Allmennmedisin er en egen spesialitet og for å bli en god allmennlege er det viktig å forstå at faget har sine egne spesialitetsspesifikke metoder og sin egen kunnskapsplattform. Det er ikke nok å være litt god til mye.
I allmennmedisin vil du ofte måtte benytte deg av andre metoder enn den rent biomedisinske og evidensbaserte tilnærmingen. Forståelsen for og håndteringen av pasientens plager krever nemlig noe mer enn dette. Den gode allmennlegen prøver å forstå pasientens symptomer og plager i en kontekst og skjønner at sykdom er knyttet opp mot kulturelle, sosiale, økonomiske og biologiske forhold. For mange allmennmedisinske problemstillinger vil det være flere løsninger på et gitt problem. Venn deg til å tenke bredt!
I sin kjerne er allmennmedisinen verdibasert. Det er gjort en del arbeid i å definere hva de allmennmedisinske verdiene bør være, hva vi som allmennleger skal strekke oss etter. For mange vil disse verdiene oppsummeres av akronymet KOPF, som står for kontinuerlig, omfattende, personlig og forpliktende. At lege-pasient-relasjonen har kontinuitet innebærer å kjenne pasienten over tid, omfattende innebærer å se ’hele mennesket‘, personlig fordi pasienten møter samme lege og forpliktende fordi det er et gjensidig ansvar mellom legen og pasienten. Fastlegeordningen er organisert etter disse verdiene. Klarer legen å bruke dem i møtet med pasientene sine, er det vist å gi god helse for den enkelte og et kostnadseffektivt helsevesen for samfunnet.
I 2001 ble det laget en plakat som fikk navnet "7 teser for allmennmedisin". Flere tiår etter er ordet "teser" kanskje ikke like aktuelt, men mange av tankene er i hvert fall gyldige også i dag. Forhåpentligvis vil den inspirere deg til å gå dypere inn i den allmennmedisinske filosofien.
1. Hold lege-pasientforholdet i hevd!
Allmennmedisinens sentrum er legepasientforholdet. Det viktigste er det personlige møtet og dialogen med pasienten over tid.
2. Gjør det viktigste!
Allmennpraktikerens hovedoppgaver er diagnostikk og behandling. Legen er
- fortolker av pasientens symptomer og plager; skiller ut de som har behandlingstrengende sykdom, og forskåner pasientene fra urettmessig å bli behandlet som syke
- veileder og lærer; hjelper pasienten til å forstå sin situasjon og hvordan den kan mestres eller lindres
- vitne og ledsager; følger pasienten og hans nærmeste gjennom sykdom og lidelse.
3. Gi mest til dem som har størst behov!
Forventningene til allmennmedisinen overstiger både ideelle og praktiske muligheter. Allmennlegen må organisere hverdagen slik at det blir rom for de pasienter som har størst behov for hjelp. Allmennlegen må også ta hensyn til behandlingskostnader; hvis flere behandlingsstrategier er like effektive, skal allmennlegen velge det billigste slik at ressurser som spares kan komme andre til gode.
4. Bruk ord som fremmer helse!
Allmennlegen skal gi pasienten tro på egen mestring av hverdag og helse. Allmennmedisinen skal utvikle et språk som begrenser fokus på risikotilstander og medisinbruk med liten nytteeffekt.
5. Sats på etterutdanning, forskning og fagutvikling!
Fagutøvelsen skal baseres på dokumentert viten, praktiske ferdigheter og erfaringsbasert kunnskap. Faget skal utvikle begreper som knytter sykdom og lidelse til relasjoner og gi en forståelse av hvordan livet setter spor i kroppen. Medisinsk etikk skal beskrive hvordan respekten for menneskets verdighet er en forutsetning for helbredelse.
6. Beskriv praksiserfaringene!
Å forebygge sykdom og uhelse er ofte et spørsmål om å endre samfunnsforhold. Legen skal systematisere og dele sin kunnskap med forvaltning og politikere om sykdoms- og lidelsespanoramaet i sin populasjon.
7. Ta ledelsen!