I min tid på sykehuset opplevde jeg alltid et sterkt fellesskap i nord, og det strakk seg særlig nordover mot Finnmark. På nevrokirurgen jobbet vi selvsagt uten fylkesgrenser, og i nært samarbeid med alle lokalsykehusene. På nevrologen fikk jeg høre at «vi er nevrologisk avdeling for Troms og Finnmark.» I vakt på Åsgård merket jeg at Finnmark ikke har egne akuttpsykiatriske døgnplasser for tvangsbruk. På anestesien lå kampen for en helhetlig spesialisthelsetjeneste, sterke lokalsykehus og respekten for avstander og heftig vær – tjukt i veggene i avdelingen, daglig merkbart for alle oss som jobbet der. Våre folk bidro natt og dag i den utfordrende pre- og interhospitale logistikken i Nord-Norge. Utdanningskandidatene kom regelmessig til UNN fra Finnmark, og noen reiste heldigvis tilbake. På tillitsvalgtnivå har vi alltid hatt nær kontakt.
Ambulering
Som FTV hadde jeg rimelig god oversikt over ambuleringen av spesialister, som typisk gikk fra UNN Tromsø til Finnmark. Avtalen gjaldt ambulering internt i UNN, men vår sykehusledelse brukte denne videre opp mot Finnmarkssykehuset slik at spesialistene i UNN kunne reise dit på samme vilkår som den interne ambuleringsavtalen i UNN, fordi Finnmark historisk har hatt behov for dette. Ambuleringen har siden tidlig 80-tall bidratt til en desentralisering av spesialisthelsetjenesten i våre to nordligste fylker, som er ganske enestående i norsk sammenheng. Jeg tror motivasjonen for ambulering ikke minst er et reelt ønske om å bidra til gode og likeverdige helsetjenester til hele landsdelen. Smidige pasientløp forutsetter god kunnskap om både folk, avstander og utfordringer. Dette har blitt en ganske sær nord-norsk ordning der en relativt liten befolkning med store geografiske og klimatiske utfordringer, får både revmatolog, øre nese hals-lege, nefrolog, plastikkirurg og nevrolog til «nabolaget». Våre ambulerende spesialister trekker gjerne med seg lokale krefter f.eks på en spesialoperasjon, og bidrar dermed til å legge igjen kompetanse lokalt. Ambuleringen er og vil fortsatt være, en frivillig ordning for våre medlemmer i UNN, hjemlet i sentral A2-avtale; godt beskyttet av Legeforeningen og respektert av begge parter.
På anestesiens internundervisning var vi regelmessig koblet opp mot parallell internundervisning i Hammerfest, Narvik eller Sandnessjøen. På medisin kan man med et enkelt tastetrykk koble seg ut av Dips UNN, og inn på Dips Finnmarkssykehuset, hvis sitasjonen tilsier det. Der kan man lese, kommentere og analysere pasienter man er forspurt om. Nevrologisk bakvakt i UNN Tromsø logger seg daglig på innboksene til medisinsk avdeling hhv klinikk Hammerfest og klinikk Kirkenes for å sjekke om innkomne henvisninger har vesentlige nevrologiske problemstillinger. Infeksjonsmedisinsk og hematologisk bakvakt svarer selvsagt på henvendelser fra hele landsdelen, sammen med mange andre av universitetssykehusets spesialister. Våre fly og helikoptre og personellet som jobber der, kjenner selvsagt ingen grenser. Våre folk har siden 1993 stått bak en banebrytende forsendelse av digitale røntgenbilder, og bidrar fortsatt 24/7 med second opinion på rtg bilder fra hele landsdelen, ikke minst fra Finnmark. Jeg mener miljøet i og rundt UNN og Troms har vist at vi har stått hardt på for å sikre kompetanse og kapasitet i en desentralisert helsetjeneste i Nord-Norge. Vi har vært viktige i kampen for å bevare en fortsatt sterkt turnustjeneste, nettopp med utgangspunkt i våre rurale strøk. Oppbyggingen som nå skjer av nytt Narvik sykehus viser hvordan man i UNN klarte å snu det som var et nedleggingstruet sykehus til å skulle bli et mønstersykehus for fremtidens lokalsykehus. Hvis det er noen som virkelig har fightet for de gode lokalsykehusene både lokalt og nasjonalt – så er det miljøer i og rundt UNN. Jeg håper ikke at Kirkenes eller Hammerfest eller dem som jobber der, føler seg truet av UNN.
UNN: Universitets- og lokalsykehus
Vi må samtidig ikke undervurdere at UNN er et universitetssykehus; sterkt, men lite, og derfor sårbart. PCI-konflikten var en tankevekker for oss alle. Samtidig oppleves UNN først og fremst som ett sykehus, bestående av mange miljøer, store og små, sterke og sårbare. Foretaksledelsen har en stor utfordring i å balansere dette, og det må gjøres med klokskap og kjærlighet både for universitetsfunksjon og lokalsykehusfunksjon. Her gjelder det å ha to tanker i hodet samtidig, og vi må ha tillit til at ny foretaksledelse balanserer dette. I Granavolden-plattformen er det et viktig element som jeg håper alle kan stå bak; nemlig at alle sykehus skal ha stedlig ledelse. Dette har vært en lang kamp for Dnlf både lokalt og nasjonalt, og når dette nå kommer, vil det skape sterkere lokalsykehus – ikke minst i dagens UNN. Anita Schumacher står altså foran noen større strukturelle endringer i UNN, uavhengig av om det blir FUNN eller ikke. Helse Nord har utredningssansvaret, men for UNNs del kan det være nyttig å ha en parallell prosess knyttet til om det blir en sammenslåing også; hvordan bør UNN i så fall rigge seg for å sikre et sterkt universitetssykehus, samtidig som lokalsykehusfunksjonen skal virke godt både på småsykehusene og i UNN Tromsø?
Jeg tillater meg å foreslå at man i samme moment ser litt nærmere på fordeler/ulemper ved å etablere en klinikk (eller avdeling?) for lokalsykehusfunksjoner i UNN Tromsø, slik at man kan skjerme universitetsfunksjonene i UNN, og samtidig strømlinje lokalsykehusfunksjonen. En liten parallell: I det perioperative forløpet er det avgjørende for god driftsutnyttelse og høy grad av regularitet, at man skiller tydelig mellom elektiv virksomhet (planlagte operasjoner) på den ene siden, og ø-hjelpsvirksomhet på den andre. Dette var grunntanken i den såkalte Trafikklysmodellen i UNN, som må sies å ha vært en suksess etter at den ble innført.
Kanskje vil det være lignende effekter å hente ut for universtetsfunksjon også; ved å avlaste universitetsfunksjonen ved at lokalsykehuspasientene behandles f.eks på generelle kirurgiske og indremedisinske avdelinger (eller en betydelig større observasjonspost (48 timer?)) internt i UNN Tromsø, kan man trolig rendyrke og skjerme universitetsfunksjonen bedre enn det gjøres i dag. Er dette noe å se videre på for UNN, nå som man likevel skal snu noe steiner og legge noen premisser for en eventuell sammenslåing?
Et større og sterkere UNN vil formodentlig svekke Helse Nords betydning på sikt. Konsekvensen av dette er noe som må vurderes underveis i utredningen. Samtidig er det kanskje for mye å kreve av Helse Nord at de skal utrede forhold som svekker grunnlaget for deres egen eksistens?
Tilbake til FUNN HF
Helse Nord har altså nylig fått oppdraget med å starte utredningen av en mulig sammenslåing av de to helseforetakene. Folk er avventende, selv om tankeprosessene er i gang; mye er jo skrevet og sagt allerede. Utspillet ligger nå hos Helse Nord i forhold til hvordan de forventer at UNN og Finnmarkssykehuset skal levere i den videre prosessen. Det skal utarbeides en grundig analyse av risiko og sårbarhet, men også av mulighetene som ligger i en eventuell sammenslåing. Det var godt at helseministeren ga rimelig tid til utredningen som altså 1. desember i år oversendes Helse- og omsorgsdepartementet for behandling. Dernest skal utredningen på brei høring hos alle berørte parter før det fattes en beslutning. Utredning stjeler imidlertid verdifull tid, og koster penger. UNN kan ikke levere fagfolk inn i denne utredningen, uten at de frikjøpes fra Helse Nord. Det er avgjørende at denne utredningen engasjerer de ansatte og tillitsvalgte i de to helseforetakene, og ikke bare sysselsette byråkrater i Bodø og eksterne konsulenter. Er det urimelig at departementet betaler regningen for utredningen de har bestilt, når NSB kan bruke 220 mill på en simpel navneendring?!
Ingen konklusjon
Alt dette viser oss at samarbeidet mellom UNN og Finnmarkssykehuset allerede er av de tetteste i landet, både faglig og kollegialt. Sett fra våre fagfolks perspektiv er vi funksjonelt sett allerede tett koblet.
Bety det de to sykehusene bør slås sammen? Jeg vet ikke. Nettopp fordi samarbeidet er så tett, så vil kanskje ikke en sammenslåing bety så mye – verken på den ene eller den andre måten. Vi får ha respekt for det kartleggingsarbeidet som nå starter opp, og delta der det er mulig. Det som startet som en politisk idiotutspill, kan nå la seg fase over i et konstruktivt spor. Kanskje vil en full gjennomgang kunne lære oss noe vi kan ta med videre? Litt FUNN kan det i alle fall bli. :)
Synspunkter mottas med takk!
Jo-Endre Midtbu