United States of Heroin

Narkomani: En helt ny epidemi er oppstått i det amerikanske samfunnet. Millioner er avhengig av heroin eller opoider.
bs-Oxycodon-165381353-700

Angivelige ufarlige smertestillende medikamenter har skapt en nasjonal unntakstilstand. I heroinhovedstaden Huntington er hver fjerde person avhengig.

Doktor Herschel Jick (HJ) hadde en lang vitenskapelig karriere bak seg da han ble innkalt til domstolen i Kentucky for å vitne mot en farmasøytisk produsent. Saken angikk opoider, smertemidler og avhengighet. HJ er i dag 85 år gammel og har vært epidemiolog hele sitt liv. Han har undersøkt hva som gjør mennesker eller samfunn syke. I tiår ledet han en databank for hele verden over medikamentsikkerhet med tusenvis av pasienter, i søken etter skjulte sammenhenger. Han undersøkte om det var sammenheng mellom vaksinasjoner og autisme eller bruk av Aspirin og hjerteinfarkt. HJ var en mester i sitt fag; hva ønsket domstolen i Kentucky fra ham?

Rettssaken handlet om en mysteriøs fiende; et smertestillende middel med navnet Oxycontin – i virkeligheten et syntetisk heroin. Det var snakk om hundretusener avhengige, og antallet økte stadig. Dette er den største heroinflommen USA har opplevd. Den krever 100 dødsoffer daglig, og har siden år 2000 kostet 300.000 amerikanere livet. Dommeren spurte HJ om et brev han i 1980 hadde sendt til redaktøren i «New England Journal of Medicine». Brevet hadde kun 5 setninger og overskriften var: «Avhengighet er sjelden blant pasienter behandlet med narkotika». I dag sier HJ: «Disse forbannede fem setningene! Jeg skulle ønske at jeg aldri hadde sendt det brevet!»

Den gang var han interessert i om opioidanalgetika gir avhengighet. I sitt kartotek fant han 11 882 pasienter som hadde fått morfin. Angivelig ble kun 4 av disse avhengige. Denne erkjennelsen sendte HJ til fagtidsskriftet som publiserte det under rubrikken «Letters to the Editor». Dermed var han ferdig med saken.

HJ viste ikke at markedsførerne til et lite medisinsk firma ved navnet Purdue kom over notatet og brukte det for alt det var verdt. Purdue ønsket å bringe et opiatlignende medikament kalt Oxycontin på markedet. Dette skulle være et vidundermiddel mot alle smerter. HJs brev til «New England Journal of Medicine» var belegg for at forskrivende leger ikke trengte bekymre seg for avhengighetsfaren.

Dette viste seg å være grunnleggende feil. 37 år etter HJs fatale brev ble paramedic Gordon Merry utkalt. Den morgenen kom dagens første overdosemelding til Huntington, Vest Virginia. Herionoverdoser ble raskt ganske hverdagslig. I gjennomsnitt må han og medarbeidere ta seg av 4 overdoser om dagen, hver 6. Time, dag etter dag. Og dette bare i Huntington, en by med 49.000 innbyggere!

Et par uker tidligere hadde Helserådet meldt at byen hadde 10.000 innbyggere med avhengighet av opoider. Det er nesten hver 4. innbygger.

Kampen mot heroinavhengigheten er et frustrerende og monotont arbeid. Til forskjell fra andre ulykker er den forulykkede ikke takknemlig, men ofte rasende. Redningspersonalet bruker naloxone som gir effekt ila sekunder. Den overdoserte kommer umiddelbart til bevissthet og føler seg elendig. Derfor blir redningspersonen kjeftet på og noen av pasientene tyr til vold.

I East Liverpool, noen hundre km oppover Ohio River, ble det høsten 2016 tatt et BILDE som raskt gikk viralt Bildet viser med all tydelighet hvordan heroinavhengigheten rammer. De to forlot sitt lille barn mens han satt stroppet fast i baksetet på bilen der mor og sjåfør tok det som kunne vært deres siste rus.

Vest Virginia ligger på topp hva angår overdosedødsfall. Hver 10 time dør et menneske. Her i Vest Virginia fikk Donald Trump 69 % av stemmene, så dette er den typiske Trumpvelger. De er, som i Vest Virginia generelt, nesten alle hvite og de fleste hadde enkle jobber.

Om noen i Huntington dør før fylte 60 vet alle at det har vært en overdose. De færreste begynner med heroin direkte. De fleste ble faktisk først avhengig av sterke smertemidler som oxycontin. Dette legemiddelet har oversvømt USA i begynnelsen av dette årtusen og medført millioner avhengige.

Hvordan kunne dette skje? Her kommer Doktor Jick og hans brev inn i bildet. Til slutten av 90 tallet, ble opoider hovedsakelig brukt på sykehus i forbindelse med større operasjoner. Etter årtusenskifte begynte legene å forskrive dette oftere: Etter kneoperasjoner, fjerning av visdomstenner eller etter sportsskader. Fra 2010 begynte myndighetene å overvåke leger som var liberale i sin forskrivningspraksis. Også de såkalte «Pill Mills» -pillemøller ble stengt. Pillemøller var legepraksiser som ikke trengte behandlingsrom. Det fantes bare et venterom overfylt med junkies og en lege som hvert minutt skrev ut en resept på Oxycodon for 250 dollar, Cash Only! Ellers kunne en ”Oxy”, kjøpes svart på gaten for 80 dollar. Èn per dag var minimum, to var bedre, altså 160 dollar om dagen.

Dette forklarer delvis forskjellen mellom denne gruppen og de pasientene HJ fant i sitt gamle arkiv: Hans datagrunnlag besto av gamle, alvorlig syke og var inneliggende på sykehus eller aldershjem. Disse gikk ikke på gaten for å hente mer dop, og man fikk ingen epidemi.

Joseph Audette har spurt seg om han er medskyldig. Han leder en smerteklinikk i Boston og har sett krisen i Huntington. I 1996 introduserte Purdue Oxycontin på markedet. De grønne pillene inneholdt kun Oxycodon med en viktig fornyelse: virkestoffet ble avgitt forsinket over 12 timer, hvilket skulle forhindre et avhengighetsskapende kick. Derfor var avhengighet ikke et problem, ifølge Purdue. «Det er ille, når pasienter lider og man ikke kan hjelpe!» Med Oxycontin var det forskjellig; «det virket».

Etter hvert merket Audette at informasjonen fra industrien ikke var overensstemmende med hans hverdag: Hos mange pasienter gikk reseptene ut før tiden. Pasientene hadde mistet håndvesken med resepten, eller den var ødelagt av kaffesøl, hunden hadde spist resepten - forklaringene ble stadig mer absurd.

Oxycontinpiller hadde en svakhet: Om de ble hakket i småbiter forsvant tidsforsinkelsen og depoteffekten, virkningen var umiddelbar og kicket var gjenopprettet!

I det siste har Huntington som hele USA for øvrig, en ny fiende, et stoff som er 50 ganger mer potent enn heroin, nemlig fentanyl. Ikke bare Michael Jackson, men også Prince, døde av en fentanyloverdose. Upåvirket jobber kjemilaboratorier i Kina for å utvikle nye forbindelser med løfte om nye rusopplevelser. Disse blir solgt på «The Darknet». Fordi de nye forbindelsene er så potente, trengs kun små mengder stoff. Fentanyl kommer med FedEx til Detroit og derfra til Huntington med en Greyhound buss. Dealerne fra Detroit kaller Huntington «Moneyington» og Ashland kaller de «Cashland». Dealerne er nesten alle Afroamerikanere. Kundene nesten alle hvite. En omvendt situasjon sammenlignet med Miami, NY eller LA.

Tidligere var det stolte folk i Huntington, de var utrustet med en sterk vilje. Huntington trengte sterke folk for å utvinne kull som skulle transporteres med jernbane og båt over hele verden. Men fra 80 tallet har kullovner og stålprodusenter stengt, innbyggertallet er nesten halvert og inntektene ligger tydelig under landsgjennomsnittet for USA. I Huntington finnes det nesten ingen utlendinger: Under 1 %. Det laveste tallet i hele USA.

Ved det siste valget ble området kjent som «Rustbeltet» som i hopetall stemte på Trump. Det er ikke uten ironi at kandidaten de stemte fram nå vil ta fra dem den sykeforsikringen som så langt har betalt den behandling de får mot sin avhengighet!

Menneskene her er ellers svært usunne. I 2008 ble Huntington offisielt kåret «Den feteste byen i USA». I dag er det «Byen med flest dopavhengige».

Hvem er skyld i denne epidemien? Hvem skal betale kostnadene? Oxycontinprodusenten Purdue som ved hjelp av Jicks studie tilslørte avhengighetsrisikoen? Allerede for 10 år siden, før det fulle skadeomfang var klart, ble Purdue dømt til å betale 600 millioner dollar for bevisst å ha underslått informasjon om faren for avhengighet. Nå ruster advokater opp til en ny bølge av rettslige klager. Selv Trump har under en golfferie i New Jersey sagt at man «må forklare folk at det å ta narkotika er «really bad».

Så da så!

Ekstrahert fra J Grolle, P Oehmke, C Scheuermann: Der Spiegel 33/ 2017 og Huffington Post og formidlet av Dag Malm.