Legeforeningen støtter at det er nødvendig med bedre sikkerhet for ansatte i kriminalomsorgen som skader seg under pålagt organisert trening og øvelse i fysisk maktanvendelse og håndtering av kritiske situasjoner. Legeforeningen har ingen innvendinger mot Justis- og beredskapsdepartementets forslag til endringer i straffegjennomføringsloven.
Det er ikke bare i kriminalomsorgen, politiet og Forsvaret at det kan være nødvendig med trening på fysisk maktanvendelse og håndtering av kritiske situasjoner. For militært personell kan det gjelde normal og obligatorisk øvingsaktivitet, for eksempel nærkamptrening også ut over de definerte særbestemmelsene som gir dekning ved verneplikt, internasjonale operasjoner og manøver/feltmessige forhold.
Øving på å håndtere voldelige og utagerende pasienter er også nødvendig for en del arbeidstakere i helsesektoren. Det gjelder særlig innen psykiatri, rusomsorg og akuttmedisinske tjenester inkludert legevakt. Her og i en rekke andre tjenester er vold og trusler en del av hverdagen, og helsepersonellet har også en plikt til å undersøke og yte helsehjelp selv om pasienter opptrer til fare for seg selv og andre. Virksomhetene er pålagt å planlegge for, forebygge og gi nødvendig opplæring i håndtering av slike hendelser. Vi antar at andre bransjer, som vekterbransjen, har liknende opplæringsbehov.
Vi mener at de foreslåtte unntaksreglene for enkelte arbeidstakergrupper bør utvides til å omfatte alle arbeidstakere, eller i det minste alle sammenliknbare grupper, herunder eksemplene nevnt ovenfor. Legeforeningen anmoder Justis- og beredskapsdepartementet om å ta initiativ overfor Arbeids- og inkluderingsdepartementet med sikte på å endre folketrygdlovens arbeidsulykkebegrep på en måte som tilgodeser alle arbeidstakere i sammenliknbare situasjoner.
Folketrygdlovens yrkesskadebestemmelser
Det er en svakhet ved utformingen av folketrygdloven at den ikke ivaretar alle yrkesrelaterte skader, slik at departementet ser seg nødt til å innføre særbestemmelser som dette. Departementet skriver at det ikke anser det som hensiktsmessig å foreslå endringer i folketrygdlovens universelle arbeidsulykkebegrep for å sikre kriminalomsorgsansatte bedre rettigheter enn i dag: «Slike endringer vil få konsekvenser for alle som i dag omfattes av yrkesskadelovgivningen. Det fremstår lite formålsrettet og vil kunne medføre betydelig kostnadsøkning for arbeidsgiverne.»
Legeforeningen mener at folketrygdloven likevel bør gjennomgås for å korrigere denne svakheten. Det overordnete hensynet bør være at alle arbeidstakere omfattes av samme rettssikkerhet, og hensynet til arbeidsgiver bør være underordnet i denne sammenhengen. Definisjonen på en arbeidsulykke etter folketrygdloven § 13-3 lyder: «Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.»
Leger erfarer hyppig at arbeidstakere blir skadet på grunn av fysiske belastninger som de utsettes for under utøvelse av arbeid, men som ligger utenfor denne bestemmelsen. Belastningen kan være forventet og samtidig langt større enn det menneskekroppen er beregnet for å tåle - for eksempel ved opptaksprøver i Forsvaret, der kadetter skal utsettes for så harde fysiske opptaksprøver at mange siles ifra. Slike hendelser påfører mange muskel- og skjelettskader som kan gi plager i lang tid. Skaden skyldes ofte ikke en ytre uventet hendelse, men det er likevel en åpenbar sammenheng med en unormal belastning i en yrkessituasjon.
Også arbeidstakere i sivile yrker kan utsettes for så harde belastninger at selv om de ikke er unormale innen bransjen, resulterer det likevel i skader. Spørsmålet om en arbeidstaker skal få kompensasjon for skaden bør da ikke dreie seg om hvorvidt hendelsen var forårsaket av en uventet ytre hendelse, eller en belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid. Det burde være tilstrekkelig at man kan sannsynliggjøre en sammenheng mellom den aktuelle belastningen og skaden som er oppstått.
Vi vil derfor be om at departementet, selv om en skulle velge å innføre en særordning for enkelte yrkesgrupper, også engasjerer Arbeids- og inkluderingsdepartementet i å endre folketrygdloven slik at den ivaretar alle grupper arbeidstakere som blir skadet under utøvelse av yrket.