God rehabilitering gir stor gevinst for pasientenes livskvalitet, aktivitet og deltakelse i samfunnsliv og arbeidsliv. Fastsetting av rehabiliterings/habiliteringsmål og gjennomføring av tiltak for å nå målene bør tydeligere integreres i utredning og behandling. Det er dessverre store mangler og betydelige geografiske ulikheter i tilbudet til sårbare pasientgrupper med store og sammensatte funksjonsutfall. Begrepet ”ferdigbehandlet” har ofte vært brukt om pasienter, selv om viktige rehabiliteringstiltak gjenstår. Den typen begrepsbruk er ikke heldig.
Legeforeningens fagmiljøer har de siste årene stadig rapportert om at rehabiliteringstilbudet til voksne er blitt dårligere. Dette skyldes delvis mangelen på spesialister, færre senger og utdanningsstillinger som er holdt ledige. I en rapport utarbeidet av Legeforeningen[i] i 2009 vises det til at tilgangen må være på 17 nye utdanningsstillinger i snitt per år frem mot 2017 for å kunne møte den økte etterspørselen. Derfor haster det med øremerkede midler for å få flere utdanningsstillinger både på gruppe 1 og gruppe 2 institusjoner.
Legeforeningen mener:
- Finansieringsmodellene for pasientgrupper med langvarige og ofte livslange behov for tverrfaglig innsats må gjennomgås. Idag understøtter ikke finansieringsordningene den ønskede utvikling fra faghold, brukerhold og politisk ledelse.
- Utdanning av nye spesialister må intensiveres.
- Behandlingstilbud, behandlingskvalitet og behandlingskapasitet må forsterkes ved å tilføre ytterligere ressurser til fagfeltet.
- Forpliktende opptrappingsplan for rehabilitering og habilitering må utarbeides og iverksettes på lik linje som innenfor psykisk helse og rus. Planen må ha fokus på de relevante sykdomsgruppene og aldersgrupperingene – barn, ungdom, voksne og eldre.
- Samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten, kommunal sektor, NAV og brukere/brukerorganisasjoner må styrkes og videreutvikles. Ansvarsfordeling mellom kommuner og foretak må avklares bedre.
- Det må tilrettelegges for å integrere rehabilitering med behandling, også tidlig i sykdomsforløpet.
- Det må satses ytteligere med hensyn til utvikling av gode tilbud til pasienter med sammensatte behov innen spesialisthelsetjenesten.
- Det må i sterkere grad satses på de private opptreningsinstitusjonene for å kunne realisere målet om kortere ventelister og tilbud til alle som trenger det.
Rehabiliteringsområdet opplever en nåsituasjon som er svært krevende. Dette er et felt som vokser nasjonalt og internasjonalt, og det er en rekke utfordringer som kan adresseres til feltet. Sentrale eksempler er knyttet til tidlig kompleks rehabilitering av de mange som nå overlever. Et eksempel på dette er pasienter som har vært utsatt for alvorlige trafikkulykker, ofte med behov for livslang tverrfaglig oppfølging. I denne sammenheng må særlig tilbud til de aller hardest nyskadde unge pasientene nevnes. Dette er en gruppe som vokser raskt i Norge.
Nye behandlingstilbud tilknyttet pasientrettigheter ved for eksempel spastisitet hos pasientgrupper med MS, CP, hodeskader og tverrsnittslesjoner er i sterk utvikling. Andre eksempler er knyttet til pasientgrupper med sammensatte funksjonsutfall, hvor deltagelse i arbeidsliv er en sentral utfordring. Etterspørselen etter rehabiliteringsspesialister er betydelig både fra tradisjonell spesialisthelsetjeneste, private aktører i spesialisthelsetjenesten, NAV, forsikringsselskaper og også kommunal sektor. Behovet for egnede rehabiliteringsarenaer er stort.
Rehabilitering er en prosess – over kortere eller lengre tid – som krever samarbeid mellom flere tjenestenivå for å nå målet. Tilnærmingen må handle om hva som kan gjøres for at det skal bli enklere å planlegge og gjennomføre gode pasientforløp uten brudd – i alle deler av helsetjenesten. Gode vekslinger gjennom god samhandling og koordinering er nøkkelen til et helhetlig tjenestetilbud for den enkelte bruker. Samhandling på systemnivå skal understøtte samhandling på individnivå, slik at habiliterings- og rehabiliteringstilbudet til den enkelte bruker fremstår som meningsfylt, planmessig og helhetlig. Rehabilitering og habilitering er viktige oppgaver som behandlende lege skal være tydelig involvert i.
Gjennom samhandlingsreformen må det sørges for bedre organisering, oppgave- og ansvarsdeling av tilbudet for pasientene på tvers av nivåene i helsetjenesten samt bedre organisering av tilbudet internt i tjenestenivået. Det må videre rettes oppmerksomhet mot tiltak for felles forståelse av status, utfordringer og av hvilke strategier og tiltak som er nødvendige for å møte utfordringene blant de mange aktørene som er involvert i habilitering og rehabilitering.
Legeforeningen mener det også er et spørsmål om medfinansieringsmidler vil være tilstrekkelig til å finansiere alternative rehabiliteringstilbud i kommunene. Dersom spesialisthelsetjenesten skal gjøre mindre og kommunene mer på rehabiliteringsfeltet må innsparinger på spesialisthelsetjenesten og merkostnader for kommunene beregnes med sikte på å flytte ressurser fra spesialisthelsetjenesten til kommunene.
Individuell plan skal bidra til at en tjenestemottaker med behov for langvarige og koordinerte tjenester får et helhetlig koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud som tar utgangspunkt i brukerens behov. Individuell plan skal være brukerens egen plan, og i tillegg fungere som en sektorovergripende og koordinerende plan på tvers av tjenester, etater og forvaltningsnivå der flere aktører samarbeider om å yte bistand. Koordinatorrollen må tydeliggjøres og rutinene for utarbeidelse av individuell plan må styrkes.
Samarbeid mellom barnehabiliteringstjenestene, barneavdelingene i sykehus og kommunale tjenester, må vies stor oppmerksomhet for å skape et sammenhengende tilbud. De koordinerende enhetene i kommunene og helseforetakene skal ivareta en rolle og funksjon i forhold til barn som har behov for habiliteringsbistand. Denne ordningen er etablert mange steder, men ikke utviklet godt nok. De koordinerende enhetene for habilitering og rehabilitering i kommunene og helseforetakene må utvikles videre.
[i] ”Spesialistutdanningen av leger”. Rapport fra Den norske legeforening (2009)
10. januar 2011