Sammendrag:
I 1927 inntraff en skjellsettende, men i ettertid lite påaktet hendelse i den norske legeprofesjonens historie. Det ble da bestemt ved lov at kandidater fra Det medisinske fakultet i Oslo måtte autoriseres av statsadministrasjonen for å kunne kalle seg lege og praktisere som lege.
Autorisasjonsspørsmålet splittet legeprofesjonen i toppen. Kløften ble dyp, både i Legeforeningen og i Det medisinske fakultet. Leger som ønsket autorisasjon var få i tallet, men ble hørt da myndighetene bestemte at Sosialdepartementet skulle tildele - og tilbakekalle - autorisasjon.
Spørsmålet om autorisasjon - en særlig fullmakt til å kalle seg lege og utøve legeyrket - handlet ikke om å styrke legenes monopol på medisinsk virksomhet, men om å skjerme legefellesskapet mot «uskikkede» medisinere. Det må ses i sammenheng med at vilkårene for legeyrket var blitt kastet om fordi det private marked hadde erstattet offentlig sektor som legenes største yrkesarena. Det gjaldt å vinne befolkningens tillit i en tid da legene mente å oppleve et fall i autoritet og status.
Da legene skulle autoriseres
Haave P. Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 3267-71.