Digitalisering og medisinsk teknologi

Etter å ha hørt på mange gode foredrag gjennom flere dager, vekket spesielt Thomas Langø og Ole Kristian Losvik min nysgjerrighet siste dag. De snakket om digitaliseringen i helsevesenet og utviklingen innen medisinsk teknologi. Langø jobber som forskningsleder innen medisinsk teknologi på SINTEF, og konkluderte i sitt foredrag med at «Artificial Intelligence will not replace physicians. Yet, medical professionals who use A.I. will replace those who won’t».

Langø illustrerte først hvordan ulike sektorer adapterer teknologiske nyvinninger. Teknologiske miljøer er i en ledende posisjon når det gjelder å implementere ny teknologi, mens helsesektoren er den sektoren som tar i bruk ny teknologi sist. Det finnes flere forklaringer på hvorfor det er slik. Når det gjelder digitalisering, er det et strengt lovverk som regulerer informasjonssikkerhet for pasientopplysninger. Når det gjelder implementering av ny medisinsk teknologi er det et strengt lovverk knyttet til utprøvning og gjennom forskningsprotokoller. Leger skal også være forsiktige i sin kontakt med den medinsk-tekniske bransjen, for ikke å få uheldige bindinger. Vi er jo også ganske konservative, på godt og vondt. Kan det forklare hele bildet om hvorfor helsesektoren er den sektoren som sent tar i bruk nyvunnen medisinsk teknologi og digitalisering?

EPJ; Elektronisk Pasientjournal – status per i dag:
En av utfordringene som ble belyst under konferansen er at den elektronisk pasientjournalen som brukes i spesialisthelsetjenesten ikke snakker sammen i stor nok grad med den elektroniske pasientjournalen som brukes i primærhelsetjenesten. Det fører til utfordringer med kommunikasjon og pasientflyt mellom ulike nivåer i helsetjenesten. Eksempler på det er at en fastlege ikke kan gå inn å se hvilke vurderinger og hvilken behandling som er gitt av sykehusleger – og er fullstendig avhengig av å ha fått en epikrise eller poliklinisk epikrise, som i alle fall sier noe.

Som alle vet skal en epikrise skrives etter at den er diktert, deretter skal den tilbake til LIS-legen som så skal sende den videre for kvalitetssikring og kontrasignatur hos overlege før den endelig sendes ut.
Et annet eksempel gjelder legemiddelsamstemmingen. Det finnes ikke et system som gir god oversikt – for legene i og utenfor sykehus – om hva som er legemidler i bruk (LIB), hvem som har forskrevet dem, og om dette er samstemt mot pasientens faktiske bruk. Vi vet heller ikke om resepter forskrevet på andre kontorer er hentet ut, evt når eller hvor. Dette burde egentlig være en enkel sak, men sier nok ganske mye om hvor dårlig stilt det er for EPJ i Norge. Sykehjem, KAD eller apotekene – ser knappest ut til å ha oversikt de heller. I Helse-Midt er man i gang med en pilot – men det vil sikkert ta ti år før dette er i gang over hele landet. Enda er det stor strid om hvordan en felles helseplattform skal bygges opp, og hvordan den skal fungere.

Hvem har ansvaret for utvikling og implementering av en felles digital helseplattform?
I en pressemelding fra Regjeringen datert 12.10.17 fremkommer det at regjeringen jobber for å fortsette arbeidet med å digitalisere helsetjenesten. Målet er; en innbygger – en journal. Målet er at den digitale helseplattformen sikrer helsepersonell sikker tilgang til pasientopplysninger uansett hvor i landet pasienten blir syk. Det er satt av penger i statsbudsjettet til Direktorat for e-helse til et forprosjekt om en nasjonal kommunal pasientjournal som kan integreres med spesialisthelsetjenesten sin elektroniske journal. Når kan vi forvente at målet blir nådd? Ole Kristian Losvik jobber i e-helse direktoratet og hadde et foredrag hvor han stilte spørsmål om Legeforeningen har en overordnet strategi for å jobbe for en felles helseplattform? I 2010 opprettet NFA, Norsk Forening for Allmennmedisin, en referansegruppe som skulle jobbe med E-helse. Formålet var å delta i og diskutere e-helse spørsmål og jobbe opp mot nasjonale og lokale prosjekter knyttet til digitalisering av helsetjenesten.
Referansegruppen er og åpen for deltagelse for sykehusleger og andre yrkesgrupper med interesse innen IKT. Legeforeningen ønsker klart at flere leger engasjerer seg i IKT-utviklingen. Internasjonalt er USA og England langt fremme når det gjelder digitalisering av helsetjenester ved at det er opprettet flere formelle posisjoner for leger som engasjerer seg innen e-helse. En av grunnpilarene vil være at en får tak i engasjerte leger som vil ta del i arbeidet med å bygge opp et legenettverk og en kompetanse på dette feltet. Det vil være leger som i sitt daglige arbeid vet hvor «skoen trykker» og kan gi viktige innspill til IKT-medarbeidere om hvilke funksjoner som er viktig å få med i en helseplattform for å gjøre det så brukervennlig som mulig. Leger skal være premissleverandør på dette feltet – hvis vi bare kommer på banen. De fleste leger har daglig fullt program med en-til-en pasientrettet arbeid. Hvordan skal man få tid til å være opptatt av digitaliseringen? Her må det offentlige; både sykehuseierne og kommunene komme på banen og opprette flere stillinger for leger innen e-helse arbeid! Legeforeningen oppfordres også til å ta rev i seilene!

e-Terapi?
I foredraget til Thomas Langø fikk vi se fremtidens terapi; veien fra åpen kirurgi via minimal invasive surgery til non-invasiv surgery og selvarbeidende kirurgroboter som opererer nesten uten bistand av mennesket. De siste trenger hverken saft eller hvile, så lenge de har strøm.
Det er et stort behov for at flere leger engasjerer seg og jobber tettere med ingeniører innen medisinsk teknologi for å være med på utviklingen. I dag har vi RIBA-roboten og Actroid-F-roboten. De kan overvåke pasienter og gjøre tunge løft uten problem! Nando De Freitas er professor i datateknikk ved universitetet i Oxford. Han spår at det ikke er lenge til vi har robot-sykepleiere på plass. Robot-legen har vi jo hatt lenge; navnet er dr Google. På Memorial Sloan-Kettering Cancer Center i New York testes det ut bruk av roboter som gir råd om behandling av lungekreft. I et smart-home-hospital for en gruppe av pasienter som trenger hyppige behandlinger vil en robot kunne utføre oppgaver som er non-invasive. AI roboter er allerede i stand til å kunne utføre enkelte komplekse oppgaver, som f.eks å ta blodprøver i albuebøyen. 3D print – Når er vevsblokkene klare for transplantasjon? Kreftsykdom er et stort helseproblem på verdensbasis og i Norge. Internasjonalt gjøres det forskning på 3D printing av levende celler, såkalt ”bioprint.” Dette er riktignok på forsøksstadiet men kan få et gjennombrudd. Persontilpasset medisin er i alle fall på full fart inn, og her vil valgmulighetene raskt kunne bli syntetisert av en datamaskin.

Leger må i langt større grad engasjere seg i den medisinskteknologiske utviklingen. Som universitetssykehus bør vi kanskje kunne sette av noen offentlige overlegestillinger til dette, slik at ikke ensidig påvirkning fra en enkeltleverandør eller produsent, setter habilitet og etikk til side.

Solveig Nergård