Article in Norwegian.
Artikkelen kan leses i fulltekst hos Tidsskriftet.no
Abstract on Pubmed, with links to four comments:
Like other clinical disciplines, psychiatry has been met with increasing demands to document the scientific foundations for its treatments. The introduction of evidence-based medicine has contributed to this. Psychiatry holds a unique position compared to other medical specialties because it deals not only with physical or biological matters, but also with questions of meaning and mental phenomena. The scientific and clinical approach to psychiatry must incorporate both these aspects. This cannot be accomplished through a purely hermeneutic or a purely relativistic position. In isolation, these approaches cannot contribute to bridging the gap between research and clinical practice. Evidence-based medicine, on the other hand, through a stronger emphasis on empirical scientific evidence as the basis of treatment methods, enables us to secure better and safer therapies for our patients and augment the professional status of psychiatry. A critical attitude towards established "truths" will prevent stagnation in static or dogmatic positions, and thereby promote continuous development. Quality assurance and scientific validation is basically a question of ethics, hence we cannot avoid attending to these issues.
Sammendrag i Tidsskrift for Den norske legeforening:
I likhet med andre kliniske disipliner er psykiatrien i tiltakende grad blitt konfrontert med kravet om å dokumentere det vitenskapelige grunnlaget for behandlingsvirksomheten. Introduksjonen av kunnskapsbasert medisin (evidence-based medicine) har, blant annet, bidratt til dette. Psykiatrien står i en særstilling sammenliknet med andre medisinske fag fordi den ikke bare beskjeftiger seg med rent fysiske eller biologiske forhold, men også mentale eller meningsbærende fenomener. Den vitenskapelige og kliniske tilnærmingen til faget må derfor kunne ivareta begge disse aspektene. Dette vil ikke være mulig innenfor en rent hermeneutisk eller en relativistisk posisjon. Slike tilnærminger vil ikke kunne bidra til å bygge bro mellom forskning og klinisk praksis. Den kunnskapsbaserte medisin, gjennom en sterkere vektlegging av vitenskapelig empirisk evidens som grunnlag for våre behandlingsmetoder, vil være det beste utgangspunkt for en vedvarende utvikling av faget. En spørrende og kritisk holdning til etablerte «sannheter» vil kunne forhindre stagnasjon i statiske eller dogmatiske posisjoner. Den vil også gi oss mulighet til å skape et solid fundament som både sikrer våre pasienter et bedre og tryggere behandlingstilbud og styrker psykiatriens stilling utad. Spørsmålet om kvalitetskontroll og vitenskapelighet er i siste instans et spørsmål om etikk, og er derfor noe vi ikke kan unnlate å forholde oss til.