Født og oppvokst på Drammen og med 3 år på gynekologisk avdeling på Lillehammer, Radiumhospitalet og i Drammen, var det ikke åpenbart at det var en fastlegehjemmel på Langnes legesenter 36-åringen skulle ende opp med. Far var gynekolog og hun temmelig sikker på at det var det også hun skulle bli. Gynekologien var interessant, men likevel ikke riktig. Hesla skiftet til allmennmedisin – og har ikke angret en dag.
Nå har hun bodd i Tromsø i 2 år, og startet som fastlegevikar i Kroken. Hun er samboer med film- og TV-regissør Mathias Høyem, som i vår gikk til Nordpolen.
Men du var ikke med?
Nei takk og pris – det er for kaldt for meg! Dessuten fikk jeg jo vårt andre barn i desember 2014, så jeg hadde andre ting å holde på med.
Du startet å studere medisin på Cuba – hva sier det om deg?
Jeg har aldri likt å sitte midt i båten! Som 19 åring var jeg halvkommunist, ville lære spansk og studere i et annet land. Da ble Cuba stedet. Jeg studerte Marx og fikk rasjoneringskort. Jeg skjønte nok likevel ikke helt hvordan det kommunistiske systemet fungerte. Jeg kunne f.eks ikke prate om hva som helst. Jeg var stolt av å komme fra Norge med våre verdier, og lagde en forelesning om Amnesty International som jeg holdt på universitetet. Professorene på første rad ble stivere og stivere i maska, helt til de geleidet meg ned fra scenen. En dag i uka måtte jeg møte på et kontor på universitetet der de kunne fortelle meg alt jeg hadde gjort den siste uka – jeg var altså under storstilt overvåkning. Alle skulle ha noen dollar fra meg og det var vanskelig å etablere ordentlige vennskap. Jeg merket at det gjorde cubanerne vondt når jeg fortalte om hvordan vi hadde ting i Norge og i vesten. Jeg måtte svartmale våre verdier og vårt samfunn for at de skulle føle seg bedre.. Etter et år som kommunist lengtet jeg tilbake til kapitalismens svøpe så da pakket jeg sammen - og fortsatte studiene i Sevilla i Spania.
Hva ga det deg?
Jeg er glad i å ha det gøy – og tok hele studiet på spansk – som eneste europeiske utlending. Det var veldig bra, men her fikk jeg kjenne på hva det vil si å være utlending – det å være alene. Jeg ble nok litt mer ydmyk, noe som har vært en viktig erfaring å ha med seg videre i livet. Studiet var svært godt – vitenskap og kompetanse var viktig for spanjolene.
Turnus?
Jeg hadde sykehusturnus i Drammen og distrikt i Kirkenes med Harald Sunde som veileder – det var kjempebra! Jeg trivdes kjempegodt, og det nyttig å se hva utkanten hadde å tilby. Det var første gang jeg var så langt nord, så det var gøy!
Når kom du til Tromsø – og hvorfor?
Hit kom jeg i 2013 pga Mattias sin jobb i NRK. Jeg var skeptisk i starten, men nå trives vi fantastisk godt. Her er det mange muligheter i en by som er akkurat passe stor – og det er flott med et universitetssykehus og universitet tett på som kan utfordre oss litt.
Christine Hesla ble kjent i ekspressfart da hun tok ordet på høstens første møte i Tromsø allmennlegeforum. Hun oppmuntret alle fastlegene der til å gi en dags lønn til Flyktninghjelpens arbeid for syriske flyktninger. Til nå har aksjonen ”Et fastlegedagsverk for flyktninger” fått over 800 donasjoner og samlet inn 1,73 mill kr; målet var 300 000 kr. Hun initierte dessuten Flyktninghjelpens aksjon ”Et dagsverk for flyktninger” som totalt har fått inn i overkant av 3,2 mill kr.
Hva fikk deg til å gjøre dette?
Flyktningkrisen gjorde veldig inntrykk på meg. Før vi knapt fikk det med oss druknet 17 000 mennesker i Middelhavet, mens vi lå i våre solsenger. Dette klarte jeg ikke å se på. Jeg ville reise ned og hjelpe til, men kom til at det kanskje var bedre om jeg kunne gjøre det jeg var god på – jobbe som lege – og heller donere penger til dem som jobber profesjonelt med flyktningene i kriseområdet. Jobbe med det man kan best, for dem som trenger det mest. Tenk om vi alle kunne gi en arbeidsdag for flyktningene! Alle allmennlegene i Tromsø var enig – og aksjonen var i gang!
Jan Egeland ringte – hva sa han så godt?
Han ville ringe og takke meg varmt og personlig. Han var imponert over det jeg hadde dratt i gang og jeg var selvsagt stolt. Han forsikret meg om at pengene ville bli vel anvendt i beredskapsprogram inne i Syria, i mottakerlandene i Sør-Europa og på båter i Middelhavet.
Dette viser hva leger kan få til – når vi står sammen. Vi har en enorm definisjonsmakt, noe vi kanskje lett glemmer. Det er sterke krefter i kollegiet – og aksjonen viste hva det kan brukes til. Et dagsverk for flytningene har skapt et engasjement over hele landet, og også andre yrkesgrupper deltar, mange har skapt sine egne undergrupper. Både universitetet i Bergen, Stavanger og Oslo, flyvelederne, psykologene og tannlegene for å nevne noen. Det er fortsatt mulig å gi din støtte; link finner du her
Det gløder engasjement av deg – har det noen gang gitt deg trøbbel?
Jeg mistrivdes veldig mot slutten av min sykehuskarriere, jeg syntes sykehusledelsen holdt oss nede. Jeg følte at vi fikk alt for lite tid med pasientene. Det var dessuten ikke mulig å komme seg på kurs. Jeg lurte noen ganger på hvorfor ikke flere sa ifra. Mange bare nikket med – mens jeg hadde behov for å si fra! Jeg fikk til slutt nok - og gikk på dagen!
Hvorfor valgte du allmennmedisin?
Jeg ville ha mer tid med pasientene, og for meg ble det litt som å få livet tilbake – å kunne få styre sin egen hverdag. Men jeg er heldig som har en mann som er fast ansatt – i dag er han f.eks hjemme med sykt barn. Jeg har ingen kommunale oppgaver og har derfor fem kurative dager, tar lite legevakter og har stor fleksibilitet. Den viktigste grunnen til å velge allmennmedisin er at jeg virkelig føler at jeg får gjort noe for pasientene mine. Jeg er glad i dem – og hvis jeg er usikker på hvorfor – så finner jeg på en grunn!
Som privatpraktiserende har du 16 karensdager ved egen sykdom – burde pasientene hatt noe lignende?
Jeg merker at tap av inntekt virker motiverende til å presse seg på jobb. Også er jo jeg heldigvis ikke syk. Ut over det har jeg ingen sterk mening, men det er viktig at vi har et godt system som sikrer lønn ved alvorlig sykdom.
Du får være Helseminister i en dag; hva ville du tatt tak i?
Jeg ville satset på gode utdanningsløp for leger. Allmennlegeutdanningen må ikke overtas av RHFene! Dessuten ville jeg satset mer på kognitiv støtte for lettere psykiske besvær, som ubehandlet kan bli et stort problem.
Til slutt: Et råd til unge leger?
Følg hjertet - og ikke vær redd for å si hva du mener! Som Øverland sa: Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.