Troms legeforening

Lokalforening

2015

Intervjuet: Per Erling Dahl

Per Erling Dahl, spesialist i generell- og thoraxkirurgi, endte i følge han selv opp på medisinstudiet etter å ha blitt dratt med av en kompis. Han har ikke sett seg tilbake siden han startet på studiet ved universitetet i Oslo i 1976, men av og til kunne det vært artig å ha blitt snekker.
16. juni 2015

Han er født og oppvokst på Årvoll i Oslo, og det var ingen selvfølge at Tromsø og UNN skulle bli arenaen for hans karriere. Dette til tross for en smakebit av Nord-Norge under distriktsturnus i -82 i Berlevåg etter sykehusturnus ved Diakonhjemmet i Oslo.

− Jeg hadde distriktsturnus i Berlevåg på vinteren; det var hardt klima, mye hardere enn i dag, tror jeg! Det var tidvis stengte veier, jeg brukte mye scooter og spark som fremkomstmidler. Jeg var alene en lengre periode, så det ble mye selvstendig arbeid, det var langt til nærmeste kollega og det ble lite samarbeid med andre.
Per Erling Dahl

Hvordan var turnustjenesten den gang?
- Som turnuslege den gang fikk man lov til å gjøre mer enn i dag, det var operasjoner og selvstendig arbeid du i dag nærmest må være ferdig spesialist for å utføre.

− Etter turnustiden ble jeg kirurgisk assistentlege ved Sentralsykehuset i Akershus, der var det bare ett problem: Den av oss (totalt 20 kirurgiske ass.leger) som fikk lov til å operere mest var han som kom fra Hammerfest sykehus, så da bestemte jeg meg for å dra dit.

Og det gjorde du?
− Ja, jeg var på Hammerfest sykehus i tre og et halvt år, der ble det mye kirurgi. Så dro jeg til Tromsø i -87 for kirurgisk rotasjon. Jeg startet på nevrokirurgen men ble fort skyflet over på kar-/thorax, som jeg hadde en del kjennskap til fra Hammerfest. Siden har jeg blitt ved UNN.

Når bestemte du deg for kirurgi?
- Jeg skulle egentlig bli psykiater men fant tidlig ut at psykiatrien hvor det ble pratet mer om de ansatte enn de ”innsatte,” nok måtte vike for den kirurgiske interessen.

Hva er det med faget som interesserer?
− Det som er spennende er de kontinuerlige medisinske framskrittene; det å prøve å følge utviklingen, spesielt med nye metoder for klaffekirurgi og akutt hjertesviktbehandling. Som thoraxkirurg kommer man så nær mennesker som det er mulig. Det er viktig å se hele pasienten og ikke bare ett organ, selv om det i akuttsituasjoner er viktig å blokkere tanker om liv og død og fokusere på behandlingen; best mulig resultat med minst mulig innsats.

Det sies at du har vært sett på fjelltur med president i Legeforeningen, Hege Gjessing?
− Det stemmer! Jeg er glad i friluftsliv; helårssykling, padling, skigåing og toppturer er vel de fleste interessene.

Har du andre fritidsinteresser?
− Holder ikke det? U.t. kan tilføye at han i tillegg er kjent for å være en nokså habil back på Tromsø ishockeys Oldboyslag.

Har det skjedd store endringer i tiden du har vært på UNN?
- Det har jo hele tiden vært lange dager, og mange er fort mer på sykehuset enn hjemme hos familien, sånn er det vel fremdeles. Da er det viktig med gode kolleger. Arbeidshverdagen på UNN har med tiden dreid seg mer og mer om økonomisk styring, innordning i byråkrati og kontroll. Økt personell i administrasjon og ledelse og organiseringen i klinikker gjør veien opp til ledelsen lang. Den økte styringen har også betydd økt fokus på kvalitet i arbeidet, noe som er positivt. Eierstrukturen av sykehusene gjorde det lettere før i tiden, da alle kjempet opp mot departementet. Da var det slik at dersom sykehuset manglet penger, tok styret på seg blådressen og satte seg på flyet til Oslo hvor de forlangte mer ressurser. Den gang styrte man litt med økonomi. Nå overstyrer økonomien det vi driver med. Byråkratiseringen har blitt helt ekstrem, sier han engasjert og legger til at antallet i administrasjon og ledelse i UNN nå langt overskrider antall leger.

Du er kjent for å kunne være både frittalende og i blant en ganske høylytt kollega; hvordan opplever du takhøyden i UNN?
− Jeg oppfatter meg mer som klar og tydelig enn høylytt, og for mitt vedkommende synes jeg takhøyden er høy. Spesielt blant kollegene på avdelingen! Vi kjenner hverandre godt og det er flotte mennesker som er viktige å ha rundt seg.

Du har tidligere vært seksjonsleder og vikarierende avdelingsleder?
− Ja, har også vært innom den siden. Seksjonsleder før kirurgisk avdeling ble delt opp. Lederrollen er kanskje ikke spesielt ettertraktet; mye av dagen går med til å være sekretær for HR, økonomi og sin klinikkleder. Man har vel ikke så mange frihetsgrader lenger med trange budsjetter. Samtidig er det helt nødvendig å holde på fagligheten.

Du har i mange år vært en viktig tillitsvalgt i Of-systemet i UNN. Er det noen erfaringer du vil dele?
− Jeg har generelt lite erfaring fra tillitsvalgtrollen opp mot ledelsen, men har én dårlig erfaring fra en forhandlingssituasjon som var overraskende ubehagelig. Jeg var ikke klar over at ledelsen kunne handle slik de gjorde, men opplevde god støtte fra Legeforeningen. Generelt er det nok ikke så populært å være tillitsvalgt, og jeg kan tenke meg at det er vanskelig å rekruttere grunnet mye arbeid som gir lite igjen til den som engasjerer seg. Muligens oppfattes tillitsvalgtarbeid som karrierehemmende, det er i alle fall min oppfatning, men jeg har ikke snakket med kolleger om dette. Nå vet jeg ikke engang om vi har noen tillitsvalgt på avdelingen, han som var ble jo avdelingsleder.

1. juni 2015 gikk du inn som Dnlfs ansatte-representant i UNNs styre, hvorfor det?
− Dette er et arbeid jeg har gledet meg til. Jeg kan godt tenke meg å være involvert i utviklingsprosessen av sykehuset og påvirke den utviklingen på en måte jeg tenker er til det beste for pasientene og sykehuset fra et klinisk ståsted. Det er mange langsgående og detaljerte saker jeg håper å kunne sette meg inn i. Jeg vil bidra slik at de som har valgt meg merker det. Styret med sin sammensetning av mennesker med ulik innfallsvinkel til sakene har et fint rom for diskusjoner i arbeidet med å sikre at valgene som tas er ansvarlige i forhold til pasienttilbud, kvalitet og økonomi. Det er viktig å tenke på at man ikke bare har et stort ansvar ovenfor pasientene, men også et personlig ansvar for det man som styremedlem beslutter, noe man ikke må glemme. Som styremedlem får man anledning til å ikke bare gi råd vedrørende de beslutningene som tas av styret, men styrets vedtak er faktisk avgjørende for driften av sykehuset.

Har du noen kampsaker?
− At ressursene i sykehuset skal utnyttes på best mulig måte, altså til pasientbehandling og ikke til administrasjon og ledelse.

Du får være Helseminister for en dag; hva ville du tatt tak i?
− Jeg ville redusert byråkratiet kraftig for å frigjøre midler til pasientbehandling.

På tampen: Har du noen råd til unge leger?
− Jeg er bekymret for utviklingen i retning av det som synes å være beslutningsvegring blant unge kolleger. Kanskje er det redselen for å gjøre noe feil, men jeg opplever det som lite utviklende.

Av Louise Carlsen