Kontoret er stort og romslig, jeg plasserer stolene omtrent slik vi har lært i profkom, forestiller meg at jeg har pasient på kontoret ombestemmer meg og setter stolene tilbake slik de stod.
Jeg må skrive mens pasienten er på time, konklusjon klar: profkom optimalt betyr ikke praktisk gjennomførbart.
Vi har under studietiden lært mye om kommunikasjon, hvordan møte pasienten, gi dårlige nyheter, ikke imøtekomme pasientens ønsker osv, i tillegg til de rent medisinskfaglige kunnskaper. Mye av det vi har øvd på er dessverre vanskelig å gjennomføre i praksis i en travel hverdag, det være seg på fastlegekontoret eller på sykehuset, men det ligger der og kan kanskje benyttes når tiden og anledningen tillater det (når man kanskje selv driver studentundervisning?)
Etter sommervikariatet på nevrologisk avdeling, under pågående vikariat i allmennmedisin, hendte det oss som familie noe ganske uventet. Noen timer etter en svangerskapskontroll, ble jeg ganske så plutselig skikkelig klein, og frøkna som hadde vært i magen i 29 uker ble forløst ila kvelden (alt vel med mor og barn). De siste månedene har jeg sett sykehuset både som mor og pasient selv. Det jeg sitter igjen med etter dette er at det er to veldig viktige ting jeg ikke lærte noe om på studiet:
- Betydningen av debrief. VI har ved to anledninger etter at frøkna kom til verden, fått gjennomgang av hendelsesforløpet med legen som forløste lille Klara, hva som ble gjort og hvorfor. Dette var debrief på legens initiativ. Selv har jeg ikke tenkt tanken på å oppsøke en pasient og snakke gjennom et hendelsesforløp uten at det har blitt etterspurt, og det skammer jeg meg litt for i dag. Det tar forbausende kort tid, utgir stor tillit og slukker mange (ulme)branner.
Det skulle jeg ønske noen hadde fortalt oss på studiet. - At akkurat denne enkelte konsultasjonen betyr «alt» for pasienten. Jeg tror de fleste, meg selv inkludert, er ydmyke for at det ikke er hverdagskost for pasienten å ha en konsultasjon hos legen. Jeg har nok likevel ikke helt innsett hvor mye en legetime kan bety, før jeg kjente på det selv. Der kan vi få avklaringer og opplysninger, tenne håp og komme videre.
Etter flere uker på sykehuset og dertil medlemskap i diverse facebook-grupper og mye småprat i korridorene oss mødre imellom, har jeg denne høsten til stadighet lest eller hørt pasienter og pårørende som venter spent i flere uker på å endelig skulle få komme til legen, endelig få et ordentlig svar, endelig få en diagnose eller få avkreftet en diagnose, endelig få en prognose, endelig bli frisk eller få vite at ingenting nytter lenger. For mange er virkelig ventingen på time hos legen det som holder liv i håp og drømmer.
Det skulle jeg ønske også noen hadde fortalt oss på studiet.
Takk til Guri Gjærdalen som lærte meg viktigheten av dette.
Louise Hetty Einarson