Dette skiller seg fra hvordan arbeidslivet er organisert i en del andre vestlige land, og har vært brukt som en av forklaringene på at Norge har klart seg bedre økonomisk enn andre land og har et ryddig, trygt og velfungerende arbeidsliv. Staten (Regjeringen) legger rammene gjennom lovverket, men har også en rolle i å tre inn i samarbeidet ved behov, og da særlig i vanskelige forhandlinger.
Det grunnleggende i samarbeidet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er at det eksisterer en gjensidig balanse mellom de to partene: Arbeidsgiver er avhengig av arbeidstakernes arbeidskraft mens arbeidstakerne på sin side er avhengige av jobben arbeidsgiverne tilbyr. I forhandlinger er vi likeverdige parter. De ansatte og deres fagforeninger har medbestemmelse etter arbeidsmiljøloven og hovedavtalen. De tillitsvalgte og verneombudene deltar på alle nivåer i organisasjonen, og skal møtes med aktiv inkludering og et ønske om å drøfte problemstillingene slik at resultatet blir best mulig. I sykehusene er målet klart: Vi skal dra i samme retning til beste for pasientene!
Legeforeningen har inngått en rekke avtaler med arbeidsgiver i sykehus. Vi ser for eksempel at det gagner pasienter og sykehus at vi kan jobbe ut over de bestemmelsene for arbeidstid som Arbeidsmiljøloven setter. Foreningen har derfor på vegne av sine medlemmer skrevet under på unntak fra deler av Arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser. Mens andre arbeidstakere ikke kan jobbe mer enn 9 timer i løpet av 24 timer, kan vi jobbe inntil 19 timer per vaktdøgn. Våre arbeidsuker kan bestå av inntil 60 timer jobb, mens andre ikke kan jobbe mer enn 40 timer. Vi har godtatt kortere friperioder mellom to arbeidsøkter og i løpet av en uke enn andre arbeidstakere (hhv 8 timer og 28 timer mot 11 og 36 for andre arbeidstakere).
Til tross for gode avtaler opplever vi at arbeidslivet hardner til. De siste årene har vi vært vitne til en brutalisering av arbeidslivet. Vi som tillitsvalgte ser stadige eksempler på at arbeidsgiver prøver å skvise de ansatte og tolke regelverket helt i (eller over) grensen for det som er bestemt. Ett eksempel er bestemmelsen om fritak for vakt der det bl.a. heter at gravide i siste tre måneder av svangerskapet ”gis mulighet til å ha en daglig arbeidstid som ikke overstiger 9 timer”, en bestemmelse som åpenbart var ment å beskytte disse arbeidstakerne i situasjoner der man går lange og slitsomme vakter. Enkelte steder har arbeidsgiver nå sett sitt snitt til å pålegge disse gravide 9-timers arbeidsdager, mens de andre legene ved avdelingen jobber 8 timers dager.
Et annet eksempel er at arbeidsgiver i UNN nå tolker ordet ”arbeidssted” som et flertallsord, altså ett arbeidssted - flere arbeidssted. Ordet ”arbeidssted” er etter norsk rettskrivning et entallsord. Når man som arbeidstaker har rett til å få angitt arbeidsstedet i arbeidsavtalen man skal signere, er det rett og slett for å kunne vite hvor det er meningen man skal bo og jobbe. Spekter støtter hensynet til forutberegnelighet for arbeidstaker. Legeforeningen mener videre det må fremgå når og i hvilket omfang man eventuelt faktisk skal jobbe i de ulike lokalisasjonene. UNN som arbeidsgiver ønsker ikke å konkretisere dette, for på den måten å gi arbeidsgiver maksimal fleksibilitet. Det mener vi strider mot arbeidstakers behov for forutberegnelighet. Flere av dere har nå skrevet under på at dere skal jobbe ved ”UNN Tromsø eller UNN Harstad” Dette skaper stor usikkerhet. Legeforeningen jobber videre med saken. Et klart definert arbeidssted gir forutsigbarhet og trygghet for arbeidstakerne, som igjen gagner drift, arbeidsmiljø og pasienter.
Praksis har vist at dialogen mellom partene stadig blir vanskeligere. Hva skjer så når partene i arbeidslivet er uenige; når balansen og den gjensidige tilliten og respekten forrykkes? I årsmeldingen til Legeforeningen for 2014 kunne vi lese at for sykehusene som er organisert under arbeidsgiverorganisasjonen Spekter ble ingen av tvistesakene som oppstod, løst i dialog. Fem saker kommer trolig inn for retten i tiden fremover. Det handler blant annet om retten til 38 timers ukentlig arbeidstid når man har aktiv arbeidstid fra kl. 20-06, vaktfritak for gravide i siste trimester, retten til 1:1 betaling ved tilstedevakt, og retten til konkretisering av arbeidssted. Den første saken starter denne uken.
Når partene må møtes i retten, er det et tegn på at partssamarbeidet er ute av lage. Har vi glemt det grunnleggende prinsippet om samarbeid, og at vi skal dra i samme retning? Til våren setter arbeidsgiver og arbeidstaker seg igjen ned ved forhandlingsbordet. Men kanskje gjøres den viktigste delen av jobben ikke ved dette bordet, men over matpakka ved lunsjbordene ute i avdelingene, nært på de som jobber med pasientene, de tillitsvalgte og de lokale lederne. Det er på det nivået at helsetjenesten blir til, og det er også der løsningene må ha sin forankring. Så får vi håpe at partssamarbeidet snart er på bedringens vei!
Av Elisabeth Olstad,
FTV Ylf UNN HF