Fredag 2. februar disputerte lege og forsker Ingrid Marie Taxt Horne for sin doktorgrad ved Det medisinske fakultet i Oslo. Avhandlingen har tittelen: ”Understanding peer support for doctors» (Å forstå kollegastøtte for leger). Doktorgraden har sett på norske legers opplevelse av kollegastøtte.
Bra for legen er bra for pasienten
Å søke kollegial støtte kan være viktig for leger som er i krevende arbeids- og livssituasjoner. Internasjonalt er helseproblemer som utbrenthet og depresjon rapportert hyppig blant leger, noe som kan påvirke både deres egen velferd og kvaliteten på pasientbehandlingen. Verdens legeforening (World Medical Association) har derfor også nylig understreket viktigheten av at leger tar vare på sin egen helse, slik at også pasientene får god hjelp. I Norge har leger det siste tiåret rapportert dalende trivsel på jobb kombinert med økt stress.
Leger har høy terskel for å søke hjelp
Leger har en høy terskel for å søke vanlig behandling, og støtteordninger er derfor etablerte i mange land. Ordningene gir tilbud om kollegiale, konfidensielle samtaler og møter. Tidligere studier har vist at støtteordningene ser ut å kunne fremme legers ivaretakelse av egen helse, og å legge til rette for at de som trenger det oppsøker nødvendig helsehjelp. Men vi trenger mer forståelse av hvorfor og når leger søker støtte, på hvilken måte de opplever at støtten er nyttig og hvordan det kan påvirke måten de håndterer utfordringer på i etterkant. Det undersøker vi i denne avhandlingen, gjennom dybdeintervjuer med leger både kort tid etter mottatt støtte og ett år senere.
Støtteordninger for leger i Norge
I Norge har vi to kollegiale støtteordninger for leger. Villa Sana er et sentralisert tilbud dit leger fra hele landet kan komme til samtale en dag, eller til ukeskurs. Støttekollegaordningen består av 4-6 leger som er oppnevnt i hvert fylke. De kan kontaktes direkte av leger som ønsker hjelp, og støttekollegene tilbyr inntil tre samtaler.
Doktorgraden fant at leger benytter seg av kollegiale støtteordninger av en rekke ulike grunner, fra jobbrelaterte problemer til personlige utfordringer. Spekteret av kontaktårsaker var bredt, noen var bekymret og søkte råd, andre fryktet å ikke mestre hverdagen lengre grunnet overbelastning og stress eller alvorlige konflikter i livet. Andre igjen var ikke i jobb da de oppsøkte kollegial støtte og lette etter en vei tilbake til, eller videre i, arbeidslivet. Legene verdsatte en åpen, konfidensiell dialog og at de fikk en mer likeverdig samtale som ikke var en lege-pasient-relasjon.
Legene ble fulgt opp etter ett år
Ett år etter at de benyttet seg av tilbudene, fortalte legene om endringer i både arbeid og privatliv og at de hadde oppsøkt behandling. Noen hadde byttet jobb eller endret arbeidshverdagen og noen hadde gjort endringer på hjemmebane. Flere hadde endret synet på hva det innebærer for dem å være lege, inkludert en større aksept av egne begrensninger og behovet for å ta vare på sin egen helse. Det ser ut som om dette ble muliggjort av å utfordre en del uskrevne regler i profesjonskulturen som tilsier at leger bør orke og klare krevende arbeidssituasjoner, at de ikke bør være syke eller i hvert fall ikke trenge å søke behandling for egen del. Å sette spørsmål ved de uskrevne reglene kan bidra til bedre selvivaretakelse ved endringer i både arbeid og privatliv. I studien pekes det på at for å ivareta god legehelse trengs det også endringer på arbeidsplassene.
Lege og forsker Karin Isaksson Rø fra Legeforskningsinstituttet har vært hovedveileder. Fredrik Bååthe, gjesteforsker ved Legeforskningsinstituttet og forsker ved Institut för Stressmedicin, Gøteborg, har vært biveileder. Frode Veggeland har også vært biveileder.
Du kan lese mer om forskningen til Taxt Horne her.
Hele avhandlingen til Ingrid Marie Taxt Horne finner du her.