Sammendrag: De offentlige legene ble under den annen verdenskrig tildelt en rolle som på vesentlige områder disharmonerte med den rollen de hadde hatt før 9. april 1940. De var blitt ansatt på betingelser som innebar lojalitet overfor arbeidsgiver, kolleger og pasienter. Etter krigsutbruddet og i fem år fremover ble så vel lojalitetsprinsipper som lojalitetsbånd satt på prøve, samtidig som selve legetjenesten ble mer krevende. Ulike lover og bestemmelser kompliserte arbeidssituasjonen. Samtidig som det politiske klima satte grenser for faglig utvikling, for et naturlig og fordomsfritt forhold mellom lege og pasient, og for kollegialt samarbeid. Etter krigen og under rettsoppgjøret, inntok Helsedirektoratet en uforsonlig holdning, og de sanksjoner som ble tildelt de offentlige legene som hadde vist unasjonal holdning, var uvanlig strenge. Forfatteren legger vekt på å belyse hvordan legene som enkeltpersoner opplevde krigen og de første etterkrigsårene. Personlige vitnesbyrd slik de fremkommer gjennom arkivmateriale, biografier og intervjuer, er derfor artikkelens viktigste kildeinntak.
De offentlige legene - fra krigen og rettsoppgjøret
Schiøtz A / Schiotz A. Tidsskr Nor Laegeforen 1995; 115(30): 3757-64.