Det hørtes ut som en enkelthendelse og at det aldri ville skje igjen. Så var det mangel på thiopental på anestesien, som måtte legge om narkoserutinene. Nå er legemiddelmangel en daglig utfordring for pasienter og forskriver, både i primær- og sekundærhelsetjenesten. Fastlegene må daglig ta stilling til medisiner som mangler, og som sågar ikke har erstattere. Mens vi i spesialisthelsetjenesten kanskje turnerer noen titalls medisiner (litt avhengig av spesialitet) – må fastlegene håndtere dem alle sammen. Vi har utfordringer nok med å få pasientene til å forstå og akseptere generisk forskrivning. Men når man nå sågar må bytte ut medisinen i noe litt annet, som håndterer den samme sykdommen fra en litt annen vinkel, så er forvirringen og tidsbruken mildt sagt en utfordring! Antall mangelsituasjoner har økt fra 44 tilfeller i 2010 til 1171 tilfeller av legemiddelmangel i Norge pr 1.12.19.
Regjeringen ønsker endring i lovverket
Helse- og omsorgsdepartementet har foreslått endringer i legemiddelloven, apotekloven, grossistforskriften og apotekforskriften. Hensikten er å kunne innføre tiltak som skal bidra til å styrke legemiddelberedskapen. 22. oktober i år sendte Helse- og omsorgsdepartementet et forslag om lov- og forskriftsendringer ut på høring. Økende legemiddelmangel i Norge fører til redusert kvalitet i pasientbehandlingen og påfølgende redusert pasientsikkerhet, og vi støtter derfor forslagene til endringer i Legemiddelloven som gir myndighetene bedre verktøy i arbeidet med å begrense antallet mangelsituasjoner. Det innebærer en strengere regulering av distribusjon av legemidler fra grossist til apotek og norske helsemyndigheters mulighet til å regulere parallelleksport av legemidler fra grossist. Lovendringen vil også gi myndighetene mulighet til å begrense pasientens uttak av legemidler fra apoteket. I en mangelsituasjon vil f.eks. en pasient som har fått skrevet ut en blåresept for tre måneders bruk av en medisin, kunne få restriksjoner fra apoteket og kun få ut legemiddelbruk for en måned av gangen.
Internasjonalt perspektiv
European Health Consumer Index kåret Norge til det tredje beste helsevesen i Europa i 2018. Indeks baserer seg på WHO og OECD i tillegg til egne data. Hadde tilgjengelighet til legemidler inngått i index, ville nok plasseringen vår vært usikker. Som lege stiller jeg spørsmålet; hvordan har norske helsemyndigheter kommet i denne situasjonen? Legemiddelmangel er et internasjonalt problem, men rammer selvsagt de minste markedene først, da legemiddelindustrien prioriterer de store landene, der det er mest penger å tjene. Mangelsituasjonen er ikke unik for Norge. Norges prispolitikk kan også ha betydning, da myndighetene i Norge presser legemiddelindustrien på pris, noe som gir oss en av de laveste prisene på legemidler i Europa. Legemiddelgrossistene profiterer på de lave prisene ved å parallelleksportere legemidler som i utgangspunktet var tiltenkt norske pasienter, tilbake til land med høyere legemiddelpriser. Derfor kan man oppleve å få kjøpt legemidler produsert for det norske markedet i utlandet, samtidig som vi opplever mangel på samme legemiddel. Derfor er kanskje også enkelte av de internasjonale legemiddelprodusentene lite interessert i å selge store kvanta til Norge, hvis legemiddelgrossistene svekker konkurransesituasjonen mellom legemiddelindustrien og et tredje land, ved å underprise etablerte importledd. Sånn sett er Norge et lite attraktivt land for farmasøytisk industri.
Dette forsterker troen på at et til eksempel skandinavisk samarbeid om store uavhengige engroslager og egenproduksjon av medisiner utenfor lisens – kanskje vil være veien å gå på sikt.
Solveig Nergård