Arbeidsmedisinerens rolle i bedriftshelsetjenesten er truet.

Hele grunntanken bak en helsetjeneste for virksomheter og deres ansatte, var at en lege med kjennskap til bedriftens produksjonsmetoder og risikoforhold, fulgte opp arbeidstakerne og deres helse over tid. Gjennom systematisk legearbeid ble kunnskap om arbeid og helse avdekket, og bedriftslegen var en viktig premissleverandør for at arbeidsvilkårene for arbeidstakere ble tryggere, og at det ble innført rutiner som sikret arbeidshelsen.

Etter hvert er bedriftshelsetjenesteordningen blitt tverrfaglig sammensatt og flere yrkesgrupper fyller ulike funksjoner som rådgivere for arbeidsgiver og arbeidstaker. Det var likevel lenge en forutsetning at bedriftslegen hadde en selvfølgelig og sentral rolle, og i de aller fleste tilfeller også var leder for tjenesten.

De siste tjue årene mener jeg vi har sett et skifte i denne organiseringen. Konkurransen mellom bedriftshelsetjenestene er blitt større. Fra å være små ordninger som opererte innenfor et geografisk avgrenset området, har vi fått store landsdekkende kjeder som konkurrerer med de lokale aktørene. Hos kundene ser vi også at den geografiske lojaliteten er mindre, og isteden sendes det ut jevnlige anbudsrunder som BHT-ene må konkurrere om. Pris på tjenestene som leveres er blitt et viktig konkurransemoment. At bedriftshelsetjenesten leverer populære tilleggstjenester likeså. Dermed ser vi at produkter som livsstilkurs, røykestopp og individuell veiledning i mindfullness osv. konkurrerer med risikokartlegging og helseovervåkning.

Med innføring av godkjenningsordning for bedriftshelsetjeneste (1.1.2010) har Arbeidstilsynet sikret at det tverrfaglige arbeidet er forskriftsfestet. Arbeidsmedisin, psykososialt arbeidsmiljø, ergonomi og yrkeshygiene skal alle være representert med fagpersoner i minimum 30 % stilling. Likeså skal det være en lege som har det medisinske ansvaret for bedriftshelsetjenesten. Nå er det slik at legeressurser er et knapphetsgode, og leger vurderes som relativt kostbare. Ikke minst når det er snakk om en lege som er spesialist i arbeidsmedisin. For en bedriftshelsetjeneste som er styrt av økonomiske motiver, kan det derfor være fristende å holde legedekningen på et minimum. Dette ser vi i et stort antall bedriftshelsetjenester, både i små private fellesordninger og i de store BHT-kjedene. Dette har igjen stor betydning for hvordan legen blir benyttet i bedriftshelsetjenesten.

Legens rolle som medisinsk ansvarlig, innebærer å ha kontroll med og ansvar for det bedriftshelsetjenesten leverer av tjenester, hvilke faglige prinsipper som følges, styre det medisinske arbeidet og følge opp resten av BHT-teamet i deres faglige arbeid.
En bedriftshelsetjeneste som nøyer seg med Arbeidstilsynets minimumskrav om 30 % legeressurs – 1,5 dager i uken, benytter legen til det arbeidet som vurderes som strengt legearbeid. I praksis vil dette gjerne si helseundersøkelser og attester. Det sier seg selv at med slike arbeidsbetingelser, kan ikke bedriftslegen utføre rollen som den faglige leder som hun/han var ment å ha. Av samme årsak er det er stadig oftere at bedriftshelsetjenesten er ledet av andre faggrupper enn arbeidsmedisineren, og at legen heller ikke sitter i ledergruppen eller møter styret der veivalg og strategier stakes ut.

Vil ekspertgruppen endre dette?
I 2017 nedsatt arbeidsminister Anniken Hauglie en ekspertgruppe for å vurdere BHT-ordningen. Bakgrunnen skal ha vært SINTEF sin rapport som ble offentliggjort høsten 2016 der det pekes på flere utfordringer med dagens bedriftshelsetjeneste. Fra et arbeidsmedisinsk synspunkt kan man håpe at en av konklusjonene vil være at en bedriftshelsetjeneste uten arbeidsmedisiner i en sentralt og ledende rolle, ikke kan oppfylle de forventninger og krav som myndighetene setter til bedriftshelsetjenesten. Imidlertid gir ordlyden i mandatet fra arbeidsministeren til ekspertgruppen noe grunn til bekymring:

- Bedriftshelsetjenesten har vært et viktig virkemiddel i det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet, men er omfattende og ressurskrevende for virksomhetene. Derfor vil jeg sette ned en uavhengig ekspertgruppe for å gjennomgå og vurdere bedriftshelsetjenesten.
1.mai skal ekspertgruppen levere sin anbefaling til arbeidsministeren. Da bør arbeidsmedisinere og andre som er opptatt av arbeidsmedisinens plass i bedriftshelsetjenestene være våkne.

Ny spesialistutdanning kan forsterke utviklingen
Bildet av en framtidig bedriftshelsetjeneste uten arbeidsmedisiner i en sentral stilling forsterkes av den nye spesialistutdanningen. Legestudenter utdannet i Norge har nå full autorisasjon når de avslutter studiet med cand.med. graden, og kan jobbe som leger utenfor spesialiseringsløpet uten LiS-1 stilling. Dette har ført til at en rekke legestillinger i dag knyttes til krav om spesialiseringsløp.
LiS-1 stillingen som tilsvarer den gamle turnustjenesten, vil gi legene viktig breddeerfaring innenfor både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Det at man krever gjennomført LiS-1 stilling for å gå videre i spesialitetsutdanningen sikrer at legene må ha en viss breddeerfaring i bunnen, selv om nå turnustjenesten er avviklet. Dette fører til et viktig poeng; nemlig at en rekke stillinger som lege, blant annet innenfor vårt fagfelt som bedriftslege, ikke fordrer et spesialiseringsløp slik det er i dag. Det er kun hvis du søker på LiS-stillingene på de arbeidsmedisinske avdelingene, eller ansettes som spesialist i arbeidsmedisin at dette er en forutsetning. Allmennlegene har tatt tak i dette og fikk innført at man ikke kan arbeide klinisk i kommunehelsetjenesten uten å være spesialist eller under utdanningsløp til å bli spesialist. Dette gjør det svært viktig å arbeide for å få arbeidsmedisinske stillinger i førstelinjetjenesten inn i spesialiseringsløp gjennom forskrift, og gjennom godkjenningsordningen til Arbeidstilsynet. Her er flere spørsmål som må håndteres blant andre hvordan kravene til faglig veiledning og godkjenning av læringsmål skal løses når de private bedriftshelsetjenestene skal være for utdanningsarena for LiS. Det er vanskelig å se for seg at dette ikke vil medføre både økonomiske og organisatoriske utfordringer for bedriftshelsetjenesten som det ikke er rimelig at næringslivet skal faktureres for.
Spesialistløpet sammen med arbeidsministerens forventinger om en mindre ressurskrevende bedriftshelsetjeneste, kan altså medføre magrere kår for arbeidsfeltet arbeidsmedisin. Et tiltak som å innføre offentlig refusjonsordning for eksempel gjennom NAV også for bedriftsleger, vil kunne lette den økonomiske belastningen for næringslivet i tråd med ministerens ønsker, men vil det være et akseptabelt grep for dagens regjering?
Arbeidsmedisinerens rolle i bedriftshelsetjenestene er altså truet fra to kanter. På den ene siden økonomiske og politiske krefter som synes å mene at det medisinske ansvaret kan begrenses til rådgivning og et minimum av helseovervåkning og attester. På den andre siden en ny spesialitetsutdanning som kan heve terskelen for å utdanne arbeidsmedisinere i bedriftshelsetjenestene. Jeg vil derfor oppfordre alle som har interesse for arbeidsmedisin som fag og bedriftshelsetjenesten som et virkemiddel for et tryggere arbeidsliv, til å engasjere dere og bidra aktivt for å påvirke myndigheter, næringsliv og fagmiljø i disse spørsmålene.

Kilder:
Ramazzini 2014 nr 1 Bedriftshelsetjenesten – fra katedral til markedsplass. Øivind Larsen (oivind.larsen@medisin.uio.no)
Sintef rapport A27819. Evaluering av bedriftshelsetjenesten 2016.
Arbeidstilsynet: Forskrift om administrative ordninger på arbeidsmiljølovens område (forskrift om administrative ordninger)
Ramazzini 2017 nr 1 Arbeidsministerens ekspertutvalg, – begynnelsen på slutten? Av Ole Jacob Møllerløkken, forskningsgruppeleder Arbeids- og miljømedisin, UiB
Ramazzini 2017 nr 3 Arbeidsmedisineren i framtiden - ny spesialitetsstruktur gir store muligheter! Av Ole Jacob Møllerløkken

Kjersti Oddvarsdatter Sæther
fylkestillitsvalgt i Troms legeforening for Namf