Lindrende sedering til døende i Norge

Førde R, Aasland OG, Falkum E, Breivik H, Kaasa S. Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 1085-8.

Sammendrag: Rådet for legeetikk satte i mai 2000 ned et utvalg for å utarbeide retningslinjer for lindrende sedering til døende, også kjent som terminal sedering. Som ledd i dette arbeidet er det gjort en spørreskjemaundersøkelse for å undersøke om dette er en behandlingsform som brukes ved norske sykehus, på hvilke indikasjoner, hvordan beslutningene om slik behandling tas og i hvilken grad behandlingen ansees som nødvendig.
Et anonymt spørreskjema med følgende definisjon av behandlingsformen ble sendt til avdelingsoverlegen ved alle norske sykehusavdelinger som man antok hadde erfaring med behandling av døende pasienter med sterke smerter: "Induksjon og vedlikeholdelse av søvn i den hensikt å lindre smerte og annen lidelse hos en pasient hvis død antas å være nær forestående. Hensikten med behandlingen er ikke å forårsake eller fremskynde pasientens død, men utelukkende å lindre sterk lidelse som ikke lar seg behandle med andre tilgjengelige midler."
Undersøkelsen har flere svakheter, og resultatene må tolkes med varsomhet. Blant annet er definisjonen ikke klar nok, slik at tallet på avdelinger som oppgir å ha brukt behandlingsformen sannsynligvis er for høyt. Et knapt flertall av respondentene fant at behandlingsformen noen ganger var nødvendig i livets sluttfase, mens 13 % mente at den ikke var det. Ved 22 % av avdelingene hadde man brukt behandlingsformen de siste 12 månedene. Smerter var den overlegent hyppigste indikasjonen, og ingen hadde gitt lindrende sedering på indikasjonen depresjon eller frykt alene. Avdelingene oppgav i stor grad at før behandlingen ble gitt, ble pasienten selv, hvis mulig, pårørende og behandlingsteamet konsultert. Mangel på ressurser og kompetanse synes fortsatt å være et hinder for optimal smertebehandling. Undersøkelsen bekrefter behovet for nasjonale retningslinjer på feltet for å sikre at lindrende sedering til døende gis ut fra en etisk og faglig god standard og for å sikre trygghet for pasienter og behandlingsansvarlige. 

Artikkelen kan leses i fulltekst her.