Høring - Innretning av legemiddelberedskapslager for primærhelsetjenesten

Hele tjenesten må omfattes

Legemiddelmangel er en stadig hyppigere problemstilling i verden og i Norge. Norge har minimalt med egen produksjon av legemidler, og er et land med små innkjøp i forhold til andre og større markeder som er mer lønnsomme fra et leverandørperspektiv. Det er derfor nødvendig å samordne og sikre beredskapslager av kritiske legemidler gjennom avtaler med grossister som leverer legemidler til det norske markedet. Legemiddelberedskap bør være et nasjonalt anliggende, og ansvaret for den totale beredskapen for hele helsetjenesten sett under ett må plasseres på overordnet nivå.

Vi forutsetter at legemidlene på utvidet 50-liste skal beredskapslagres både for alle innbyggere i landets kommuner og for samtlige kommunale tjenester inkludert sykehjem, legevakt og helse- og omsorgstjenesten.

I § 5 i grossistforskriften er det forskriftsfestet en plikt til beredskap for grossister som leverer legemidler til apotek. En del kommuner har avtaler direkte med grossistene, og det er viktig at det totale salgsvolumet danner grunnlag for beredskapslageret. Det er uklart i høringsnotatet om kommunale helse- og omsorgstjenester er dekket gjennom den foreslåtte grossist-ordningen eller om kommunene skal ha beredskap etter § 2-1 i helseberedskapsloven. Det oppleves som lite hensiktsmessig og svært kostbart dersom alle kommuner forventes å ha legemiddellagre for mangelsituasjoner eller avtaler om dette, ut over det som naturlig forekommer for akuttberedskap ved legevakt og institusjoner. Eventuelt restansvar som ikke fanges opp av ordningen bør presiseres overfor kommunene.

Inkluderte legemidler

I kapittel 3 angis ulike legemidler og produkter som ikke inngår i den foreslåtte legemiddellisten fordi de dekkes gjennom andre ordninger. Vi er ikke kjent med at det finnes andre ordninger for alle nevnte legemiddelgrupper/produkter som dekker primærhelsetjenesten. Vi mener at væsketerapi må inkluderes i legemiddellisten, da dette ikke dekkes gjennom andre ordninger i primærhelsetjenesten, kun i spesialisthelsetjenesten. Med væsketerapi menes både store infusjonsposer til bruk f.eks. ved dehydrering og mindre volum som er nødvendig for administrering
av parenterale legemidler. Dersom kommunehelsetjenesten ikke får gitt behandling parenteralt, vil kapasiteten i spesialisthelsetjenesten raskt overskrides.

Legeforeningen anbefaler at sentrale smertestillende og febernedsettende i hovedsak beregnet til bruk på barn (paracetamol mikstur og ibuprofen mikstur) bør inkluderes på utvidet 50-liste.

Nasjonalt legemiddelberedskapsråd

Det er viktig at leger med behandlingsansvar i primærhelsetjenesten er representert slik at rådet kan fylle sin funksjon som brobygger mellom primær- og spesialisthelsetjenestens legemiddelberedskap. Både samfunns- og allmennmedisinsk (klinisk) kunnskap vil være svært viktig i rådet, ettersom mange av pasientene med kroniske og sammensatte lidelser behandles kun i primærhelsetjenesten. Ved prioritering av legemidler i en mangelsituasjon må det være pasientens behov som er avgjørende, og ikke hvor legemiddelet er skrevet ut. Beslutninger om prioritering må ikke legges til kun RHF-nivå, det må sikres samarbeid mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten slik at prioriterings- og rasjoneringsavgjøreleser sikrer likeverdige helsetjenester.

Mangelsenter for primærhelsetjenesten

Det har tidligere blitt levert en rapport fra Helsedirektoratet om behovet for et mangelsenter for primærhelsetjenesten. Legeforeningen mener fortsatt dette er et viktig tiltak for å sikre likeverdig behandling. Med et beredskapslager for et utvalg av medikamenter vil vi fortsatt ha mange situasjoner med mangler på medikamenter som ikke står på beredskapslista. Noen av disse medikamentene er for behandling av symptomer eller sykdommer som gir betydelige plager for pasientene og som kan ha konsekvenser for nåværende og framtidig helsetilstand. Mangelsituasjoner medfører også økt belastning på helsetjenestene.

Selv om et beredskapslager opprettes, er det fortsatt behov for en analyse- og varslingsfunksjon i primærhelsetjenesten. Et faglig nettverk bør kunne gi råd om hvordan mangelsituasjoner best håndteres, utover de råd Legemiddelverket kan gi. Vi har heller ikke løst prioriteringsspørsmålet der hvor det er mangler på medikamenter som ikke vil stå på «utvidet 50-liste». Det vil være nyttig med en mer proaktiv overvåkning, slik at mangelsituasjoner oppdages før de oppstår.

Med hilsen
Den norske legeforening

Siri Skumlien
generalsekretær

Jan Emil Kristoffersen
direktør
medisinsk fagavdeling

Jon Ørstavik
Spesialrådgiver/lege