Troms legeforening

Lokalforening

2022

Kvaliteten på medisinstudiet

I høst ble det klart at profesjonsstudiet i medisin ved UiT får 15 nye studieplasser fra høsten 2022.

I 2020 fikk vi tildelt 25 nye studieplasser på grunn av den økte oppmerksomheten rundt helsetjenesten under pandemien. Vi har altså gått fra 116 studieplasser i 2019 til 156 studieplasser i 2022, noe som tilsvarer en økning på 34% over tre år.
Hilde_Erlend-500.jpg
I 2019 kom Grimstadutvalget med sin utredning om studieplasser på medisin i Norge. Der ble det poengtert at UiT har begrensede ressurser og kapasitet for en eventuell økning og det ble foreslått at UiT skulle øke med 25 studieplasser innen 2023. Dette ville tilsvare en økning av antall studieplasser på 22% over fire år, mens vi altså fikk 34% økning på tre år. Helse Nord var fra før av den helseregionen som utdannet flest leger sammenliknet med populasjonsgrunnlaget. Hvordan vil denne økningen kunne gå utover studiekvaliteten, og hvilke tiltak kan man innføre for å unngå at den ikke gjør det?

Basert på andres og våre egne erfaringer har vi allerede et kapasitetsproblem på studiet. Dette har MK-18 fått merke spesielt på sitt 4. studieår. Et eksempel er den praktiske gynekologiundervisning og praksisperioden på 5. studieår. Den praktiske gynekologiundervisningen blir gjennomført som praktisk klinisk undervisning (PKU, tidligere uketjeneste) der vi får være med leger og undersøke pasienter. For MK-18 sin del var det lagt opp til at vi skulle få følge en lege på cirka tre polikliniske konsultasjoner, mens man tidligere fikk være med en hel arbeidsdag. En økning i antall studenter vil kunne medføre at gruppene blir større og at tiden man får til anamnese og undersøkelse av pasienten blir enda kortere per student. I tillegg er mange av legene på UNN allerede presset på tid og det er tydelig at flere opplever undervisningen som enda et gjøremål som må presses inn i deres hektiske timeplan. En ytterligere økning av studenter vil øke behovet for undervisere/tiden de bruker til undervisning og dette er noe UiT/UNN må gi legene rom til å gjennomføre. De aller fleste legene møter studentene med engasjement og et brennende ønske om å lære bort til sine fremtidige kollegaer, men når tiden ikke strekker til blir undervisningen fort satt i bakerste rekke. For de som skal ut i 5. års praksis til høsten ser man også at det er noen som ikke vet hvor de ender opp etter praksistrekkingen i april ettersom ikke alle praksisavtalene er fastslått ennå.

Med dette i bakhodet kan man spørre seg hvorfor flere studenter ikke i større grad på egenhånd oppsøker praksisarenaer på fritiden. Mange av legene som underviser oppfordrer studenter til å komme til deres avdelinger og gjøre nettopp dette. Etter våre erfaringer er andelen som faktisk følger opp på dette tilbudet et fåtall. Det er nok flere grunner til at majoriteten ikke er like aktiv i fritidshospiteringen. En av dem er at man føler at man presser seg på i en allerede hektisk hverdag og man tenker at den planlagte praksisen man får igjennom studiet er nok. Litt det samme ser man på legevakten hvor man i løpet av studiet skal melde seg opp til avsatte timer for obligatorisk hospitering på dagtid. Det å komme utenfor disse avsatte timene kan føles ut som en unødvendig belastning på legevaktpersonellet, og spesielt under pandemien hvor legevakta har vært under stort press har nok mange unngått å møte opp utenfor avtalt tid i frykt for å være til bry for personalet.

Det er altså allerede kapasitetsutfordringer ved 116 studenter, og 40 nye studenter vil ikke gjøre situasjonen noe bedre.

Men, det finnes også ulike muligheter.

Den første løsningen er å i høyere grad ta i bruk allmennlegekontor og privatpraktiserende spesialister. I dag har studentene tre perioder spredt ut over 1., 2. og 3. studieår hvor vi er utplassert på et allmennlegekontor i to dager. Man kan se for seg at man også kan ta i bruk allmennlegekontorene under noen av organkursene. For eksempel være med på diabeteskontroll i primærhelsetjenesten under endokrinologikurset eller gynekologisk undersøkelse hos en privat gynekolog. Selvsagt vil det være noen PKUer som nødvendigvis må gjennomføres på UNN, men dette kan avlaste trykket.

En annen idé kan være å ta inspirasjon fra NTNU Link og den kommende Vestlandslegen fra UiB, der man tar i bruk andre sykehus enn «hovedsykehuset» før praksisåret. Ved NTNU Link i Nord-Trøndelag starter de allerede fra 3. studieår med undervisning i Levanger, og i Vestlandslegen er det lagt opp til å ta resten av studiet desentralisert fra 4. studieår av. Da vil man få mange flere undervisningsarenaer og igjen lette trykket på UNN Tromsø. Ved et universitetssykehus er det mange om benet og som medisinstudent havner man fort nederst på lista. Det er derfor ofte lettere å få være med «der det skjer» på de litt mindre sykehusene hvor man ikke tilsidesettes av hundrevis av eldre studenter og leger i spesialisering. Både igjennom planlagt praksis og hospitering på eget initiativ har vi erfart at på større avdelinger/sykehus er det vanskeligere å bli sett som student, mens det på mindre avdelinger/sykehus ble lagt til rette for mye deltakelse og følelsen av at man er en ressurs for fellesskapet. Gjennom de to siste årene med pandemi har vi også utviklet gode løsninger for digitale forelesninger, slik at studentene kan ha felles teoretisk undervisning over nett mens den kliniske undervisningen foregår på ulike sykehus. Ved UiT starter Finnmarkspakken og Bodøpakken først fra 5. studieår av, så dette er faktisk et desentraliseringspunkt UiT blir slått av andre universitet på. Det å videre opprette en «Helgelandspakke» og en «Harstad/Narvik-pakke», tror vi kan være riktig vei å gå.

Et siste forslag er å dele kullet i to under noen studieår, som i Bergen. Per i dag har alle gynekologi, pediatri, genetikk og global helse på høsten 4. studieår, mens man har nevrologi, hud, psykiatri, anestesi og allmennmedisin på våren. For å frigjøre kapasitet kan halve kullet ha pediatri-semesteret på høsten, mens den andre halvdelen har nevrologi-semesteret på høsten, og vice versa på våren. I Bergen har de løst det ved at den ene halvparten av kullet har ett semester undervisningsfri, mens den andre halvparten fortsetter med undervisning med en gang. De deles inn i så kalte A- og B-kull.

Det finnes altså mulige løsninger på kapasitetsutfordringene. Noen av løsningene kommer til å kreve en økning i administrasjonsarbeid og kan bli dyre å gjennomføre, så universitetet og helsetjenesten må samarbeide om å få kostnadene på et akseptabelt nivå. Det er de gjensidig avhengig av. Både universitetet og helsetjenesten her i nord kommer til å nyte godt av at det utdannes flere gode leger i regionen. Men, vi kan aldri la legekvantiteten komme på bekostning av legekvaliteten.

Lenke til Grimstadutvalget sin rapport

Hilde Espnes, hovedtillitsvalgt for leger i vitenskapelige stillinger ved UiT
Erlend Sæther, 4. års medisinstudent ved UiT, MK-18
Begge er styremedlemmer i Troms legeforening