Hva skal jeg bli?

Som for de fleste studenter på slutten av studiet, synes jeg det meste er spennende. Noen preferanser dukker opp men for de færreste er fremtidig karrierevalg spikret.
LouiseCarlsen2016-700

Dessuten er det jo blitt betydelig kamp om jobbene; fra turnus og ut. Rundt 70-80% av dagens medisinstudenter er kvinner. Omkring 50% av alle kolleger under 35 år finner seg partner som også studerer medisin eller er lege. I alle fall har det vært slik frem til nå. Gravid er jeg også blitt :)

Jeg har derfor behov for å undersøke litt mtp ulike jobber, og da særlig i forhold til rettigheter. For ordens skyld er bør jeg nevne at mannen min etter turnus nettopp er begynt som privatpraktiserende allmennlege.

Jeg ble invitert til å reflektere rundt mine foreløpige undersøkelser under et nylig avholdt kveldsmøte i Troms legeforening.

Sammenligningene tas i forhold til ansettelse i sykehus og arbeid som privatpraktiserende allmennlege (med trygderefusjon.)

Gravid
Som gravid kvinne ansatt i sykehus har man omfattende krav på tilrettelegging og beholder full lønn gjennom hele svangerskapet, selvsagt også hvis man blir sykemeldt i kortere eller lengre perioder. Vaktlønna inngår selvsagt i sykepengegrunnlaget. Jobber man i privat allmenpraksis kan man selv tilrettelegge dagen; kanskje ha litt færre pasienter eller starte litt senere på dagen pga morgenkvalme, eller kjøpe seg heve-senkepult for å holde ut på slutten av dagen når smertene i bekkenet kommer (kan da være godt å stå litt.) Dette høres jo kanskje fint ut, men husk at pulten betaler du selv, og er du borte mister du inntektene, og det er ingen som kompenserer dem for deg. Utgiftene dine til legekontoret løper selvsagt om du er borte, så her blir det fort minus i regnskapet. Etter fradrag av det kommunale basistilskuddet, er man typisk 40-50 000 kr i fast underskudd per måned. Da gjelder det å holde seg i inntektsgivende arbeid! I privat allmennpraksis har man 16 karensdager, og når sykelønna først kommer, er det cirka 2/3 av din ordinære lønn. Merk f.eks at legevaktene du har hatt (eller skulle ha) ikke blir kompensert med en krone.

Deretter følger svangerskapspermisjonen. Som sykehusansatt får man full lønn i de inntil 10 månedene man er i permisjon. Man får sågar kompensert lønnskategorihoppet man skulle hatt hvis man var i jobb, selv om man ikke er det. Er man privat allmenlege får man igjen utbetalt omtrent 2/3 av inntekten, gitt at man kvalifiserer for bidrag fra SOP (må ha vært i full jobb i hhv 3/6 mnd avhengig av om man har kjøpt praksis eller er vikar i praksis.) Man har ansvar for å skaffe egen vikar og utgiftene de må dekkes!

Et tips jeg fikk var å skaffe meg en mann som jobbet i sykehus (eller annen jobb som ansatt) hvis jeg selv skulle være allmennlege.

Barnehagetid
Med barnehagen følger sykt barn, tilpasning, Luciatog og foreldrefrokost. Sykt barn dekkes jo 100% for inntil 10 dager per barn, år og forelder (altså 20 hvis alene). For øvrig god stemning og typisk noe sykehuslegene kan jenke til med en rundhåndet arbeidsgiver og litt bilateral goodwill. Tilpasning til barnehage (og ved avdelingsopprykk i barnehagen) gis det fri med lønn for å delta på.

For de private allmennlegne er dette en trist affære. Igjen; man er velkommen til å ta seg fri, men lønna er ”selvsagt” null komma null. Dvs velkommen og velkommen; her har du kanskje 18-20 pasienter på lista som må snues i døra, noen kan kanskje tas inn hos kollega (som allerede hadde sprengt dag) men noen står i fare for å ikke få nødvendig hjelp. Merarbeidet hoper seg opp, og regningene til lønn til sekretærene, husleie, renhold og vedlikehold av kontoret etc løper i fast takt.

En av de unge kvinnelige legene i salen reiste seg opp og ga meg et klart råd, hun hadde fått et barn mens hun var ansatt på sykehus, og ett barn men hun var i allmennpraksis. Privat allmennpraksis ble klart frarådet under graviditet, fødsel og i minstebarnsperioden.

Egen sykdom
Igjen kommer sykehusene klart best ut. Som en av kollegene på møtet sa det; privat allmennlegejobb kan være helt fint frem til du selv blir syk, eller får ordentlig syke eller krevende barn, eller andre uforutsette ting man ikke har kontroll på, dukker opp. Fulle sykepenger fra dag 1, 66% av full lønn fra dag 366 som sykehuslege. Som privat allmennlege får du etter de 16 karensdagene rundt 66%. Mens jobben din gjerne gjøres av kollegiet i sykehuset, er det motsatte tilfelle i allmennpraksis. De færreste har en dagsvikar som kan steppe inn på kort varsel, eller har så stort kontorfellesskap at et fravær kan bufres av kontoret mer enn i noen dager. De kan nok ta noen av konsultasjonene ja, men papirarbeidet fra kommunen, NAV og andre, hoper seg bare opp.

Pensjon
Det er kanskje grenser for hva jeg skal planlegge for før jeg har begynt å jobbe som lege, men jeg synes poenget er så illustrerende at jeg ikke kan unngå å nevne det. Sykehusleger får minimum 66% sluttlønna, og kan dessuten jobbe inntil 13 timer per uke uten avkorting – hvis det skulle være interessant. Private fastleger får 66% av 6G (fra NAV.) Ut over dette får man ingen pensjon. De kan jo selvsagt putte penger i madrassen, prøve å kjøpe utleiebolig eller håpe på å treffe i et aksjefond, men dette vil selvsagt være heftet med langt større usikkerhet og gir ingen rett til pensjon ut over NAV-beløpet.
Visste du forresten at privatpraktiserende allmennleger ikke får feriepenger?

Forsikringer
For å prøve å bøte på dette, er det anbefalt flere forsikringsordninger for privatpraktiserende allmennleger. Dette er ikke fullgode løsninger, men dekker opp noe av det tapte, selvsagt mot en dekkende pris. Her gis det ikke ved dørene. Dette er tidligere omtalt her.

Af tilstede
Tilstede på møtet i Troms legeforening var Allmennlegeforeningens (Afs) leder Tom Ole Øren, og Afs advokat Camilla Fagerholt. De hadde ikke løsningen på problemet, men mitt inntrykk var klart at de delte bekymringen. Da er vi i alle fall et stykke på vei. Som vår leder Jo-Endre Midtbu sa; nå trengs det enkle, konkrete løsninger som er gjennomførbare. Tiden er inne for å gjøre en prioritering internt i allmennlegemiljøet. Sikt mot å doble basistilskuddet for de første 1 000 pasientene på lista – det vil bedre de sosiale rettighetene raskt og effektivt, og presse listelengden ned til glede for både lege og pasient!

For min del bør tiltakene komme raskt, hvis allmennmedisinen i det hele tatt skal få være med i den videre debatten.

Louise Carlsen