunne ha problem i forbindelse med en fødsel (langsom fremgang, dårlig fosterlyd, eller alvorlig blødning.) Vi hadde jo ikke så mye utstyr å hjelpe oss med så det gjaldt å se problemene «før de dukket opp». Tang, vakuum og en enkel liten barne-kuvøse var det aller viktigste. Det skal nevnes at den første vakuum-ekstraktoren jeg brukte måtte pumpes manuelt som en omvendt sykkelpumpe!

”Et klassisk bæng bæng”
Det høres ut som harde tider for distriktslegen – hvordan ble det tid til familien og andre ting?
– Jeg møtte Turid som var sykepleier der mens jeg hadde sykehusturnus i Tromsø. Det var ”et klassisk bæng bæng” og vi har holdt sammen siden. Med den arbeidshverdagen jeg hadde, måtte hun ta størstedelen av ansvaret for familien. Jeg og barna har svært mye å takke henne for. Hun var helsesøster på Finnsnes i alle sine aktive år. Vi gutta i «engere gruppe» i kameratgjengen fra studietiden i Bonn, møtes fortsatt årlig på ulike steder i Europa med våre respektive. Og tenk; vi holder alle på samme dama siden den gang – et lite under i seg selv. Æren for at vårt samliv har holdt i alle disse årene – skal først og fremst Turid få!

Du var nestleder i Troms legeforening på 80-tallet. Noe du vil dele?
– Vi hadde jammen noen friske trefninger den gang også – kanskje enda friskere enn i dag! Oljeeventyret i Nord-Norge var i sin spede begynnelse og de store selskapene skulle gjøre prøveboring og produksjon bl.a. på Tromsøflaket. De trengte leger i vaktberedskap på land og dette var godt betalte jobber uten større belastning og det var intet problem å skaffe leger; til stor forbitrelse for en del kollegaer! Jeg måtte ved flere «trefninger» uttale meg på vegne av Legeforeningen, og prøvde så godt som rå var å balansere hensynet til miljøet på den ene siden med det som så ut til å kunne bli et sort gull for Norge, på den andre siden. De som jobbet i olje/gass-sektoren hadde selvfølgelig rett på legehjelp de også! Reaksjonene fra «den harde kjerne» i kollegiet lot ikke vente på seg – storkapitalen var lite velkommen…

Du har vært Helserådsordfører?
Ja, frem til Kommunehelseloven kom i 1984, hadde distriktslegen som leder av kommunens Helseråd vide fullmakter i forhold til teknisk hygiene, forurensing, kontroll av utesteder og næringsmiddelbedrifter osv. Med Sundhedsloven av 1864 i hånd, hadde vi et omfattende samfunnsmedisinsk ansvar som kunne gi store utfordringer også i forhold til kommuneledelsens egne planer og disposisjoner. Mye av dette er overtatt av Mattilsynet og Teknisk etat i dag, men utfordringene er de samme og kanskje enda mer sammensatte enn den gang.

For sent inn – for tidlig ut

Du får være Helseminister i en dag; hva ville du tatt tak i?
– Jeg ser en økende tendens til at sykehuset skriver ut pasientene for tidlig. Særlig eldre mennesker trenger litt tid for å komme seg. I gamle dager fikk de det på sykehuset. I dag sendes de hjem nærmest direkte fra operasjonsbordet. Noen ganger til et sykehjem som ikke er kapabel til å gi en god nok behandling videre, eller en hjemmesykepleie som ikke strekker til. Der har sykehusene blitt alt for effektive etter min mening, og mer og mer skal gjøres dagkirurgisk. Man skal huske at det pasientene skal gjennomgå ofte er store hendelser i livet for dem. Det er krevende for eldre folk fra Senja og stå opp klokka tre- fire på morran for å rekke dagkirurgen i Tromsø kl. 0730. Deretter skal de hjem igjen. Jeg har sett operasjonssår som har sprukket opp (med delvis innhold) i bussen på vei hjem. Sånt gjør inntrykk og er mildt sagt dårlig helsearbeid.
– I den andre enden opplever jeg at altfor mange pasienter må vente for lenge for å få komme inn på sykehuset. Den største utfordringen jeg ville tatt tak i, ville derfor bli å få ned ventetiden, det være seg for innleggelser eller kortere og enklere behandling. Vi kan ikke akseptere uker og måneders ventetid til viktig avklaring og behandling, f. eks når det gjelder mistanke om kreft.
- Jeg mener også at lokalsykehusene våre har livets rett. Alle forstår at større og alvorlige skader og lidelser skal og må sendes videre til et høyt spesialisert sykehus, men med den befolkningsstrukturen vi har i landet, kan jeg ikke forstå at det er klokt å legge ned noe som helst. «Small is beautiful» – også her! Og ikke bare beautiful; det betyr trygghet og at vi fortsatt kan leve og virke i mer perifere strøk av landet. Nærhet betyr noe! Så får vi heller ta utfordringene med faglig forsvarlig bemanning osv. De lar seg nemlig løse!
Et råd til unge leger?
– Jeg tror det må være at man skal være seg sjøl – i alle sammenhenger, og at en tar pasienten på alvor! Som Kierkegaard sier, fritt etter hukommelsen: Den viktigste forutsetning for å kunne hjelpe en annen er at en kan sette seg i dennes sted og forstå ham der Han er. Det innebærer naturligvis at en må ta seg tid og vise interesse for hva pasienten brenner inne med; og eventuelt hjelpe ham med å få det ut. Med ett ord: Kommunikasjon! Og den må gå begge veier! Jeg pleier å si til pasientene at ”det er du som er Spesialisten på ditt liv og din kropp.” Det er faktisk pasienten som har problemene; utfordringen i det daglige og smertene. Det må vi ha aldri glemme! Vi må ta oss tid og vi må lytte mer en vi selv snakker! Da kan vi bli bra leger og ikke minst gode medmennesker!