I forrige nummer av Overlegen var hovedtemaet seniorpolitikk, hvor blant annet resultatene fra en fersk Questback-undersøkelse ble presentert. Funnene fra undersøkelsen viser at leger ansatt i norske sykehus opplever at arbeidsgiver i liten grad legges til rette for at arbeidsoppgavene tilpasses den økende alderen.
Dette stemmer godt med Legeforeningens erfaring. Krav om bedre rettigheter for eldre sykehusleger har de senere år blitt fremmet ved alle forhandlinger i helseforetakene og i private sykehus, men erfaringen er at det er vanskelig å få arbeidsgiver i sykehusene til å inngå forpliktende avtaler om seniorrettigheter. Tariffavtalene for leger i sykehusene har mange overordnede formuleringer om viktigheten av en god seniorpolitikk, men det har vist seg vanskelig å få gjennomslag for bestemmelser som gir konkrete rettigheter for leger som nærmer seg slutten av yrkeskarrieren.
Norske sykehusleger har likevel en rekke rettigheter som får virkning når man har oppnådd en viss alder, og i denne artikkelen vil det bli gjort rede for de mest sentrale seniorrettighetene som følger av lov og tariffavtaler. For å fastslå hvilke rettigheter som den enkelte lege har i de ulike situasjonene, er nødvendig å se disse regelverkene i sammenheng. Det vil også være mulig å avtale seniorrettigheter i den individuelle arbeidsavtalen, men dette skjer sjeldent.
Når blir man senior?
Begrepet senior har mange betydninger, og det gis ulikt innhold. Opprinnelsen til ordet kommer fra latinsk, og betyr en person som er «eldre» eller «høyere i rang». Overordnet sett har begrepet to ulike dimensjoner; en kvalitativ (grad av modenhet og klokskap), samt en kvantitativ dimensjon, det vil si oppnådd alder.
Det er den kvantitative dimensjonen som har betydning for hvilke rettigheter som følger for seniorer. Etter norsk lov gis arbeidstakere ulike rettigheter fra fylte 60 år og oppover, mens tariffavtalene som gjelder for norske sykehusleger gir rettigheter fra man er 55 år og oppover. Dette betyr at innslagspunktet for mulige seniorrettigheter for sykehuslegene er fra fylte 55 år.
Senioren – en ressurs
Tidligere ble begrepet seniorpolitikk brukt i betydningen av at det skulle gi en støtte for kommende pensjonister til å forberede seg på livet etter jobb. I dag er begrepet mye mer rettet mot hva som kan gjøres for å beholde seniorer i arbeidslivet. Seniorpolitikk handler altså ikke om snille tiltak rettet mot å avvikle en lang yrkeskarriere, men om utviklingen for seniorene innenfor arbeidslivet.
I underkant av en halv million arbeidstakere befinner seg i dag i aldersgruppen mellom 55 og 66 år. Gruppen har økt kraftig de siste årene, og det er et overordnet politisk mål å legge til rette for at eldre arbeidstaker står lenger i arbeid. Bakgrunnen for dette målet er at eldre arbeidstakere ikke er en byrde, men en ressurs.
Rettigheter etter loven
Arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge
Arbeidsmiljøloven kapittel 4 inneholder en rekke regler som stiller krav til arbeidsmiljøet på norske arbeidsplasser. Ingen av bestemmelsene stiller spesifikke krav for arbeidstakere som har oppnådd en viss alder, men det framgår av lovens § 4-2 at det ved «utformingen av den enkeltes arbeidssituasjon skal arbeidet organiseres og tilrettelegges» blant annet «skal» tas hensyn til den enkelte arbeidstakers alder.
Bestemmelsen innebærer at arbeidsgiver har en plikt til å ta individuelle hensyn ved organiseringen og tilretteleggingen av arbeidet. Henvisningen til arbeidstakers alder vil typisk gjelde eldre arbeidstakere, men bestemmelsen er utformet slik at den like gjerne kan gjelde yngre arbeidstakere.
Rett til redusert arbeidstid
Etter arbeidsmiljøloven § 10-2 (4) har arbeidstakere fra fylte 62 år «rett til å få redusert sin arbeidstid». Bestemmelsen gir ingen rett til økonomisk kompensasjon, kun til redusert arbeidstid. Arbeidstakeren har heller ingen automatisk rett. Forutsetningen er at reduksjonen «kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten». Bestemmelsen innebærer altså en avveining mellom arbeidstakers og arbeidsgivers hensyn. Terskelen for å nekte arbeidstidsreduksjon er riktig nok satt høyt – ulempen for arbeidsgiver må være vesentlig.
Det er viktig å merke seg at bestemmelsen ikke innebærer at arbeidstiden permanent reduseres. Stillingsprosenten består, det er kun arbeidstiden innenfor den gjeldende stillingen som blir redusert for en begrenset periode. For legenes del er denne bestemmelsen særlig aktuell i forbindelse med vaktfritak. Men som det vil framgå av gjennomgangen nedenfor, vil tariffavtalens bestemmelser om vaktfritak gi utvidede rettigheter sammenlignet med det som følger av arbeidsmiljøloven.
Rett til ekstra ferie
Arbeidstakere som fyller 60 år i løpet av ferieåret skal gis en ekstra ferie på seks virkedager. Dette følger av ferieloven § 5 (2). I ferielovens forstand er også lørdag en virkedag. Det betyr at seks virkedager tilsvarer en arbeidsuke. Den ekstra ferieuken kan tas samlet eller som enkeltdager, men dersom ekstraferien deles kan retten ikke brukes til å få flere dager fri enn det antall arbeidstakeren normalt har i løpet av en uke. I motsetning til den øvrige ferien kan arbeidstakeren selv bestemme om de vil ta ut den ekstra ferieuken som enkeltdager. For den øvrige ferien forutsetter uttak av enkeltdager avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
Det er også arbeidstakeren som selv bestemmer når den ekstra ferieuken skal avvikles, se ferieloven § 6 (1). Den eneste begrensningen består i at arbeidstaker må varsle arbeidsgiver om uttak av ekstraferien innen en frist på 2 uker, se ferieloven § 6 (2). Arbeidsgiver har stor grad av styringsrett over når den ordinære ferieperioden skal avvikles, men det gjelder altså ikke for den ekstra ferieuken.
Den tariffavtalefestede femte ferieuken «spiser ikke opp» ekstrauken for dem over 60 år. Dette fremgår uttrykkelig av tariffavtalene i sykehusene. Arbeidstakere som er over 60 år og som omfattes av tariffavtale om den femte ferieuken har derfor krav på seks uker årlig ferie.
Det kan også være nyttig å vite at ferieloven ikke fullt ut kompenserer for bortfall av lønn for hele den ekstra ferieuken. Dette følger av ferieloven § 10 (3) hvor det fremgår at feriepenger for ekstraferien forhøyes med 2,3 prosentpoeng, men det ytes ikke forhøyet feriepengesats for den delen av feriepengegrunnlaget som overstiger seks ganger folketrygdens grunnbeløp. Legeforeningen har i en rekke forhandlinger krevd at feriepenger også skal ytes for den del av feriegrunnlaget som overstiger seks ganger grunnbeløpet, uten å lykkes.
Rettigheter etter tariffavtaler
De fleste norske sykehusleger er ansatt i offentlige helseforetak. I helseforetakene er Legeforeningen bundet til overenskomsten som er inngått med arbeidsgiverforeningen Spekter. For leger som er ansatt i private sykehus er arbeidsgiverforeningen Virke den overordnede tariffmotpart. I begge tariff-områdene er systemet slik at noen rettigheter er forankret sentralt, det vi si at de gjelder alle sykehusleger, mens andre rettigheter kan framgå av lokale avtaler med det enkelte sykehus. Dette er også tilfelle for seniorrettigheter.
Fanebestemmelser
Både i Spekter- og Virke-området inneholder de sentrale tariffavtalene såkalte fanebestemmelser som inneholder overordnede formuleringer om viktigheten av å integrere det seniorpolitiske perspektivet i sykehusenes personalpolitikk. Av § 8.6 i overenskomstens del A2 med Spekter framgår det at «Ulike virkemidler og tiltak bør tas i bruk for å nyttiggjøre eldre legers kunnskap og erfaring best mulig, samtidig som eldre leger sikres mulighet for faglig fornyelse og utvikling.»
I den sentrale særavtalen i Virke-området framgår det av en protokoll fra forhandlingene i 2017 at partene er enige om «viktigheten av å legge til rette for et arbeidsliv hvor man innenfor virksomhetens muligheter ivaretar den den enkelte arbeidstaker ulike behov avhengig av livsfase.»
Rett til fritak for vakt
I henhold til § 3.6.4 i A2 i Spekter-området «kan» overleger be seg fritatt for plikt til tilstedevakt ved fylte 58 år og for hjemmevakt ved fylte 60 år. Selv om bestemmelsen bruker formuleringen «kan», er Spekter og Legeforeningen enige om at det er en rettighet for legene. I særlig belastende fag, kan det avtales fritak ved lavere alder. Dette skal avtales mellom partene lokalt. Bestemmelsen gir ikke rett til kompensasjon for bortfall av lønn. En tilsvarende bestemmelse gjelder i Virke-området, se særavtalen § 3.5.4.
I enkelte lokale B-dels avtaler i helseforetakene er det avtalt at rettigheten til fritak for vakt inntrer ved lavere alder enn det som følger av A2. Eksempler på dette er Sykehuset Telemark HF og Vestre Viken HF. Ved Sykehuset Innlandet er det avtalt at leger som får fritak for vakt «skal få individuelt tillegg som fullt ut kompenserer for tapet av vaktlønn på det tidspunkt de går ut av vakt.». Samtidig beholder leger som får fritak for vakt og som i tjenesteplanen var oppsatt med 38 timer alminnelige arbeidstid (inkludert 2,5 timers pliktig utvidet arbeidstid) dette som en personlig ordning. Leger som fortsetter i vakt ved Sykehuset Innlandet kan også gis kompensasjon.
Rettigheter i lokale avtaler
I denne artikkelen vil det ikke være mulig å redegjøre i detalj for hvilke rettigheter som følger av de lokale avtalene i sykehusene. Hovedinntrykket er at de lokale partene i liten grad har avtalt utvidede rettigheter for eldre leger. En del lokale avtaler har riktignok alternative formuleringer om viktigheten av seniorpolitikk og at det skal foretas individuelle vurderinger, samt at seniortiltak skal være tema for de årlige medarbeidersamtalene, men bestemmelsene er i mindre grad forpliktende.
For nærmere informasjon om seniorpolitiske rettigheter som følger av lokale tariffavtaler vises det til Legeforeningens nettsider: https://www.legeforeningen.no/jus-og-arbeidsliv/avtaler-for/
UNDERSAK
Lovens aldersgrenser – og rett til sykepenger
Etter arbeidsmiljøloven § 15-13 a har arbeidsgiver anledning til å bringe arbeidsforholdet til opphør ved fylte 72 år. Tidligere var denne grensen satt til 70 år.
Leger ansatt i helseforetakene og ved private sykehus er omfattet av arbeidsmiljøloven, og grensen på 72 år vil derfor gjelde alle sykehusleger. For ansatte i staten er grensen fortsatt 70 år.
Arbeidsmiljølovens regler om aldersgrenser innebærer en begrensning i eldre arbeidstakers rettigheter, fordi den alminnelige saklighetsstandarden ved opphør av ansettelsesforholdet ikke vil gjelde ved fylte 72 år. Arbeidsgiver har dermed i disse situasjonene en adgang til ensidig å bringe arbeidsforholdet til opphør.
Arbeidstakeren har imidlertid rett til skriftlig varsel om fratreden seks måneder i forkant av fylte 72 år. Dersom arbeidsgiver ikke gir varsel i tide vil konsekvensen være at arbeidstaker ikke plikter å fratre før seksmånedersfristen er utløpt, etter at varsel faktisk er gitt.
Rettigheter til sykepenger er et annet eksempel på at rettigheter begrenses for eldre arbeidstakere. Det følger nemlig av folketrygdloven § 8-3 at det ikke ytes sykepenger til medlem som er fylt 70 år. For arbeidstakere mellom 67 og 70 år ytes sykepenger fra trygden i opptil 60 sykepengedager.
Retten til arbeidsavklaringspenger og uførepensjon opphører ved 67 år.