Article in Norwegian.
Abstract on Pubmed:
BACKGROUND: Fee-for-item payments, mainly from the National Insurance Administration, are the main source of remuneration for primary care physicians in Norway. The aim of the present study was to describe the development in the National Insurance Administration´s expenditure for primary physician services before and after the introduction of a list patient scheme in 2001. MATERIAL AND METHODS: The analyses were performed on data from the National Insurance Administration and data on the number of physician in relation to population from Statistics Norway. RESULTS: During the period 1998-2003, expenditure increased by 84%, from NOK 1.37 billion to NOK 2.52 billion. The main finding is that nearly all the increase can be explained by increases in the number of physicians, population size and the level of fees. INTERPRETATION: One interpretation of our findings is that to a large extent the National Insurance Administration´s expenditure on primary physician services can be controlled by regulating the number of physicians and the level of fees.
Les artikkelen i fulltekst i Tidsskrift for Den norske legeforening.
Sammendrag:
Bakgrunn. Folketrygden er en viktig finansieringskilde for allmennlegetjenesten i Norge. Formålet med denne studien er å beskrive endringene i folketrygdens utgifter til allmennlegetjenesten før og etter at fastlegereformen ble innført.
Materiale og metode. Analysene utføres for tidsrommet 1998 - 2003. Tallene for trygderefusjoner baserer seg på trygdeetatens regnskaper over kontoførte utgifter til allmennlegetjenesten. Opplysninger om legeårsverk er hentet fra Statistisk sentralbyrå. Endringer i stykkprisene er fanget opp ved en prisindeks hvor stykkprisene for hvert år er hentet fra normaltariffen, og hvor vektene i prisindeksen er beregnet på grunnlag av trygdeetatens elektroniske legeregningskontroll.
Resultater. I perioden 1998 til 2003 steg folketrygdens utgifter fra 1 374 millioner kroner til 2 524 millioner kroner. Vi undersøkte endringer i utgifter per innbygger ut fra endringer i legeårsverk, folketall og stykkpriser. Vårt hovedfunn er at økningen i folketrygdens utgifter til allmennlegetjenesten samsvarer nesten helt med økningen i legeårsverk per innbygger og stykkpriser i perioden 1998 - 2003.
Fortolkning. Folketrygdens utgifter kan kontrolleres ved å kontrollere nivået på honorarene og ved å kontrollere tilgangen på allmennleger. Ved tolking av funnene må vi imidlertid ta forbehold om mulige målefeil i både legeårsverksvariabelen og i variabelen som måler de kontoførte utgiftene.