Troms legeforening

Lokalforening

2019

Leder 2 – 2019

Da ser vinteren ut til å ha sluppet taket for fullt, og noen kan se frem til noen heseblesende uker på jobb mens andre har ferie.
8. juli 2019
Lederfoto_Jo-E_700

Samtidig er dette ofte en god tid; fri for forstyrrende møter og andre tidstyver. Vi får endelig tid til å være leger. Ja det vil si, for de av oss som har en jobb.

LIS0-debatten
Siden sist har yrkesforeningene hatt sine årsmøter, Legeforeningen har hatt sitt Landsstyremøte, og vi her i Troms legeforening har hatt vårt årsmøte. Denne gang hadde vi besøk av gjenvalgt president Marit Hermansen, som redegjorde for hva landsstyret hadde behandlet, og vært enig og uenig om. Ett eksempel var inngangen til arbeidslivet for de yngste legene; LIS1 (turnuslegene.) Vi tok debatten videre på vårt årsmøte her i Tromsø 14. juni: Stor underkapasitet i antallet turnusplasser, merkverdige ansettelsesprosesser og det store spørsmålet; hvordan skal vi forholde oss til den økende gruppa cand. med. med autorisasjon som venter på turnusplass (LIS0)? Hva gjør Legeforeningen for å ivareta dem som blir stående utenfor arbeidslivet og kanskje gang etter gang blir avvist i ansettelsesprosessene til tross for at de er fullt ut helstøpte kolleger som kunne gjort jobben like godt som dem som fikk jobben? Skal de få arbeidserfaring som LIS0, f.eks som postleger, eller skal vi avvise alle slike jobbsøknader? «Vi vet ikke!» sa Landsstyremøtet i Kr sand, utsatte saken, og derfor kan praksis fortsette i alle fall til vi har kartlagt situasjonen ytterligere, og fått på plass flere LIS1-stillinger. Målet må være at færrest mulig arbeider i postlegestillinger eller tilsvarende, og at man heller bedrer kapasiteten i LIS1-løpet og den videre spesialistutdanningen både på sykehus og i kommune. Saken kommer opp til debatt igjen, så innspill mottas med takk!

Har søknadsordningen til turnus (dvs LIS1) spilt fallitt? Bør vi gå tilbake til den trekningsbaserte utvelgelsesprosessen, eller bør i alle fall søknadene anonymiseres og avkjønnes fullstendig, helt fram til jobbtilbudet sendes ut? Det er sagt at kvinner var underrepresentert til ansettelse i UNN denne gangen, selv om de var overrepresentert i søkermassen. Flere av dem som ble tilbudt plass i UNN – og som etter kvalifikasjonsprinsippet skal være de best kvalifiserte søkerne blant mange hundre som søkte – viste seg å stryke på embetseksamen. I fjor var det visste enda flere i samme kategori... Tillitsvalgte i UNN involveres kun i 10% av søkerne etter at administrasjonen har gjort grovsorteringen. Hvem kvalitetssikrer grovsorteringen? Jeg spør: Gjør UNN en rettferdig og god jobb med å ansatte nye kollegaer til LIS1?

Går man inn på unn.no og skriver LIS1 i søkefeltet, kan man lese nyttig informasjon om turnustjenesten i UNN, men ingenting om søknadsbehandlingen, eller kriteriene man har satt. Prøv så å gjøre det samme på ahus.no Klikk søknadsbehandlingen.
UNN direktøren kommer fra Ahus, som er kjent for god turnustjeneste og ryddige ansettelsesprosesser. Kunne det være en ide å foreslå en snarlig erfaringsutveksling?

Å gjete kuer
Det blir ofte sagt at det å lede leger er som å gjete kuer. Det må gjøres med hjertet. Det vil si; du må ha hjertet på rett plass - og du må våge å vise det. Noen av hengesakene i UNN er å rydde i enkelte av klinikkene, løse floken på A9, ta grep for å sikre tilstrekkelig operasjonskapasitet og redusere sykmeldingsfrekvensen og vikarbruken i utsatte klinikker.

Samtidig venter miljøene i Harstad og Narvik på reell stedlig ledelse. Det er tatt et langt skritt i riktig retning med ansettelsen av driftsledere for noen år tilbake, men disse har fortsatt ikke reelt ansvar, økonomi, eller myndighet. «Jammen det bryter jo med klinikkstrukturen», vil mange si. «So what?» sier andre, og fortsetter; «er ikke den strukturen forresten litt 2007?» Hva skjer forresten med prosessen rundt evt sammenslåingen av UNN og Finnmarkssykehuset ? Fint lite, skal jeg tro ryktene. Kjører Helse-Nord treneringspolitikk?

På overordnet nivå i helseforetaket suger diskusjoner rundt økonomi, måltall, rapporter, bygg, nytt Narvik og stedlig ledelse H/N krefter fra kjernevirksomheten...for å nevne noe. Slik skal det sikkert også være i New Public Management-æraen som vi fortsatt er inne i. Men viser man litt hjerte i lederjobben føler folk seg sett og at deres arbeid betyr en forskjell. Slik kan man sakte begynne å spa seg ut av den organisatorisk sirupen som tynger sektoren om dagen (på natta er det nemlig enklere – da går ting stort sett av seg selv, litt som i ferien.)

Forventningene til Anita Schumacher er fortsatt høye!

Fastlegeoppgjøret
Heller ikke denne gangen ble oppgjøret for privatpraktiserende allmennleger det løftet fastlegene trenger for å rekruttere og stabilisere, og for å møte utgiftene til stadig bedre betalte helsesekretærer, egen pensjon og egen sykekasse. Det var for så vidt heller ikke forventet, da de endringene vi står foran – er nødt til å komme som en systemendring basert på dialog i trepartssamarbeidet, utenom et mellomoppgjør. Vi her fra Troms har vært soleklare på at per capita-tilskuddet opp til en grense må økes vesentlig (dobles) for å legge til rette for listereduksjon slik at legen får mer tid per pasient, og et bedre arbeidsmiljø. Mer tid til hver pasient gir bedre arbeidsmiljø for fastlegen: Så enkelt, og ganske billig.

Husk at fastlegenes inntekt kompenserer for manglende sykepenger, sykt-barn-dager og bortfall av feriepenger. Det ligger en voldsom arbeidsinnsats bak tallene. Fastlegene hadde i snitt 56 timers arbeidsuke i 2017, men variasjonen var stor. Dette er neppe blitt mindre i år. Mange fastleger forteller rent ut at de nesten jobber seg i hjel. Noen har sikkert gjort det også. Jeg snakker jevnlig med unge allmennleger som teller på knappene. Mange unge private fastlege(vikarer) orker et halvår, kanskje ett år, mens de søker seg desperat inn i sykehus.

Hvor mange vet at privatpraktiserende fastleger autorisert etter 1993 ikke får noen pensjon fra det offentlige, ut over Statens minstepensjon? La oss si at man har vært 35 år som yrkesaktiv privatpraktiserende lege, når man går av ved fylte 67 år, uten å jobbe delvis videre (videre arbeidsinntekt settes til null (man er jo tross alt pensjonist.) Da får man 247 000 kr i årlig pensjon, før skatt. Til sammenligning er inntekten før pensjon i eksempelet satt til 1,25 mill (men det tallet betyr ikke noe – pensjonen fra Staten blir den samme, uavhengig av næringsinntekt gjennom livet.) Alt man vil ha ut som pensjon ut over dette, må de private allmennlegene eventuelt spare opp selv fra sin inntekt. Jungelen er like stor som den er utrygg... finansportalen.no/pensjon/alle-pensjonsprodukter/

 

fremtidig alderspensjon graf

HOD har gitt Hdir i oppdrag å få brakt fakta på bordet rundt fastlegeordningen. EY (tidl Ernest & Young) fikk oppdraget, og leverer sin rapport 1.9.19.

Vi kan knapt vente.

Noe helt, helt annet
I noen ledige minutter mens jeg hiver innpå nattmaten har jeg siste måned kommet meg gjennom halvparten av Netflix-miniserien «Charité i krig.» Jeg har hverken for vane å se serier eller prate om det – men når jeg nå har ordet – vil jeg få tipse de av dere som enda leser, om denne. Handlinger utspiller seg på Charité-sykehuset i Berlin i 1943. Uten å avsløre for mye, må det være lov å si at den både er tankevekkende og sterk, og viser oss dilemmaene som datidens leger – og tyskere – sto ovenfor. Dette er troverdig og til tider rørende beskrevet, i et samfunn som den gang tok dramatiske grep ovenfor barn og vokse som ikke passet inn, eller ikke gikk i takt. Og for dem som prøvde å gjøre noe med det...

For å sitere sjefskirurgen Ferdinand Sauerbruch under sin tale til et anspent kollegium julen 1943: Alle legenes plikter, må utføres med kjærlighet – for som Paracelsus pleide å si det «Hva annet kan hjelpe medisinen, enn kjærlighet?»

God sommer!

Jo-Endre Midtbu