Article in Norwegian.
Artikkelen kan leses i fulltekst her.
Abstract on Pubmed:
BACKGROUND: The aim of this study was to examine general practitioners´ choice of contract and location in Norway. GPs can choose between two types of contract: a contract by which they are paid a salary, and a contract by which they are paid on a fee-for-service basis plus a fixed grant. METHOD: The data were collected by a questionnaire sent to a representative sample of GPs in Norway (N = 1,639). RESULTS: Salaried physicians and contract physicians show different characteristics. Salaried physicians tend to be younger than contract physicians and to prefer leisure to higher income. Most salaried physicians were located in rural areas. The following tendencies were observed with respect to location: GPs wanted to move from rural to central areas. Physicians who reported that their workload was too high, wanted to move to an area where the workload was lower. Physicians who reported that they had too few patients did not want to move. Physicians who were often on duty to provide emergency services wanted to move. INTERPRETATION: According to standard market theory, physicians are expected to move to areas where demand is high when demand in their own areas falls. Our results indicate that public regulation.
Sammendrag i Tidsskrift for Den norske legeforening:
Formålet med undersøkelsen var å studere allmennlegenes lokalisering ut fra legenes valg av kontraktstype og flytteplaner. Data er hentet fra en spørreundersøkelse blant et representativt utvalg norske allmennleger (N = 1 639).
Det skjer en seleksjon av leger til kontraktstype ut fra ansiennitet, preferanser og geografi. Fastlønnskontrakter foretrekkes av yngre leger, av leger som prioriterer fritid og samfunnsmedisinske oppgaver og av leger som ønsker å arbeide i usentrale kommuner. Funnet har relevans for fastlegereformen, der også dagens fastlønnsleger kan velge stykkprisfinansiering. Stykkprisfinansiering gir belønning for innsats, noe som isolert sett vil medføre økt tjenesteproduksjon blant fastlønnslegene. Effekten av incentiver blir imidlertid svekket av seleksjonseffekter. Fastlønnslegene vil, fordi de prioriterer fritid, ha kortere arbeidstid selv ved stykkprisfinansiering.
Sannsynligheten for flytting er høyere for mannlige enn for kvinnelige leger og for fastlønnsleger med høy arbeidsbelastning. Mange legevakter per måned medfører økt sannsynlighet for flytting for fastlønnslegene. Resultatene gir argumenter for bruk av finansielle eller styringsmessige virkemidler for å lokalisere legene til kommuner med høy etterspørsel. Markedet kan, uten offentlige virkemidler, bryte sammen fordi stadig flere leger på grunn av høyt arbeidspress flytter ut av kommuner med dårlig legedekning. Det er også viktig å finne virkemidler som kan redusere utkantlegenes vaktbelastning. Slike virkemidler vil være viktige forutsetninger for en vellykket fastlegeordning.