Article in Norwegian.
Abstract on Pubmed: During the Second World War, publicly employed medical officers in Norway were given a role which disharmonized in many ways with the role they had before 9 April 1940. They had been employed on terms which included loyalty towards employer, colleagues and patients. After the outbreak of the war and for five years to come, loyalties were put to the test. At the same time their actual services became more demanding. Their daily work was complicated by various laws and regulations, and the political situation in general hindered personal and professional development and free communication between doctors and patients, and between colleagues. After the war the central medical administration was relentless and the sanctions against those who had supported the occupying powers were exceptionally hard. The author emphasizes the doctors´ personal experiences during the war and the first postwar years. The most important sources are personal testimonies, as they come forth in public records, biographies and interviews.
Sammendrag/ingress, Tidsskrift for Den norske legeforening: De offentlige legene ble under den annen verdenskrig tildelt en rolle som på vesentlige områder disharmonerte med den rollen de hadde hatt før 9. april 1940. De var blitt ansatt på betingelser som innebar lojalitet overfor arbeidsgiver, kolleger og pasienter. Etter krigsutbruddet og i fem år fremover ble så vel lojalitetsprinsipper som lojalitetsbånd satt på prøve, samtidig som selve legetjenesten ble mer krevende. Ulike lover og bestemmelser kompliserte arbeidssituasjonen. Samtidig som det politiske klima satte grenser for faglig utvikling, for et naturlig og fordomsfritt forhold mellom lege og pasient, og for kollegialt samarbeid. Etter krigen og under rettsoppgjøret, inntok Helsedirektoratet en uforsonlig holdning, og de sanksjoner som ble tildelt de offentlige legene som hadde vist unasjonal holdning, var uvanlig strenge. Forfatteren legger vekt på å belyse hvordan legene som enkeltpersoner opplevde krigen og de første etterkrigsårene. Personlige vitnesbyrd slik de fremkommer gjennom arkivmateriale, biografier og intervjuer, er derfor artikkelens viktigste kildeinntak.