2020

Kronikk: Norske sykehus bygges for små

Innsparingene vil koste dyrt. Dette er et politisk ansvar.
Foto: Thomas B. Eckhoff
Anne-Karin Rime og Kristin Utne. Foto: Thomas B. Eckhoff/Legeforeningen

«Kalnes-sykehuset – et eksempel til etterfølgelse» var tittelen på helseminister Bent Høies debattinnlegg i Fredriksstad Blad etter at det nye Sykehuset Østfold, Kalnes, åpnet i november 2015. «Kalnes-sykehuset er for lite – lær av feilene» var tittelen på motinnlegget vi som foretakstillitsvalgte skrev den gangen.

Nylig ble evalueringsrapporten fra Helse sør-øst og Sykehusbygg om nye Østfold Sykehus Kalnes frigitt. Rapporten peker på mangel på sengeplasser som gir opphopning av pasienter i akuttmottaket, høyere kostnader og dårligere pasientsikkerhet.

Vårt fokus er uendret siden 2015. Vi må lære av sykehusene vi har bygget og planlegge nye sykehus bedre.

«Dovenn» og «fortetningspasienter»
Ahus, Kalnes og Kirkenes er nybyggede sykehus, som allerede ved innflytting bar preg av for lite areal. Kalnes hadde korridorpasienter fra første dag og har slitt med dette siden.

Begreper som «dovenn» og «fortetningspasienter» er blitt vanlig i sykehuskorridorene.

Førstnevnte er korridorpasienter som må låne toalettet til en pasient som har fått enerom. «Fortetningspasienter» er de som må ligge to sammen på et enerom.

Sykehuset har fått dispensasjon fra Arbeidstilsynet til å ha to pasienter på 47 av enerommene. Det er trangt, vanskelig å overholde taushetsplikt og utfordrende for renholderne.

Tross disse tiltakene ligger det fortsatt pasienter på korridoren.

Oppgavene er større enn bevilgningene
De nye sykehusene planlegges med at flere oppgaver og liggedøgn skal overføres til kommunene, uten at kommunene har ressurser, kompetanse eller deltar i beslutningen om hvilke oppgaver som kan overføres.

Regjeringen innfører nå helsefellesskapene som en ny samhandlingsarena mellom kommune og sykehus. Om dette skal lykkes, kan ikke samhandling være synonymt med at kommunen skal tilrettelegge for at sykehusene skal spare penger.

Oppgavene helsetjenesten allerede i dag står overfor, er større enn bevilgningene til både bygg og drift. Skal vi sikre en god offentlig helsetjeneste, som vi under den pågående pandemien har hatt god nytte av, må helse prioriteres i statsbudsjettet.

Evalueringsrapporten må føre til politisk opprydning.

En ny modell for både dimensjonering og finansiering av sykehus må på plass.

Vi underfinansierer helsetjenesten
Det er et politisk ansvar å sikre at nye sykehus blir bygget med tilstrekkelig kapasitet.

Den politiske debatten rundt sykehusbygg har vært mangelvare over lengre tid og må komme tilbake i den offentlige samtalen.

Likeledes må lederne i de regionale helseforetakene og sykehusbygg ta det ansvaret de har. De må si fra til sine oppdragsgivere om at finansieringen ikke er tilstrekkelig til å dekke befolkningens faktiske behov, og dette må de kunne gjøre uten å risikere sin egen stilling.

Disse lederne har god oversikt over byggeprosjektene og hva som skal til for å drifte optimalt. At de ikke har «mulighet» til å utfordre rammene, er en svakhet med foretaksmodellen og er med på å skjule at vi underfinansierer helsetjenesten.

Nye sykehus må bygges for effektiv drift som legger til rette for mest mulig pasientbehandling pr. ansatt heller enn mest mulig pasientbehandling pr. kvadratmeter.

Innsparinger vil koste dyrt
Nye sykehus koster rundt ett års driftsbudsjett å bygge, mens manglende plass skaper uhensiktsmessige arbeidsformer. Over tid er det mye dyrere.

Det bør gjennomføres en evaluering av hvordan man finansierer nye sykehusbygg. Nye sykehusbygg må ikke planlegges med krav om mer effektivisering, men bygges med kapasitet som tilfredsstiller befolkningens behov.

Vi kan starte med å bruke erfaringene fra Ahus og Kalnes slik at kommende sykehusbygg samsvarer mer med behovet. Eller hva mener Sykehusbygg og helseforetakene at er det viktigste å ta med seg fra evalueringsrapporten av Kalnes?

Dét hadde derfor vært interessant å høre.

Kronikken sto først på trykk i Aftenposten 26. juli.