Arbeidsmedisineren jobber for en helsefremmende arbeidsdag for alle, også for leger.
Felles språk med pasientens nettverk
Som arbeidsmedisiner er mye av arbeidet å få til et felles språk mellom bedriften, pasienten/ansatte, eksterne leger, NAV, fysioterapeuter, osv. Et felles språk er grunnsteinen i forståelse. Hva betyr pasientens yrke i forhold til pasientens totale helsebilde? Hva innebærer arbeidsoppgavene? Kan gode tilrettelegginger gjennomføres på arbeidsplassen? Er det flere momenter som er en del av pasientens helse? Kroniske sykdommer eller sårbarhet? Arv?
Pasienten din er dumperkjører. Men hvor kjører han? En åpen tomt i frisk luft? Eller nede i et steinbrudd i silikatfylt støv?
Pasienten din er renholder. Kun sengeskift og gulvvask? Ellers vask av sluk i badet med økt risiko for å få sprøytespiss i hånden?
Arbeid og tilrettelegging
Kunnskap om arbeidsoppgavene, risikomomenter, helsefarlige eksponeringer, psykososiale faktorer, organisatoriske faktorer og hvilke tiltak og tilrettelegginger som er mulig, er viktige å få frem i dialog med pasienten. Sammen kan NAV og pasientens arbeidsgiver, egen lege og arbeidsmedisiner se på helheten i dette for å finne beste vei framover for pasienten. Vi vil gjerne bli inkludert i dette arbeidet!
Dokumentasjon om arbeidsplassen
Alle arbeidsplasser er underlagt forskrifter og veiledninger som regulerer arbeidslivet. At en arbeidsplass får fritak fra noe, som f. eks. grensene for lengdene på en sammenhengende arbeidsperiode (noe legene har), betyr det samtidig at arbeidsplassen må forholde seg til arbeidsmiljøloven på alle andre områder. Det finnes mange redskaper i lov og forskrift og de medfølgende veiledningene, som kan brukes for å utbedre arbeidsplassen og sikre et godt arbeidsmiljø. Som alle redskaper krever også dette øving for at man skal kunne bruke dem effektivt. Brukt rett er dette verktøy som hindrer kritiske arbeidsmiljøproblemer, og ikke minst gir dokumentasjon og prosess for å hindre dette. Risikovurderinger og rapporter om uønskede hendelser (RUH) er eksempler på slike redskaper.
Risikovurderinger er ofte, særlig i starten, en tankeprosess som bygger på erfaring: Hva kan skje som kunne gi uønskede konsekvenser, hvor sannsynlig er det at det vil skje, hvor alvorlig er konsekvensene, og hvilke tiltak kan benyttes for å redusere sannsynligheten og/eller redusere konsekvensene. Det finnes mange modeller for dette, men den enkleste kan gi god hjelp til å sortere utfordringene og foreslå tiltak. Lag en liste over konsekvenser; bestem sannsynlighetsinndelinger (1-3 brukes ofte) og skår for konsekvenser av uheldig hendelse (1-3 brukes ofte).
Eksempel. Risikovurdering for sårstell i kir poliklinikk. Målsettingen er at produktet av skår for sannsynlighet og konsekvens, er <3.
Rapportering av uønskede hendelser (RUH)
Ledelsen må tilrettelegge slik at det er lett å rapportere uheldige hendelser. Et viktig tiltak er muligheten for anonyme varslinger. Dette vil selvsagt bringe inn nye vurderinger av varslingens validitet, men mye tyder på at bedrifter som mangler muligheten for anonym varsling, mister en viktig input til ledelsen. I tillegg må det være satt et utvalg for å behandle og foreslå tiltak, og ledelsen må ha et forum der de tar opp sakene og evt iverksetter tiltak. Samtidig må det gå rapportering tilbake til arbeidsmiljøutvalg (AMU), verneombud og ansatte om hva som ble meldt, behandlingen av varselet, og hvilke tiltak som ble iverksatt. Ansatte bør oppfordres til å være flittige til å melde uønskede hendelser, slik at man forebygger klar svikt, alvorlige avvik og ekstern varsling. Minst en RUH per ansatte per år kan være en grei målsetning. Her har legene en lang vei å gå opp mot andre ansattegrupper.
RUH kan gjøres så enkelt som at en låst postkasse merket RUH tar imot alle former for innspill (kanskje på et ferdigutfylt skjema som passer inn i lomma), som behandles i organisasjonen. I tillegg trenger man en form for elektronisk melding for dem som ønsker det, og som ønsker å bli identifisert. RUH plukker opp og forsterker gjerne funn som verneombud og tillitsvalgte finner i sine runder og møter med arbeidstakerne. Slik blir dialogen med ledelsen om forbedringspotensialer, bredt forankret. Alle yrkesgrupper, inklusiv leger, bør være representert med verneombud. Det er kun leger som lever i legers arbeidsdag og kjenner utfordringene der.
Slå av en prat
Undertegnede har mange ganger ringt kollegaer og fått gode råd og veiledning. Dere er velkomne å ringe tilbake for råd og innspill! Jeg har mobil 99333088!
Rosalie A. Evans
Arbeidsmedisiner