Troms legeforening

Lokalforening

2019

Leder 3 – 2019: Høie ønsker

Torsdag 16. oktober var jeg i Stavanger på Helse- og omsorgsdepartementets innspillsmøte vedrørende fastlegeordningen (FLO).
23. oktober 2019
Leder0013_700
Med pappa på kontoret, søndag formiddag

Der samlet Helseministeren og hans byråkrater i HOD og Hdir pasientforeninger, pasientombud, Legeforeningen, Nsf, representanter for kommunene, sykehusrepresentanter og fastleger for å drodle rundt tematikken som nå utspiller seg. Byråkratene i HOD og Hdir var godt representert og noterte flittig, og jeg opplevde at de var reelt lydhøre og interessert i våre innspill.

Vi fikk høre at både Stavanger og Bergen kommune nå har det meget tøft med å rekruttere og stabilisere fastleger. I Bergen har man flere ganger siste året benyttet seg av vikarbyråer for å få dekket opp for manglende fastleger, en ordning de ikke ville anbefale noen.

Det var spesielt nyttig at man også hadde involvert brukerperspektivet i diskusjonen. Var det en ting jeg kan trekke ut av innspillene fra pasientorganisasjonene og pasientombudet, så var det at mange fastleger har for dårlig tid. Det er det lett å samstemme i.

Mange fikk sikkert med seg Velferdsdagen for psykisk helse tidligere i oktober, der tema var «Gi tid!» Men hva betyr det å gi tid? Tid betyr oppmerksomhet og interesse, og at vi må gi pasientene tid når det er nødvendig. Det kan være vanskelig å forutse, og krever stor fleksibilitet fra oss i legerollen. God tid er ikke forbeholdt dem med psykiske uhelse, men også for små og store ting som trekkes opp av hatten når pasienten endelig har kommet seg til legen. God tid er også nødvendig for å bli litt kjent, og skape en trygg lege-pasientrelasjon og grobunn for å ta opp viktigere spørsmål etter hvert.

Skal legene gi tid, må de først og fremst ha tid.

Det viktigste Troms legeforening kjemper for i den fastlegedebatten som nå går, er at vi skal få muligheten til å bruke tid på våre pasienter. Da må vi kunne kutte pasientlistene og fordele arbeidet på flere leger. For tiden er det ikke mulig.

I Troms er det nå 202 fastlegehjemler på 166 000 innbyggere. I Tromsø har 73 fastleger ansvar for 77 000 innbyggere og et ukjent antall tilreisende og studenter. Kun en av fastlegene i Tromsø har (i skrivende stund) ledig kapasitet til å ta inn flere pasienter (26 ledige plasser), og rundt 1 500 pasienter står i kø for å skifte fastlege (uten at de får til dette – fordi alle lister er fulle). Noen av fastlegene har flere hundre flere pasienter på lista enn den listestørrelsen som er oppgitt på Helsenorge.no. Ledig fastlegekapasitet i Tromsø er for tiden 0,03%, mot det anbefalte 7% for å kunne skape nødvendig fleksibilitet for pasient og lege. I resten av Troms (utenom Harstad) er nå ledig listekapasitet 13%, så i fylket sett under ett, er fastlegedekningen god. Men altså ikke i Tromsø, slik vi også fikk høre det fra f.eks Bergen og Stavanger. Det jeg har hørt fra administrativ helseledelse i disse kommunene (inkludert Tromsø) er at de venter på en nasjonal løsning på problemet, da de ikke har økonomi til å gjøre det som er nødvendig i sitt pressende helse- og sosialbudsjett. Det er det lett å forstå.

Troms legeforening har i flere år argumentert for at den enkleste og mest treffsikre løsningen på de utfordringene som fastlegene nå står i, vil være å doble per capita opp til 1 000 pasienter. Dette vil være et kraftig politisk signal om at legene kan kutte permanent i pasientlistene sine, men fortsatt ha trygghet for å beholde kontorlokalet og de ansatte når pasientene blir litt færre. Dette er spesielt viktig ved egen eller barns sykdom og ved fravær til kurs, ferier osv. Ved en slik løsning vil altså fastlønnselementet øke noe, og det skaper stabilitet og grobunn for tidsbruk og kvalitet, uten at vi må si opp ansatte eller flytte kontoret til en billigere adresse. Et kutt i pasientlistene vil skje ved naturlig avgang og ved at pasienter selv bytter fastlege, så listereduksjonen hos den enkelte vil gå over år, samtidig som kommunene får tid til å opprette nye hjemler i tråd med behovet. Nå er det av avgjørende betydning at Dnlf og Af sentralt viser vilje og evne til å prioritere enkle og forståelige tiltak som gir sikker effekt i målet; stimulering til listekutt gir bedre tid for både fastlege og pasient!

Jeg diskuterte økt per capita som stimulering til listekutt med Høie, men han repliserte raskt at det da ville bli så attraktivt å være lege i byene at distriktene ville oppleve rekrutteringsvansker fordi legene i distrikt da flytter til byen. For det første så er dette ganske desevaluerende i forhold til de flotte legene som velger å bo og virke i distriktskommunene med sin familie, tilhørighet og sine sysler. Det er nok helt andre grunner enn de økonomiske til at disse fastlegene bor i distriktet. For det andre er det ikke slik at nye leger til bypraksis først og fremst rekrutteres fra distriktene omkring. De rekrutteres derimot fra hundrevis av unge sykehusleger som for tiden sitter på gjerdet og venter på tydelige politiske signaler fra øverste politisk hold om at det igjen skal bli trygt å være fastlege i Norge – både i by og land! For det tredje viser tallene fra vårt fylke at vi faktisk har overkapasitet av fastleger i distriktet – og grav underkapasitet i Tromsø. Nå er situasjonen i de største byene av en slik karakter at tiltak må komme – og de må komme raskt! Mange fastleger forteller meg at de snart ikke orker mer.

Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) med sete her i Tromsø har gjort et ypperlig arbeid for å rekruttere og stabilisere leger til distriktene i Nord-Norge. Spørsmålet er om vi har glemt utfordringene for legene i de hektiske fastlegepraksisene i byene. Det kan vi imidlertid ikke kritisere NSDM for.

Høie påpekekte videre at ved å øke per capita vesentlig og dermed forskyve balansen mellom fastlønnselement og incitament (takstbasert) lønn  ville dette utfordre vår rolle som selvstendig næringsdrivende. Skal man være selvstendig næringsdrivende, så må man altså liksom tåle den økonomiske nedsiden f.eks ved sykdom, pensjon osv.

Næringsdrivende leger er utvilsomt den mest kostnadseffektive delen av vårt helsevesen, og modellen bør absolutt ikke avskaffes. Samtidig må det være lov å be om nødvendige justeringer.

Fastleger er utvilsomt de mest uselvstendige næringsdrivende man kan tenke seg: I et jungel av helselovgivning som stiller strenge krav til vår yrkesutøvelse, og med verdens sterkeste pasientrettigheter, skal vi altså ta imot våre pasienter for enhver problemstilling maksimalt 5 virkedager etter at de tok kontakt med kontoret. Vi skal ha maks 2 minutters ventetid på telefon. Elektroniske meldinger skal håndteres innen 48 timer, samme hva det gjelder. Resepter – for alle praktiske formål – likeså. Ø-hjelpspasienter skal selvsagt håndteres samme dag, inkludert mer eller spesielt mindre velbegrunnende «ø-hjelpsresepter.» Vi skal sende inn regnskap minst hver 14. dag og besvare utallige problemstillinger fra NAV, forsikringsselskap, barnevern og diverse andre «så raskt som mulig.» Vi er tilpliktet vakt og kommunale bistillinger. Prissettingen er fiksert av staten, som sender kritiske brev og varsler oppgjør til de legene som de mener gir for mye tid til sine pasienter; f.eks til de ferske allmennlegene med nye pasientlister som ønsker å nettopp gi tid. Alt dette mens Helsetilsynet og legelisten.no henger over oss.

Sannheten er at fastlegene som selvstendig næringsdrivende er meget strengt styrt, og elementet av «selvstendighet» og «frihet» er helt marginalt; hverken i yrkesutøvelsen eller tilbudet til pasientene finnes det rom for frihet eller selvstendighet. De private fastlegene kjemper nå for å kutte sine pasientlister, mens andre næringsdrivende utøvere normalt vil øke sin kundemasse (og omsetning) (uten sammenligning for øvrig.) Det eneste som passer med selvstendig næringsdrift er at de private fastlegene må tjene rundt 50% mer en kolleger på sykehus for å ivareta manglende feriepenger, sykepenger, kurspenger og pensjon...og selvsagt at de må jobbe for to for å få det til.

Jo-Endre Midtbu
Leder