Sammendrag:
Bakgrunn. I artikkelen diskuteres hvordan listelengde og arbeidsbelastning virker inn på fastlegenes tjenesteproduksjon. Problemstillingen berører hvorvidt fastlegereformen har ført til dårligere tilgjengelighet, indusering av tjenester eller begge deler.
Materiale og metode. Datamaterialet er hentet fra en omfattende spørreundersøkelse blant fastlegene i 2002 (2 306 allmennleger) og data fra trygdeetatens legeregningskontroll høsten 2001 (1 637 allmennleger). Dataene analyseres ved hjelp av regresjonsanalyser.
Resultater. Forholdet mellom listelengde og antall konsultasjoner per lege er tilnærmet proporsjonalt. Det samme gjelder forholdet mellom listelengde og antall legeinitierte konsultasjoner. Leger som ønsker flere pasienter på listen har færre konsultasjoner enn leger som oppgir å ha passe antall listepasienter, og de kompenserer heller ikke ved å ta flere laboratorieprøver per konsultasjon. Analyser av de to uavhengige datasettene gir nær identiske resultater.
Fortolkning. Pasientenes tilgjengelighet til allmennlegen er uavhengig av legens listelengde. Selv leger med lange lister rasjonerer ikke konsultasjonene, noe som trolig har sammenheng med en effektiv praksisorganisering. Funnene gir ikke støtte for at allmennleger induserer etterspørselen etter sine tjenester. En forklaring er at leger med korte lister har valgt dette selv og derfor ikke har behov for å indusere.