Leder 3 - 2017: Fioms legeforening?

Sør- og Nord-Trøndelag er først ute, og etablerer et felles ”Trøndelag” allerede 1.1.2018.

Bør dette bety noe for Legeforeningen?
Legeforeningens 19 lokalforeninger har tradisjonelt vært ensbetydende med fylkesforening, men slik trenger det ikke være. Kanskje burde Legeforeningen organisere sine lokalforeninger rundt de 21 Helseforetakene (HF)? Man kunne da enklere skape et kollegialt samhold og en fellesarena for å diskutere samarbeid, pasientforløp og kursvirksomhet rundt HFet og deres naturlig tilhørende lokalsykehusområde der primærhelsetjeneste, private avtalespesialister og akademi sokner til. Dette kan tydeliggjøre lokalforeningens rolle og ansvar, og kanskje øke treffsikkerheten på både innspill og utspill. For noen år siden kom et initiativ fra Narvikregionen om å overflytte medlemmene i Ofoten til Troms, da dette falt seg naturlig for dem i forhold til foretaksgrensen og faglig og kollegialt samarbeid. Tiden var ikke moden for en slik endring den gang, men kanskje er tiden inne nå.

Usikkerhet rundt de fremtidige HF-grensene taler mot en slik organisering. For Legeforeningens del vil det også være kostnadsdrivende å øke antallet lokalforeninger fra dagens 19 til 21. Sunnås sykehus HF skaper imidlertid neppe en nyttig lokalforening. Sannsynligvis er kanskje ikke f.eks Nordland interessert i å splitte opp sin lokalforening i Helgeland og Nordlandssykehuset. Vips, så er vi tilbake til samme antallet foreninger (19), men altså ikke koblet til de elleve nye fylkene men til Helseforetakene og deres lokalsykehusområde. Det kan gi en ny form for nærhet.

En annen reorganisering kan være knyttet til de elleve nye regionene. Legeforeningens landsstyremøte vedtok i vår å jobbe for å avvikle RHFene og få på plass stedlig ledelse i alle sykehus. Kanskje vil regionreformen legge til rette for dette, der alternativet til RHFene kan være et folkevalgt forvaltningsnivå i de nye regionene som har overordnet styring direkte ned i de enkelte sykehusene. Elleve ledd mot dagens fire gir rom for mer selvstendige sykehus, stedlig ledelse, regionalt forvaltningsnivå og nasjonal samordning og oppgavefordeling fra direktoratet. Videre er vel håpet at dette vil skape bedre kontakt på grunnplanet, mer profesjonell og helhetlig ledelse av helsetjenesten, eventuelt med større samordning av primær- og sekundærhelsetjenesten.

Når regionene nå endres, kan det kanskje altså være riktig å se på om også vår fagforening kan dra fordeler av lignende omorganisering. I vårt nyfylke, tidligere Troms fylke og Finnmark fylke, er et samarbeid på Legeforeningsnivå nærliggende. UNN Tromsø er et naturlig endepunkt for pasientene i Troms og Finnmark. Samarbeidet mellom sykehusene er utbredt og har eksistert siden RiTø ble etablert. Sykehusleger fra UNN har i mange år ambulert til hele Nord-Norge, og de fleste ambulerer til Finnmark. Utrulling av legestudium til Finnmark har stryket forbindelsen. Distrikskommunene i Nord-Troms og Senja har mye til felles med yttersiden av Finnmark. Kanskje kan også deler av de kommunale helsetjenestene hatt nytte av en større samordning på tvers av kommunegrensene. Avstander og klimatiske forhold vil selvsagt tilsi at det må legges til rette for et tilbud nært der folk bor. Samtidig bør vi erkjenne at noen kommunale helsetjenesteoppgaver kan bli mer helhetlig styrt for et bedre samlet tilbud. Noe av dette er jo allerede i gang i form av interkommunal KAD (kommunale akutte døgnplasser) og felles legevakter.

Med felles Troms og Finnmark legeforening, kunne lokalforeningens rolle som kollegialt og faglig knutepunkt utvikles. De minste underforeningene våre (PSL, Namf, LVS og LSA) ville blitt større. Vår representant for PSL (Dag Malm) har allerede i mange år representert både Troms og Finnmark. LVS kunne bidratt enda mer i forhold til medisinerutdanningen i Finnmark. Of, Ylf, Af og Nmf kunne samkjørt seg bedre i hele den nye regionen. Kanskje skulle Allmennlegeforenigen fridd til ”nyfylket” som avtalemotpart, ikke som nå; kun prisgitt den enkelte kommune, eller et Helse- og omsorgsdepartement som ikke viser forhandlingsvilje. Kanskje hadde dette styrket Legeforeningen lokalt, profesjonalisert også vår innsats, og løsrevet økonomi til økt medlemsaktivitet der vi bor og jobber.

Vi kan altså tenke oss tre scenarier:
Alt 1. Fortsette som før.
Alt 2. La fremtidens lokalforeninger (med noen unntak) følge HF-grensene.
Alt 3. La fremtidens lokalforeninger følge de elleve nye fylkesgrensene.

Innspill mottas med takk!

Jo-Endre Midtbu
Leder