Report in Norwegian. Abstract not available on Pubmed. Contact us for further help.
Sammendrag:
På grunn av den relative legemangelen i Norge er det særlig fra politisk hold reist spørsmål om hvorvidt det er mulig å redusere den gjennomsnittlige utdanningstiden for legespesialister i Norge, som i dag er ni år fra autorisasjonstidspunktet. I desember 1998 gjennomførte Legeforeningens forskningsinstitutt en spørreskjemaundersøkelse til alle leger som hadde tatt sin spesialistutdanning i Norge, og som ble godkjent spesialist i 1996 og 1997. 87 % besvarte undersøkelsen.
Når den reelle gjennomføringstiden som regel overstiger minimum av tid som kreves av tjeneste og opplæring synes det i hovedsak å være to forklaringer. Den ene er at mange leger bruker mer enn et halvt år etter turnustjenesten før de starter på spesialistutdanningen, og den andre at mange bruker lengre tid på selve utdanningen enn spesialistreglene forutsetter. At mange leger ikke starter på sin spesialistutdanning umiddelbart etter turnustjenesten synes dels å henge sammen med at en del ikke hadde bestemt seg for spesialitet når de søkte sin første jobb, og dels at de utsatte spesialistutdanningen på grunn av militærtjeneste eller familiære forhold. For mange er de gjennomsnittlige ni år således ikke reell utdanningstid, og ser en bort fra militærtjeneste og fødselspermisjoner bruker en del leger ikke stort mer tid enn minimumskravet. At flertallet av legene bruker mer enn minimumstid på gjennomføringen av spesialistutdanningen skyldes imidlertid flere forskjellige forhold, noe varierende med spesialitet. For eksempel svarte nesten halvparten av psykiaterne at faglig utrygghet hadde vært av betydning for at de frivillig forlenget utdanningstiden, og blant spesialister i kirurgiske fag hadde manglende erfaring innen noen områder hatt betydning for forlengelse av spesialiseringstiden. Skifte av spesialitet underveis er heller ikke uvanlig.
Rapporten beskriver også legenes erfaringer med ulike forhold under utdanningen, som veiledning, undervisning og tilrettelegging av det daglige arbeidet. Her er det også forskjeller mellom spesialitetene, for eksempel hadde en langt høyere andel av psykiaterne hatt regelmessig veiledning sammenliknet med dem som hadde spesialisert seg i kirurgiske fag.
Den siste delen av rapporten ser på hvordan motivasjon for valg av spesialitet varierer med kjønn, alder og spesialitet. Det er klare forskjeller mellom leger i ulike spesialiteter med hensyn til hvilke faktorer som var viktige for dem i valg av spesialitet. For eksempel var det mye vanligere innen allmennmedisin enn innen de store sykehusspesialitetene å ta hensyn til egen familie og andre sosiale forhold, også når en kontrollerer for kjønn.
Å bruke tid på å bestemme seg for hvilken spesialitet man eventuelt vil velge, samt gjennomføring av barnefødsler og militærtjeneste er forhold som det kanskje ikke er så lett å påvirke. Derimot kan det for noen fagområder være mulig å øke gjennomstrømningen av utdanningskandidater når de først har startet spesialistutdanningen, ved å legge utdanningsforholdene bedre til rette, gi bedre veiledning, utarbeide individuelle utdanningsplaner etc.. Men det er kanskje også et spørsmål om å øke motivasjonen hos den enkelte lege til å bli raskest mulig ferdig. I dagens system er det få incitamenter til raskest mulig å bli spesialist, men dette ligger utenfor dette prosjektets ramme å diskutere.
Avslutningsvis diskuterer vi hvor problematisk det egentlig er at det ofte brukes mer enn minimumstid. Dette betyr jo ikke på noen måte at legene ikke er aktive innenfor de respektive spesialitetene. De utfører høyt spesialisert legearbeid også før den formelle spesialistgodkjenningen. Det egentlige problemet er kanskje ikke utdanningstiden, men rekrutteringen til ubesatte overlegestillinger i mindre sentrale deler av landet. I dette perspektivet er kortere spesialiseringstid bare ett av flere elementer som må vurderes.