Rett før ferien tok en ung legekollega sitt eget liv. Ektemannen delte sorgen med oss gjennom et sterkt innlegg i sosiale medier. Han beskrev at Maiken verken var feig, egoistisk eller en som rømte fra sine forpliktelser; «Tvert imot har hun vært altfor sterk i alt for lang tid».
I etterkant av innlegget ble #legermåleve opprettet på Facebook. I løpet av kort tid har flere tusen medlemmer sluttet seg til og støttet aksjonen. Det brede engasjementet er ikke alene uttrykk for delaktighet i Maikens tragiske bortgang. Oppslutningen må også forstås som et uttrykk for at mange leger opplever arbeidshverdagen i helsevesenet som en for stor belastning i eget og andres liv.
Mange helseansatte får ikke hverdagen til å gå opp. Kravene og arbeidsbelastningen er for store. Henvendelsene til Villa Sana har økt i mange år. Belastningen er gjerne størst for de som setter de høyeste kravene til egen gjerning. Fra å oppfattes som gode og trygge arbeidsplasser har sykehusenes omdømme endret seg raskt. I møte med yngre kolleger og studenter hører jeg stadig oftere at de skremmes av arbeidshverdagen i tjenesten. De vil heller lete etter arbeidsplasser andre steder.
Det mangler ikke på lovord og taler om betydningen av et godt arbeidsmiljø. I de nordiske landene har vi en sterk tradisjon for egalitære arbeidsplasser med stor grad av delaktighet og medbestemmelse. Lov og avtaleverk følger denne tradisjonen. Arbeidsmiljøloven slår fast at alle ansatte har krav på et fullt ut forsvarlig arbeidsmiljø.
En kliniker beskrev at hverdagen i sykehusene endres som en kystlinje underlagt konstant erosjon. Utallige bølgers virkning gjør landskapet ugjenkjennelig over tid. Frustrasjon, sinne og sorg bygges opp. I sommer opplevde vi en løpeild av engasjement etter vår unge kollegas tragiske bortgang. Hva kan vi gjøre? I første rekke må vi forstå og erkjenne hvorfor sykehusene og helsetjenesten står i denne situasjonen.
Å bortforklare dette med at vi jobber for mange timer er altfor enkelt. Å kutte i tjenesteplaner vil gi oss mindre tid til å utføre de samme oppgavene. Et slikt kutt møter kanskje økonomikravene sykehusene er stilt overfor, men vil for de fleste leger ytterligere svekke arbeidsmiljøet.
Antall timer i tjenesteplanen forteller ikke hele sannheten om overbelastning og utbrenthet. Det viktigste er ikke antallet timer, men opplevelsen i den tiden vi er på jobb. Rekker vi over alt vi skal gjøre? Har vi tilstrekkelig innflytelse på arbeidsforholdene og gjennomføringen? Er støttefunksjonene gode nok? For høye krav koplet mot svekket autonomi og svekkede støttefunksjoner er den verst tenkelige kombinasjonen.
Til slutt vil jeg peke på betydningen av fellesskap. Vi må bli mye flinkere til å se hverandre og ta vare på hverandre. Og som overleger har vi et særlig ansvar for å være oppmerksomme på og støtte legekollegaer som er i starten av karrieren.
I en hektisk hverdag kan vi alle overse at de også møter et mer rigid helsevesen med flere krav enn det som møtte oss for flere tiår siden. Det utgjør all verdens forskjell om de inkluderes i fellesskapet og møtes med forståelse, enn om vi er de som bidrar til at enda flere krav skal oppfylles.
Denne lederartikkelen sto på trykk i Overlegen 3/2023