Han het Sussruta (alt. Sushruta) og stilte ifølge anekdoten diagnosen sukkersyke ved å sette pasientenes urinprøver i små boller utfor veggen på leirhytten han hadde sin praksis: På de urinboller som fluer samlet seg hadde pasientene diabetes grunnet sukkerinnholdet, på de andre ikke: Dette er meg bekjent den første biologiske test i historien!
Til behandling anbefalte han kostendringer, men også mosjon, slik som lange elefantritt!
Senere har sukkersyke blitt omtalt av både Hippokrates og Galen som koblet polyuri og vekttap/muskelsvinn med at kroppen ble omdannet og utskilt med urinen: På et sett riktig observert!
Som ung lege i 1977 erfarte jeg at vanlig kontroll av diabetespasienter kun ble utført med test av sukker i urin: Om der var glukosuri var sukkersyken dårlig regulert, om negativ var det OK. Imidlertid er nyreterskelen for glukosuri ved hyperglycemi individuell og meget variabel. Alternativt ble det tatt et fastende blodsukker som avspeilet tilstanden kl 08.00, men ikke resten av dagen, mao var begge tilnærminger ikke bra!
Rundt 1980 ble «Hemoglucostix» introdusert, der pasientene ved hjelp av en liten bloddråpe og en stix kunne fastslå blodsukkerprofilen gjennom hele døgnet og dermed se mer nøyaktig på blodsukkerreguleringen. Det historisk interessante er at bruken av sukkerstiks ikke ble innført av fagmiljøene, men av firmaet Boerhinger der stiksen ble introdusert via pasientforeningene.
I 1984 hospiterte jeg hos Hans Henrik Parving på Hvidøre Slott i København. Det ble ervervet som sommerresidens for Kong Christian den 9 i 1909, men overtatt av Novo Nordisk i 1937 hvor den ble brukt til diabetikersanatorium fram til 1991. Her klippet jeg HbA1c ut av elektroforesegel og så de første varianter av insulinpenn og endog insulinpumpe. Alle pasienter her inngikk i et eller flere studier og pasientene ble holdt orden på ved enorme veggtavler av Legobrikker (hva ellers!).
Til tross for denne og ikke minst senere fremskritt på terapisiden og monitoreringssiden med kontinuerlig blodsukkerovervåkning finner jeg i New York Times 25. november i år en artikkel om «The Costly, Life-Disrupting Consequences of Poor Diabetes Care” av Jane E. Brody.
Her ser man på forholdene i USA og de 3 ekspertene journalisten snakket med framhever forsikringsproblemer som viktigste hinder for å optimalisere god diabeteskontroll. «Having good health insurance is the strongest link to receiving comprehensive diabetes care” for å sitere Pooyan Kazemian, tidligere ved Mayo klinikken, nå lærer ved Harvard University. Han skriver i JAMA Intern Med 2019;179 (10):1376-85 at måloppnåelsen ved diabetesomsorg for HbA1c bare er 65%, for blodtrykk 70% og for kolesterol bare 57%. Viktigste og mest forstemmende melding er at der ikke registreres noen forbedring fra 2005 til 2016.
Dr. Rozalina G. McCoy, endokrinolog ved Mayo klinikken siteres slik: Som en regel blir yngre pasienter underbehandlet, mens eldre pasienter ofte får for mye omsorg og blir overbehandlet!
Dette kan kanskje sies om så meget ...
God Jul!
Dag Malm