Sammendrag
Da COVID-19-pandemien brøt ut var det klart at norsk intensivpersonell sto overfor en
ekstraordinær utfordring. De første rapportene om det nye viruset indikerte at en stor
andel av smittede ville ha behov for intensivbehandling og at dødeligheten var høy.
Myndighetenes første estimat på behovet for antall intensivsenger ved første smitte
topp ville kreve en firedobling av intensivkapasiteten. Samtidig var det en dokumentert
mangel på intensivpersonell, som er tydelig selv under normale, ikke-krisesituasjoner.
Ved foregående pandemier har Norge hatt få smittede og ved COVID-19 utbruddet
manglet oppdaterte planverk i sykehusene og lagre av smittevernutstyr var
utilstrekkelige. I tillegg til kapasitetsutfordringer, kunne pandemien utsette
intensivpersonell for en rekke andre belastninger, slik som smittefare, langvarig bruk av
smittevernutstyr, økt arbeidsbelastning, arbeid i nye og ukjente avdelinger. Videre
kunne større antall pasienter på en gang gi moralske dilemma og eksponering for
mange døde samtidig. Utenfor sykehuset var samfunnet i en unntakstilstand som også
bidro til en krevende hverdag og mindre mulighet for å hente seg inn mellom vakter. Det
har blitt gjort studier internasjonalt under tidligere pandemier som har vist at, samlet,
kunne en slik situasjon føre til økte nivåer av psykisk stress hos intensivpersonell.
Arbeidsforhold og psykisk stress under en pandemi har ikke før blitt undersøkt blant
intensivpersonell i Norge. En systematisk undersøkelse av dette var derfor nødvendig
for å skaAe kunnskap om området slik at man i andre hånd kunne forbedre
arbeidsforholdene og minske psykisk stress. The COVID ICU healthcare professional
study ble lansert som en landsdekkende, longitudinell mixed-metode-studie med dette
som formål. Studien pågikk over det første året av pandemien. Inklusjonskriteriene var
å være ansatt som enten sykepleier, lege eller leder i en intensivenhet som behandlet
pasienter med COVID-19. Data ble samlet inn via en spørreundersøkelse og intervjuer.
Psykisk stress ble definert som symptomer på angst, depresjon, post-traumatisk stress
og utbrenthet testet og undersøkt med validerte skåringsverktøyet. Totalt deltok 484
intensivpersonell fra hele landet og populasjonen besto i hovedsak av sykepleiere,
flesteparten var kvinner og i snitt hadde de 19 års arbeidserfaring.
Alle de tre artiklene i denne doktorgraden bygger på data fra the COVID ICU healthcare
professional study. Artikkel I og II rapporterte funn fra spørreskjemadata, mens Artikkel
III presenterte funn fra analysen av fokusgruppeintervju. Spørreskjemadata viste at det
var ingen signifikant endring i prevalens av psykisk stress under de 12 månedene
studien pågikk. Ved 12 måneder var det høyest prevalens av utbrenthet (13.6%),
etterfulgt av angst og depresjon (12.6%) og post-traumatisk stress, som forekom hos
5.3% av deltagerne. Ved regresjonsanalyse fant vi at høyere nivåer av angst og
depresjon var signifikant assosiert med opplevd smittefrykt, samt om deltageren hadde
oppgitt å ha hatt en depresjon tidligere. For høyere symptomnivå av post-traumatisk
stress var de samme to assosiasjonene signifikante (smittefrykt og tidligere depresjon),
og i tillegg fant vi at en opplevelse av ensomhet var signifikant assosiert. Det ble funnet
en signifikant assosiasjon mellom færre års arbeidserfaring og nivåer over grenseverdi
for utbrenthet. Den refleksive tematiske analysen av de fem fokusgruppeintervjuene
som ble gjennomført høsten 2020 og som undersøkte arbeidsopplevelser under første
fase av pandemien resulterte i fire tema som utdypet funn fra spørreundersøkelsen og
tilførte ny informasjon om arbeidsforholdene. Det fremkom en sterk moralsk
forpliktelse til å bidra i krisesituasjonen og deltagerne var stolte over at de kunne bruke
faget sitt til å hjelpe. En av tiltakene som ble best evaluert var at behandlingen av
pasienter med COVID-19 foregikk i kohorter. Dette skapte trygghet for hjelp i
akuttsituasjoner og gode læringsmuligheter Kohorter fasiliterte kollegastøtte, som
fremstod som den mest verdsatte formen for psykososial støtte. I mer negativ retning
var erfaringen med at ledelsen opplevdes som fraværende. Dette gav opphav til uklar
arbeidsfordeling og samarbeidsutfordringer mellom sykepleiere og leger. Alle
fokusgruppedeltagerne beskrev arbeidet som både fysisk og mentalt belastende og de
mer uerfarne la særlig vekt på at de opplevde å få for stort faglig ansvar for raskt.
Intensivpersonell i denne landsdekkende studien av arbeidserfaringer og psykisk stress
gjennom det første året av pandemien viste at deltakerne hadde et lavt til moderat nivå
av symptomer på angst, depresjon, post-traumatisk stress og utbrenthet. Høyere nivå
var assosiert med tidligere depresjon, smittefrykt, ensomhet og kortere yrkeserfaring.
Fokusgruppeintervjuene fremhevet opplevelsene av faglig mestring, kombinert med
fysiske og organisatoriske utfordringer. Implikasjonene av disse funnene peker på et
behov for styrket beredskap, som omfatter både tilstrekkelige lagre av smittevernutstyr
og systematisk tverrfaglig opplæring av helsepersonell for å muliggjøre fleksibel
omdisponering på tvers av avdelinger og team. Videre bør ledelsen være fysisk til stede
på arbeidsplassen for å se til at korrekt og oppdatert informasjon blir formidlet til alle
samt å håndtere mulige tverrprofesjonelle samarbeidsutfordringer. Bruk av
kohortbaserte organisasjonsstrukturer bør være den foretrukne modellen, og kollegiale
støttemekanismer bør aktivt oppmuntres.
Du kan lese mer om forskningen i disse artiklene:
Lite utbrenthet hos intensivpersonell under pandemien - Tidsskriftet.
Lite psykiske symptomer hos intensivpersonell under pandemien - Tidsskriftet.