Det har vært gjort et meget grundig forarbeid der 4 - fire alternativer er bredt utredet. I forarbeidet har fagfolk både fra UNN og kommunen vært viktige bidragsytere. Utredningen skal legges frem for kommunedirektørens ledergruppe i midten av januar 2023 og godkjennes av direktør for helse og omsorg og kommunedirektøren i slutten av januar 2023. Fastlegene har vært godt representert i forarbeidet, noe kommunen skal ha honnør for.
Et meget samstemt legevaktslegekollegium mener at plassering av legevakt i umiddelbar fysisk nærhet til UNN, med tørrskodd kontakt imellom, vil være det beste. En slik samlokalisering støttes fullt ut av Legeforeningen og NSF i Tromsø Kommune. 
Alternativene:
Nedenfor dagens legevakt (på UNN-tomta med kulvert inn i UNN)
Stakkevollveien (Essotomta)
Gimleveien
Sør for Helsehuset
Kun alternativ 1 gir mulighet for direkte fysisk kontakt mellom UNN og ny legevakt.
NÆRHET IKKE NOK - FYSISK KONTAKT NØDVENDIG!
Tromsø by
Tromsø er Nord-Norges største by med en internasjonal strategisk beliggenhet og landsdelens ukronede universitetsby. Byen er turisthovedstaden i nord og er mottaker av amerikanske atomubåter og nødhavn for fly og skip. I tillegg til kommunens faste innbyggere er det ca 10 000 studenter i byen, mange av disse har ikke fastlege i Tromsø. I helger og høytider trekker mange utenbys fra til Tromsø - og i blant til legevakta. Legevakta har i dag landsdelens universitetssykehus som nærmeste nabo. Tromsø kommunale legevakt er med andre ord en storbylegevakt som det med rette stilles høye forventinger og krav til. Til tross for at det er trangt i dagens lokaler, gir vi et medisinskfaglig forsvarlig tilbud til pasientene i dag, slik vi har gjort det i mange år.
Driftskonseptet ved fysisk kontakt
Legevakta i Tromsø har vært lokalisert i nåværende lokaler siden 1994, i fysisk kontakt med UNN. Vi har med andre ord lang erfaring med drift og organisering av en storbylegevakt der fysisk tilknytning til UNN har vært en viktig forutsetning for å få dette til.
Vellykket pasientbehandling krever smidige pasientforløp der pasienten får rett behandling på rett behandlingsnivå til rett tid! Den direkte tilknytningen mellom UNN og nåværende legevakt har i utallige akuttsituasjoner opp gjennom årene vist oss betydningen av umiddelbar nærhet mellom de to enhetene. Mer enn halvparten av alle dødsfall ved akutt koronarsyndrom skjer i løpet av de første to timene. Det tilsier at oppholdet på legevakt bør være så kort som mulig, og at muligheten for rakt overføring til UNN, og evt bistand fra UNN nede på legevakta har betydning. I et allmøte for legevaktslegene i Tromsø i februar 2022 var det et meget samstemt kollegium som anbefalte at en ny legevakt må ligge med direkte kontakt mellom UNN og legevakta. Dette optimaliserer både tilgjengelighet, logistikk, kompetanseutveksling og pasientsikkerhet. Det er bra for arbeidsmiljøet, forenkler kontakt mellom klinikere og sikrer helhetstenking og samhandling. Det fremkommer mange eksempler i kollegiet vårt på hvor viktig denne nærheten har vært siden 1994. Det mest åpenbare er UNNs-stansteam «34#» som i mange kritiske situasjoner har gitt livreddende hjelp nede på legevakta. Deres bistand medfører hyperakutte tiltak, utstyr, medisiner og vurderinger som langt overgår hva legevakta eller en ambulanse kan stille med. Dette bidrar til å øke pasientsikkerheten og kvaliteten på dagens legevakt til et nivå hvor den bør ligge, i universitetsbyen Tromsø.
En vesentlig del av pasientene til legevakt på kveld og natt som ikke kan vente til neste dag, har behov for avklaring på sykehus. Det kan dreier seg om behovet for røntgen, spesielle blodprøver, vurdering av fødselslege eller jordmor, eller innleggelse på somatisk eller psykiatrisk avdeling. Spesialisthelsetjenesten representerer et helt annet nivå av undersøkelses- og observasjonsmuligheter, og har en kompetanse, utstyrspark og spesialister i vakt som selvsagt ikke kan sammenlignes med en legevakt hverken her eller andre steder i landet. Akuttmottaket i UNN har hele universitetssykehuset med alle sine muligheter i ryggen – mens en legevakt står og faller på de vurderingene som legene og sykepleierne der gjør. En legevakt i distrikt vil være bedre utstyrt enn i Tromsø, men det betyr ikke nødvendigvis at legevakten i distrikt er «bedre».
For pasienter som må til sykehus pga en akutt medisinsk eller kirurgisk tilstand, er det et utstrakt mål i alle sammenhenger, at det skjer raskt. I Tromsø er dette i aller høyeste grad mulig!
UNN Tromsø og legevakta er spesielt tette samarbeidspartnere ved hendelser hvor mange personer trenger akutt helsehjelp samtidig, hvor UNN håndterer de alvorlig skadde, mens legevakta tar det store volum av lettere skadde og pårørende. I slike situasjoner kan tilstanden endre seg raskt fra den primære vurderingen, som fordrer rask og fleksibel overføring mellom behandlingsnivåene. Dagens nærhet bidrar ikke sjelden til at mindre skadde pasienter som f.eks er hentet til Tromsø med helikopter, kan tas rett ned til legevakt for videre håndtering og vurdering (f.eks behov for røntgen), akkurat slik som ambulansen ofte gjør dette når de leverer en skadd person på legevakta slik at vi får tatt det praktiske rundt å bestille undersøkelser osv. En sjelden gang kommer også organspesialist fra UNN ned til legevakt for å vurdere tvilstilfeller, slik at disse kan håndteres forsvarlig på lavest mulig omsorgsnivå. Våre leger kan også gå oppom lege i UNN og vise frem et EKG eller annet og både lære og bli kjent med miljøet. Sykepleier på legevakta kan dessuten etter nærmere avtale, låne spesialmedisiner på sykehusavdeling ved at denne går oppom avdelingen. Sykepleierne fra legevakta får også ofte små faglig påfyll når de triller/følger pasienten rett opp i mottaket selv. Sånt er viktig i Tromsø – fordi det er mulig. Legevakta bruker laboratorium på UNN, med prøvetakning i akuttmottaket f. eks ved behov for avklaring av kalium, hodeskademarkører eller andre prøver som haster. Det samhandles også tett i forbindelse med «diagnostisk sløyfe,» og denne samhandlingen kan videreutvikles. Nærheten til røntgen gir mange fordeler for alle parter, og ikke minst virker det svært smertestillende og ressursbesparende, ved at pasientene med mulige brudd slipper å «humpe rundt» lenger enn nødvendig. Dette er eksempler på gode kliniske samarbeid, for pasientenes beste.
Både legevakta og akuttmottaket opplever til stadighet at pasienter som ikke er kjent med helsetilbudet og legevakttjenestens organisering møter direkte opp i UNN, eller møter direkte på legevakt mens de skulle vært i UNN. Dagens nærhet gjør det da enkelt å hjelpe pasienten videre i systemet.
Alternativene uten fysisk kontakt
En legevakt som ikke ligger i fysisk kontakt med sykehus, må bygges opp helt annerledes med tanke på kompetanse, observasjonsmuligheter, ventetid, akuttmedisinske medisiner, utstyr, bemanning, prosedyrer og oppgradering av laboratorium og skadestue. Det er ressurskrevende både mtp kompetansebygging og vedlikehold av kompetanse av alt personell. Ambulansetjenesten må også skalere betydelig opp for å håndtere hyppige transportetapper mellom legevakt og UNN.
I dag plukkes legevaktslege raskt opp av ambulanse fra UNN når legeressurs er nødvendig på utrykning. Legevaktas egen bil er ikke i drift på natt og brukes resten av døgnet ofte til lavtriagerte hjemme- eller institusjonsbesøk hos pasienter som har utfordringer med å komme seg til legevakta. Når det blir behov for lege på utrykning, må derfor annen lege på legevakta plukkes opp av ambulanse. For alternativene uten umiddelbar nærhet vil det være en omvei med tap av tid i en situasjon der nettopp tid er avgjørende. Ambulansepersonell vil settes i et alvorlig dilemma der de må velge mellom å «hoppe over» legeressurs, eller tape tid.
I diskusjonen fremkommer det ofte argumenter for at ny legevakt bør samlokaliseres med nåværende Helsehus. En ser for seg at kommunen vil kunne bruke sykepleiere «på tvers» i organisasjonen, og pasienter vil kunne transporteres tørrskodd mellom legevakt og Helsehuset. Som vedlagte oversikt over hvor legevaktspasienter blir av i en «eksempelkommune» ser vi at de færreste pasientene går fra legevakt til ØHD (kalt KAD på bildet). Dette gjelder også i Tromsø der maksimalt 1 pasient/døgn overføres til ØHD. 
De aller fleste pasienter som trenger behandling på nivå over det legevakten kan tilby, må til sykehus. Helsehuset tilhører primærhelsetjenesten og har ikke spesialistkompetanse som legevaktslegene gjerne trenger i en ø-hjelps-situasjon. I den grad man skal aktivisere «diagnostisk sløyfe» for innleggelse på ØHD via UNNs spesialister i akuttmottak, vil altså en typisk skrøpelig pasient som er på legevakten, måtte transporteres i ambulanse fra legevakt/HH, ned til UNN for diagnostisk avklaring, før man igjen transporterer pasienten tilbake til ØHD/HH. Legevaktslegene vil uavhengig av plassering ikke ha tilknytning til Helsehusets/ØHDs drift/pasienter, ut over den allmenne øyeblikkelig-hjelp-plikten som gjelder ovenfor alle som oppholder seg i kommunen, inkludert dem som ligger på kommunale institusjoner. En plassering på Helsehuset vil utløse de samme avstandsproblemstillingene som de andre forslagene i utredningen. Man kan ikke komme seg raskt og enkelt mellom Helsehuset og UNN. I vinterhalvåret blir problemene raskt større.
Helsehuset har i dag en rolle som «venteplass» for pasienter til annen institusjon eller optimalisert hjemmetilbud. Målet er at Helsehuset skal ivareta rehabilitering og korttidsopphold for avklaring til rett omsorgsnivå med riktige ressurser. Helsehuset har ikke kompetanse, ressurser eller diagnostiske muligheter til å være et «mini-lokalsykehus» i dag, og vil heller ikke bli det i framtiden uten en total omlegging. Vi har dessverre erfaring med at pasienter med alvorlige medisinske tilstander som burde vært håndtert på vårt lokalsykehus blir lagt inn eller blir liggende på ØHD.
3 eksempler fra legevaktslegehverdagen
Eksempel 1:
En pasient kommer inn til legevakten med brystsmerter, og EKG viser mistanke om hjerteinfarkt. Mens sykepleieren finner frem legemidler for å starte akuttbehandling, får pasienten hjertestans. Ved fysisk tilknytning til UNN vil man tilkalle UNNs stansteam, som er på legevakta i løpet av ett minutt, og gir profesjonell livreddende behandling langt ut over hva en legevakt eller ambulanse kan tilby. De kan så ta med pasienten rett opp på UNNs PCI-lab under pågående høykvalitets resucitering. Med alt under samme tak reduseres også risiko ved overleveringer/tap av utsyr/seponering av venekateter mv, temperaturfall etc ved transporten. Uten fysisk nærhet, kan man starte hjerte-lunge-redning, som kanskje midlertidig kan starte hjertet, men ikke fjerne årsaken til hjertestansen, og risikoen for ny stans og død øker for hvert sekund som går. Høyspesialisert utstyr og personell vil ikke nå frem til personen. Selv om AMK prioriterer dette oppdraget, er også her transporten i seg selv en risikosituasjon for destabilisering av tilstanden. Dagens umiddelbare nærhet til UNN har bidratt til utallige vellykkede gjenopplivninger i legevaktens lokaler. Selv bare noen hundre meter utenfor UNN ville utfallet raskt blitt et helt annet i mange av tilfellene. I dagens situasjon får legevakten del i en fantastisk livreddende hjelp fra UNNs interne system – som mange pasienter og ansatte på legevakten – har mye å takke for.
Eksempel 2:
I vinterbyen Tromsø er fallskader en vanlig problemstilling på legevakt. En kvinne har falt på isen og klarer ikke å belaste høyre ben. Legevaktslegen mistenker ankelbrudd. Ved fysisk nærhet til UNN, trilles pasienten opp til UNN i rullestol, for rask diagnostikk og behandling. Er det et stygt brudd kan det kanskje opereres før det blir for mye hevelse. Er det ikke brudd, og behov for noe mer oppfølging fra legevakta, er veien tilbake like grei. Ligger legevakta utenfor UNN, må hun vente på transport og forflytte seg inn og ut av bil på Legevakta og på UNN med skadet ben. Hun må så lastes om til en rullestol på UNN før hun kan komme til røntgen. Turen vil ikke bli høyprioritert for ambulanse. Er det brudd, kan ventetiden ha medført at hun må ligge en uke til avsvelling før hun kan opereres. Er det ikke brudd og behov for avklaring på legevakta, er veien tilbake likedan.
Eksempel 3:
En pasient kommer til legevakt og vurderes å være stabil, men tilstanden forverres raskt og man mistenker blodforgiftning, en tilstand med høy dødelighet og hvor tid til prøvetakning og behandlingsstart er viktig for prognosen. Ved fysisk nærhet til UNN, transporteres denne pasienten innendørs rett opp til akuttmottaket etter en rask klinisk vurdering på legevakta, og diagnostikk og behandling startes i akuttmottaket av medisinsk mottaksteam uten forsinkelse. Dette vil være god medisinsk håndtering i en bylegevakt. Uten fysisk nærhet, pga ventetid på transport, må legevaktpersonell vurdere å starte ressurskrevende tilleggsdiagnostikk og behandling: Ta blodkulturer, urinprøve, prøver fra luftveier, sårprøver og evt andre prøver, legge iv tilgang, gi iv væske og starte iv antibiotika gjerne etter konferering med infeksjonsmedisiner. Prøvene må tas før oppstart med antibiotika, for å unngå at behandlingen ødelegger prøvene og gjør det vanskeligere å finne riktig behandling. Prøvetakingen vil være mer usikker prehospitalt enn på sykehuset. Sepsispasienter kan bli raskt dårligere, og derfor blir lege/sykepleier stående opptatt med denne pasienten som krever kontinuerlig monitorering og aktiv håndtering av situasjonen, mens andre pasienter hoper seg opp på venterommet. Dette er dagligdagse situasjoner i landets distriktslegevakter, men i Tromsø bør dette unngås hvis mulig.
Konklusjon
Et avgjørende førsteprioritets effektmål for prosjektet er definert som «rask og trygg overføring av pasienter til UNN, for å ivareta tidskritisk behandling.» I samme prioritet nevnes god tilgjengelighet for pasienter og det å være en kompetansearena og foretrukket arbeidsplass innenfor akuttmedisin med fokus på faglig utvikling, trygghet og godt arbeidsmiljø. I lys av dette blir ny legevakt umiddelbart i nærheten av UNN klart beste løsning.
Samlokalisering i form av fysisk kontakt mellom legevakt og sykehus tilstrebes over hele landet – der det er mulig, f.eks slik vi kjenner det fra Harstad og Narvik. Slik må det også være i Tromsø der klimatiske forhold gjør avstanden ekstra sårbar. Umiddelbar nærhet øker pasientsikkerheten begge steder, gir sømløse pasientforløp og samhandling, og bidrar også til trygghet og trivsel hos de ansatte. De prehospitale tjenestene belastes minst ved en direkte tilknytning, og overføringer mellom legevakt og sykehus blir mindre risikable. Vi er sammen med NSF sikre på at alternativ 1, plassering av legevakta med fysisk kontakt til UNN, er det mest bærekraftige alternativet som åpner for spennende samarbeid med UNN på lengre sikt. I ventetiden, til nytt bygg står klart, er det fullt mulig å gjøre enkle og gode grep i eksisterende legevakt for at arbeidsmiljø og pasientflyt optimaliseres.
Lise Figenschou
AFs 1. landsrådsrepresentant i Troms