Høring av NOU 2025: 8 Folkehelse - verdier, kunnskap og prioritering

Legeforeningen mener de fire prioriteringskriteriene; nytte, kostnad, fordeling og autonomi kan gi et godt fundament for åpne og likeverdige prioriteringer på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og vi støtter utvalgets forslag om å forankre de fire prioriteringskriterieriene i folkehelseloven. 

Folkehelseansvaret er tverrsektorielt. Arealplanlegging, oppvekst, arbeid, kultur, idrett, boligbygging og økonomistyring legger grunnlaget som bygger opp befolkningens helse.

Flere medisinske spesialiteter er viktige premissleverandører i utredning og prioritering av, samt gjennomføring av folkehelsetiltak både lokalt og nasjonalt. Legeforeningen ønsker spesielt å trekke frem samfunnsmedisinere, arbeidsmedisinere og allmennmedisinere i det brede folkehelsearbeidet. 

Nedenfor følger Legeforeningens kommentarer og innspill som vil forsterke utredningen og bidra til at prioriteringssystemet blir praktisk anvendbart, faglig forankret og i tråd med kommunenes og helsetjenestens kapasitet og rolle.

 

Forståelse av folkehelse og gevinsten av folkehelsearbeid

En utfordring ved utredningen er den noe snevre tolkningen av hva som regnes som «folkehelsetiltak». Det brukes hyppig begreper som «intervensjoner», men mindre oppmerksomhet rettes mot de grunnleggende samfunnsstrukturer som former helsen i befolkningen. Begrepet «helse i alt vi gjør» nevnes, men konkretiseres i liten grad.

Sosial ulikhet i helse springer ut av faktorer langt utenfor helsesektoren. Folkehelsetiltak må derfor rettes bredt mot bakenforliggende forhold som levekår, oppvekstmiljø, bolig, arealplanlegging og livsstil – i tillegg til helsekompetanse og tilgang til helsetjenester.

Spørsmål som hva som bygges, hvor og når får for lite oppmerksomhet. Folkehelseperspektivet inviteres sjelden inn i disse planprosessene, til tross for at helsekonsekvenser bør være en sentral premiss. Hvordan samfunnet bygges og tjenester organiseres, påvirker befolkningens helse i betydelig grad. Strukturelle og samfunnsmessige faktor som danner grunnlaget for god helse bør vies mer oppmerksomhet.

Fokus på folkehelsearbeid i andre sektorer enn helse gir mulighet til å justere planlagte tiltak slik at de både oppnår sine primære mål og samtidig styrker folkehelsen. Et eksempel er forbedring av samferdselsinfrastruktur, hvor folkehelsegevinster kan sikres gjennom adskilte sykkelveier, mindre forurensende veidekke, reduksjon i utslipp fra eksos og tilrettelegging for kollektivtransport. Et annet eksempel er hvordan fysisk aktivitet og kulturaktiviteter kan integreres i undervisningsopplegg i skolen. 

 

Tiltak for barn og unge

Selv om utredningen omtaler barn og unge, mener vi at dette perspektivet ikke er tilstrekkelig integrert i de operative anbefalingene. Forebyggende innsats tidlig i livet gir dokumentert høy effekt på livsløpshelse og styrker barns forutsetninger for gode voksenliv. Slike tiltak gir store gevinster både for individet og samfunnet.

Barn og unges oppvekstsvilkår og interesser bør i større grad gjenspeiles i prioriteringskriterier, beslutningsgrunnlag og anbefalte tiltak. Dette gjelder også drøftinger av potensielle skadevirkninger og behovet for balanserte vurderinger.

Utover den grunnleggende verdien av god helse og livskvalitet, er tiltak rettet mot barn og unge et av de folkehelsetiltakene som faktisk gir samfunnsøkonomisk avkastning gjennom høyere samfunns- og arbeidsdeltakelse blant innbyggerne.

Barnehage, skole og utdanning har en dobbel rolle i folkehelsearbeider. Deres hovedformål opplæring, innebærer å direkte formidle kunnskap som blant annet gir barn og unge økt helsekompetanse. I tillegg skal oppvekst og utdanningsinstitusjonene ivareta barn og unges helse og trivsel i hverdagen. På arbeidsplassene gjelder det samme for voksne – et godt arbeidsmiljø, tilrettelegging og ikke minst det å faktisk ha en jobb å gå til, er avgjørende for helsen.

 

Utvalgets prioriteringskriterier

Legeforeningen støtter utvalgets vurdering av at folkehelsearbeid i hovedsak må begrunnes ut fra helsegevinst – ikke som innsparing eller redusert belastning på helsetjenesten eller andre deler av samfunnet. De valgte kriteriene kan, om de brukes korrekt, fremme gruppeorienterte tiltak med stor nytteverdi for befolkningen samlet, og bidra til å utjevne sosiale helseforskjeller. Det er en styrke at kriteriene bygger på og videreutvikles fra helsetjenestens prioriteringskriterier, ettersom målene «bedre helse» og «reduserte helseforskjeller» er felles for både helsetjenesten og det brede folkehelsearbeidet. 

Å prioritere handler om å sette noe framfor noe annet. I helse- og omsorgstjenesten er det nødvendig å gjøre prioriteringer fordi mulighetene for, og ønskene om hvilke tiltak og tjenester som kan tilbys, overstiger ressursene som er tilgjengelige (Helsedirektoratet, Prioriteringer i helse- og omsorgstjenester Oslo 2025). Det samme vil gjelde for folkehelsearbeid. Det finnes flere gode initiativer og tiltak enn det det er ressurser til å gjennomføre. Prioriteringskriteriene må derfor konkretiseres og operasjonaliseres slik at de blir praktisk anvendbare.

Nytte

Nyttekriteriet er viktig, men kan være vanskelig å vurdere. Folkehelsearbeid er sammensatt og kan ofte ikke isoleres til enkelttiltak. Dette gjelder særlig i samfunnstiltak som retter seg mot bakenforliggende faktorer der det kan ta svært lang tid fra man gjør et tiltak til man ser effekten. 

Utvalget peker selv på betydelige kunnskapshull om effekt og gjennomførbarhet for mange tiltak, og at utilstrekkelig evaluering kan binde opp ressurser i lite virksomme strategier. En mer eksplisitt refleksjon om hvordan nytteprinsippet  kan brukes til systematisk å identifisere og redusere lavverdige tiltak, ville etter vårt syn styrket rapportens praktiske verdi og relevans. Dette vil bidra til mer bærekraftig ressursbruk og styrke tilliten til folkehelsearbeidet over tid. Man bør vokte seg vel for å trekke slutninger om lange årsakskjeder utifra nære mål.

For enklere/mer begrensede tiltak rettet mot enkeltgrupper i samfunnet bør nyttekriteriet ses i sammenheng med prinsippet om kloke valg og innebærer at tiltak vurderes ut fra faktisk dokumentert effekt. Tiltak med lav nytteverdi eller svakt kunnskapsgrunnlag bør nedprioriteres – også når de er populære eller lett målbare. 

Legeforeningen vil også påpeke at prinsippet om barnets beste bør innarbeides som del av nyttevurderingen, i tråd med ny folkehelselov (folkehelseloven §§ 4, 20 og 22).

Kostnad

Kostnadsvurderinger bør omfatte både direkte og indirekte kostnader på tvers av sektorer, inkludert mulige uønskede bieffekter. Analysene må ta utgangspunkt i samfunnets samlede kostnader og gevinster, slik at vi unngår tiltak som virker i én sektor, men skaper skjulte kostnader i en annen.

Det er ofte enklere å bevilge midler til tjenester rettet mot definerte risikogrupper, som røykeslutt- eller treningsgrupper, enn til tiltak med lange årsakskjeder som by- og arealutvikling. For Legeforeningen er det uklart hvordan kostnadskriteriet i praksis vil slå ut for slike strukturelle helsefremmende tiltak.

I tilfeller hvor kunnskapsgrunnlaget ikke er tilstrekkelig, eller der det er mangel på kunnskap bør man være varsom med å estimere kostnader og gi vekt til en mulig nytteverdi, gitt at tiltakene følges av studier for å identifisere nytten og kostnaden. 

Fordeling

En systematisk synliggjøring av fordelingsvirkninger bidrar til mer åpenhet om prioriteringer og gjør det mulig å vekte tiltak som faktisk utjevner forskjeller og reduserer risiko for å fremheve tiltak til fordel for de med tydeligst røst, men lavest behov.

Mange folkehelsetiltak har liten effekt på enkeltindivider, men stor effekt på befolkningen. Dette må ikke misforstås som «lav fordeling». Det er også viktig å identifisere utilsiktede fordelingsutslag av tilsynelatende universelle tiltak. Egenandelsbetaling i voksenvaksinasjonsprogrammet kan brukes for å illustrere dette: egenandeler kan føre til at de mest ressurssterke benytter tilbudet i størst grad, noe som kan øke sosiale forskjeller. 

Autonomi

Autonomikriteriet bør utdypes og konkretiseres ytterligere. Autonomiutfordringer er særlig relevante innen pris-, avgifts-, forbuds- og påbudspolitikk. Her må hensynet til individuell frihet balanseres mot samfunnets helsegevinst slik utvalget også beskriver. Begrensning av autonomi kan også bidra til bedre helse for grupper som ellers ikke ville tatt valg i tråd med egen langsiktig helse – eksempelvis ved røykeloven.

Autonomi er også relevant i lokal arealplanlegging, der beslutninger om utbygging, trafikkregulering og arealbruk innebærer avveiinger mellom ulike interesser. Eksempler inkluderer vern av grøntområder, bilfrie soner og hvilke rammer som settes for utbyggere.

Legeforeningen anbefaler at utvalget tydeliggjør hvordan autonomi skal vurderes i slike kontekster. Muligheten for lokale unntak fra plan- og bygningsloven er i dag vid, og dispensasjoner gis ofte på tross av administrasjonens anbefalinger. Det bør vurderes om adgangen til slike unntak bør begrenses av hensyn til folkehelse. Kommuneoverlegen bør ha en tydelig rolle i disse vurderingene.

 

Økonomi og gjennomførbarhet av folkehelsearbeid

Kommunene står i frontlinjen for folkehelsearbeidet, men satsingen og fokus på tiltak er varierende mellom kommuner. Kommunene mangler et tydelig økonomisk rammeverk for å prioritere folkehelse, og i praksis erfarer vi at mange kommuner nedprioriter folkehelsearbeidet, på tross av at det er lovfestet, på grunn av manglende veiledning på hvordan dette skal forankres og sikres plass i lokale budsjettprosesser. 

Legeforeningen mener det er nødvendig med øremerkede midler, insentivordninger eller langsiktig statlig medfinansiering for å sikre prioritering over tid i kommunene.  

Utvalget peker på at selv om kommunene synes det forebyggende arbeidet for gode oppvekstsvilkår er viktig, vanskeliggjøres arbeidet av begrenset økonomisk handlingsrom, politiske prioriteringer, utformingen av finansieringsordninger og lovverk. Vi savner en mer tydelig forventning til direktorater og departement på mer samarbeid og koordinering seg imellom, slik at kommunene settes bedre i stand til å faktisk tenke og handle tverrsektorielt i arbeidet med folkehelseprioriteringer.

 

Verktøy for praktisk gjennomføring av folkehelsearbeid

Kommunene skal etter folkehelseloven §5 ha oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer i kommunen, og oversikten skal brukes som kunnskapsgrunnlag i utarbeidelse av kommunens planstrategi og kommuneplan. 

Det er positivt at utredningen foreslår å utvikle operativ kunnskaps- og beslutningsstøtte til kommunene. Dette er nødvendig for å sikre at anbefalingene omsettes i praksis.

Det bør utarbeides veiledere med konkrete eksempler på hvordan kriteriene kan brukes, særlig i tverrsektorielle beslutningsprosesser.

Vi anbefaler:

• en enkel kriteriemal som brukes når folkehelsetiltak (fhl. § 7) utformes basert på oversiktsarbeidet (fhl. § 5)
• sjekklister for plan- og bygningssaker for å sikre at folkehelsehensyn inngår i beslutningene
• maler for sektorplaner (for eksempel oppvekst, kultur, VA, bolig) som sikrer at kriteriene vurderes og anvendes

Samfunnsmedisinernes rolle

Samfunnsmedisinsk kompetanse er en legekompetanse som kombinerer medisinsk kunnskap med kunnskap om hvordan samfunnsmessige faktorer påvirker helsen til en befolkning. Til tross for at utvalget tydelig beskriver kapasitets- og kompetanseutfordringer folkehelsearbeidet, omtales samfunnsmedisinsk kompetanse – som er helt sentral for å løse nettopp disse utfordringene – i liten grad. Utvalget peker for eksempel på behovet for tverrsektorielt samarbeid, men undervurderer samfunnsmedisinernes rolle som premissleverandør i planprosesser (kap. 9.2 og 9.3). 

Spesialister i samfunnsmedisin har ferdigheter til å kunne framskaffe et relevant kunnskapsgrunnlag og evner å omsette dett til praktiske råd for å prioritere, planlegge og gjennomføre effektive tiltak for å fremme folkehelsen og tilby gode helsetjenester. Med andre ord er samfunnsmedisinsk kompetanse helt nødvendig for å kunne følge opp utvalgets anbefalinger. 

Kommuneoverlegen er kommunens samfunnsmedisinske kapasitet. Mange kommuneoverleger har imidlertid små stillingsprosenter, og Legeforeningen har mottatt flere rapporter om ytterligere reduksjoner grunnet stram kommuneøkonomi. Små og fragmenterte stillinger gjør funksjonen sårbar, personavhengig og lite i stand til å ivareta rollen som strategisk rådgiver i langsiktig arbeid. Det bør stilles tydelige krav til tilstrekkelig stillingsprosent for å sikre en robust og stabil samfunnsmedisinsk kapasitet i kommunene. En stilling per 10.000 innbyggere har tidligere vært omtalt som et mål for kommunene å strekke seg etter. Kommuneoverlegen har i tillegg kompetanse og funksjoner innen beredskap og smittevern som er kritiske for kommunen i situasjoner der befolkingens helse blir utsatt for hendelser som kan gi umiddelbare utsalg på helsen som pandemi, forurensing av drikkevann, ras og skogbrann. 

Samfunnsmedisinere har også viktige roller i det regionale og det statlige folkehelsearbeidet. Flere statlige organer – særlig FHI og Helsedirektoratet – har gjennom flere år opplevd betydelige kutt i bevilgninger. Dette svekker fagmiljøer, reduserer analyse- og utviklingskapasitet og gjør det vanskeligere å gi kommunene den kunnskaps- og beslutningsstøtten de trenger. Samtidig skjules samfunnsmedisinsk kompetanse ofte i stillinger med nøytrale titler som rådgiver og seniorrådgiver, noe som gjør den mindre synlig og mindre strategisk brukt.

For å lykkes med et mer helhetlig og kunnskapsbasert folkehelsearbeid, må både kommuneoverlegefunksjonen og de statlige folkehelseaktørene styrkes. Dette krever større stillingsprosenter lokalt og stabile rammevilkår for de nasjonale fagmiljøene.

Samfunnsmedisinsk kompetanse er også essensielt i planlegging og styring av helsetjenestene. Vi ønsker derfor å rette fokus på verdien av å sikre samfunnsmedisinsk kompetanse inn ledelsen av både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. 

Legeforeningen anbefaler at samfunnsmedisinere sikres tilgang til beslutningsarenaer på alle nivåer – nasjonalt, regionalt og lokalt – særlig innen arealplanlegging og samfunnsutvikling. Siden kommunene har den bredeste rollen i praktisk folkehelsearbeid bør kommuneoverlegens rolle styrkes spesifikt, både organisatorisk og kapasitetsmessig. 

 

Folkehelsearbeid i arbeidslivet og arbeidsmedisinsk kompetanse

Arbeidsmiljø, arbeidstilknytning og organisering påvirker fysisk og psykisk helse, sosial deltakelse og levekår, men arbeidslivet som folkehelseaktør er lite omtalt i utredningen. Psykososiale arbeidsmiljøfaktorer som krav, kontroll, rolleklarhet og støtte har stor betydning for helse på befolkningsnivå. Forebyggende tiltak i arbeidslivet kombinerer individ- og systemperspektiver, og bedriftshelsetjenesten og arbeidsmedisinske miljøer besitter kunnskap som bør tas i bruk i folkehelsearbeidet, direkte i individuelle bedrifter, og som kunnskapsleverandør til kommunens oversiktsarbeid etter folkehelseloven §5. 

En betydelig del av sykdomsbyrden i Norge er arbeidsrelatert og en bedre kobling mellom kommunene, arbeidslivets aktører og BHT vil kunne gi mer treffsikre tiltak som kan redusere sykefravær og påvirke sosiale helseforskjeller. 

 

Allmennleger som kunnskapsleverandør og førsteinstans

Allmennleger har historisk sett hatt en nøkkelrolle i folkehelsearbeidet. Allmennmedisinens kombinasjon av klinisk innsikt, befolkningsforståelse og lokal forankring gjør fastleger til en unik ressurs i utviklingen av nasjonal så vel som lokal folkehelsepolitikk. Dette er i liten grad anerkjent i utredningen. 

Fastlegers portvaktrolle innebærer en kontinuerlig balanse mellom individets og fellesskapets interesser, og prioritering skjer både på samfunnsnivå og i den daglige praksisen til fastlegene

Fastlegene fungerer som et nett som fanger opp, sorterer, informerer og behandler – og noen ganger kobler videre. Hva det kobles videre til avhenger av den enkelte pasient, pasientens tilstand og kontekst. I de tilfeller der fastlegen vurderer at det ikke er en spesifikk helsetjenesteintervensjon som skal til, men kanskje et informasjonstiltak, treningstiltak, sosialt tiltak eller liknende, er fastlegen avhengig av å enkelt kunne peke pasienten i riktig retning. Det kan ikke forventes at fastlegen til enhver tid skal ha oversikt over alle kommunale og frivillige tilbud som finnes og som kan gagne pasienten. 

Det er behov for systemer som støtter fastleger i å identifisere og henvise til relevante kommunale og frivillige tilbud.

 

Helsetjenestens rolle i forebygging

Tiltak for å legge til rette for god helse i befolkningen er tverrsektoriell og ligger i all hovedsak utenfor helsetjenesten. Helsetjenesten skal først og fremst diagnostisere og behandle de som er syke. Dette henger naturlig sammen med at helsetjenesten er noe befolkingen oppsøker når de selv har anerkjent et symptom eller et problem. Nye forebyggende tiltak i samfunnet må finansieres med friske midler i den sektoren som skal gjennomføre tiltaket og ses som langsiktige investeringer – ikke som innsparingstiltak i helsetjenesten.

Forebygging knyttet til individnivå eller spesifikke pasientgrupper er helsetjenestens ansvar. Dette inkluderer medikamentell forebygging så vel som rehabilitering og livsstilsintervensjoner knyttet til konkrete lidelser. Helsetjenesten må på sin side ta med seg folkehelseperspektivet inn i sin organisering, uten at vi klassifiserer helsetjenestens arbeid som folkehelsearbeid i seg selv. Rapporten mangler etter vårt syn en tydeligere drøfting av risikoen for medisinsk overaktivitet som mulig bivirkning De senere årene har helsepersonell internasjonalt og nasjonalt blitt mer bevisst utfordringene knyttet til overdiagnostikk, overbehandling og ressursbruk uten dokumentert effekt.

Frisklivssentraler er et viktig tiltak der innbyggere kan få veiledning, trening og kurs som øker deres helsekompetanse og gir bedre forutsetning for selv å ta grep om egen helse og redusere bruk av medikamentell og operativ intervensjon. 

 

Grenseoppgangen mellom helsetjeneste og folkehelsearbeid

Utvalget inkluderer helsefremmende og forebyggende tiltak i helsetjenesten i begrepet folkehelsetiltak, til tross for at mandatet eksplisitt avgrenser seg fra individ- og grupperettede tiltak i helse- og omsorgstjenestene. Legeforeningen forstår behovet for å synliggjøre helsetjenestens bidrag til folkehelsen, men mener begrepsbruken skaper uklarhet. 

 Helsetjenesten har en helt åpenbar rolle i sekundærforebygging og rehabilitering. Legeforeningen er opptatt av å påpeke at dette er individrettet og individtilpasset forebyggingsarbeid og at dette må ses på som en del av helsetjenestens prioriteringer og ikke blandes sammen med folkehelsearbeidets prioriteringer på befolkningsnivå. Det er viktig å huske på at helsetjenestens individarbeid selvsagt også bidrar til bedret helse i befolkingen som helhet, men at innretningen av tiltaket da ikke kan ses på som et “folkehelsetiltak” etter formålet for denne utredningen. 

Utvalget påpeker selv denne gråsonen mellom individrettet forebygging og det brede folkehelsearbeidet, men kommer ikke med en klar tolking av om befolkningsrettede tiltak som gjennomføres i helsetjenesten, som f.eks. vaksinasjonsprogram, skal vurderes etter prioriteringskriteriene for folkehelse eller prioriteringskriteriene for helsetjenesten. 

Det bør i tillegg presiseres at folkehelsearbeid ikke skal finansieres over helsetjenestens budsjetter, da dette kan svekke behandlingstilbudet og øke presset på helsepersonell. En stor utfordring i nær fremtid er mangelen på helsepersonell for å håndtere demografiendringen med stor vekst i antall eldre. 

 

Kunnskapsgrunnlag og forskning

Legeforeningen støtter utvalgets vektlegging av behovet for et styrket kunnskapsgrunnlag (kap. 7). Vi anbefaler særlig en økt satsing på forskning i primærhelsetjenesten og på folkehelsefeltet, inkludert forutsigbar finansiering og bedre rammevilkår for leger i vitenskapelige stillinger. 

Legeforeningen støtter behovet for bedre beslutningsstøtte og koordinering av tilskuddsordninger for tiltak i kommunene.

Samfunnsutviklingen har bidratt til fremveksten av nye helseutfordringer knyttet til stress og utenforskap, som har blitt stadig mer fremtredende. Legeforeningen vil understreke behovet for økt forskning og tverrfaglig innsats for å møte disse utfordringene. Utvalgets beskrivelser av klimaendringer, miljøpåvirkning og behovet for styrket beredskap som fremvoksende folkehelsetrusler, peker ytterligere på behovet for en dypere forståelse av samspillet mellom sosiale, miljømessige og biologiske faktorer – og for utviklingen av målrettede, lokalt tilpassede tiltak. 

Legeforeningen deler utvalgets prinsipp om varsomhet i forskning på folkehelse, og deler bekymringen for at oppmerksomhet kan dreies mot individrettede livsstilsintervensjoner heller enn brede befolkningsrettede tiltak. Som utvalget påpeker vil mange folkehelsetiltak ha et langsiktig perspektiv, som kun lar seg måle retrospektivt. Slike forskingsprosjekter vil kreve en helt annen organisering og ressursbruk og bør fortrinnsvis kyttes opp mot eksisterende forskningsmiljøer. I tillegg er det viktig med internasjonalt samarbeid der erfaringer fra ulike land kan deles.

Kunnskapsinnhentingen må inkludere erfaringer fra dem som faktisk gjennomfører tiltakene samt de som bærer konsekvensene av både tilsiktede og utilsiktede effekter. Særlig utilsiktede effekter innen psykisk helse, ensomhet og utenforskap bør vies større oppmerksomhet. 

Arbeidsmedisinske data og forskning bør integreres i den nasjonale analyseinfrastrukturen, og forskningsprogrammer innen folkehelse bør inkludere arbeidsmiljøintervensjoner.

Folkehelseinstituttet (FHI) er en sentral aktør i norsk folkehelsearbeid og besitter unik kompetanse og datagrunnlag som er avgjørende for kunnskapsbaserte tiltak. Legeforeningen har ved flere anledninger understreket behovet for å skjerme instituttet fra kutt og sikre stabile rammer for fagmiljøene. En svekkelse av FHI vil direkte svekke grunnlaget for gode folkehelsebeslutninger og effektiv forebygging. 

 

Spredning av kunnskap

Kunnskap må ikke forbeholdes forskere, helsepersonell og forvaltning. Det er avgjørende å bygge forståelse også blant politikere og i befolkningen generelt, for å skape legitimitet og aksept for folkehelsetiltak hvor ulike verdier må veies mot hverandre. 

Legeforeningen savner mer informasjon om, og tydeligere inkludering av «helsekompetanse» som både et folkehelsebehov og som et prioriteringstiltak. I tillegg introduserer utvalget begrepet «folkehelsekompetanse», som vi synes er interessant, men som kunne vært utdypet nærmere.

 

Friske eldre – en samfunnsressurs

I takt med bedret folkehelse oppnår vi lengre liv og flere friske år. Inkludering og tilrettelegging for eldre sikrer deres mulighet til å ha gode og innholdsrike liv også etter pensjonsalder. Det bør satses på bredere programmer for eldre som sikrer deres mulighet til å bidra i samfunnet gjennom frivilligheten. Tiltak som seniorsentre og rehabiliteringstilbud gir de eldre sosiale arenaer og mulighet til å i vareta egen helse, så vel som muligheten til å bidra i fellesskapet. Vi vil også påpeke at det er naturlig at man blir syk mot slutten av livet. Det er ikke slik at all den helsemessige byrden knyttet til høy alder kan forebygges bort eller behandles bort. Det er helt normalt, og må forventes av både innbyggere og samfunn at man har et gradvis forfall av helsen gjennom livets siste år. Selv om man får flere friske leveår betyr ikke det at antallet år med sykdomsbyrde nødvendigvis synker når total livslengde også øker, slik utvalget også påpeker. Hvorvidt det i seg selv er gunstig med lengre liv er en etisk debatt som burde vært drøftet av utvalget.