Ole Fosse jobber til daglig som overlege og håndkirurg ved avdeling for ortopedi på Lillehammer sykehus. Ved siden av full jobb som sykehuslege har han to bistillinger: Lege for Norges ishockeylandslag, og lege for Lillehammer ishockeyklubb (L.I.K).
– Arbeidet som lege innen ishockey er noe jeg bruker avspaseringen min til, forteller han.
Veien til idrettslege
Fosse er oppvokst i Bergen og drev med turn i ungdomsårene.
– Etter at jeg var ferdig med idrettskarrieren begynte jeg på Sjøforsvarets gymnastikkskole og hadde deretter tjeneste som idrettsbefal. Det påfølgende året var jeg på Idrettshøgskolen. Etter det var jeg innom tannlegestudiet en liten tur, før jeg gikk over til å studere medisin. Den medisinske biten ved idretten har jeg alltid syntes vært spennende, sier landslagslegen.
I 1993 kom han til Lillehammer som turnuslege for å være med under OL. Han fikk med seg OL-finalen i ishockey mellom Canada og Sverige i Håkons hall og ble fascinert av kampen. Han forklarer at kombinasjonen av finaleopplevelsen og interessen for idrettsmedisin var motivasjonsfaktorer for å bli lege innen ishockey.
– Jeg hadde en kollega på sykehuset som var lege for L.I.K. Han var godt voksen og hadde tenkt å gi seg. Han spurte meg om jeg ville ta over. Geir Myhre trente klubben den gang, en meget karismatisk og spesiell trener. Etter hvert dukket spørsmålet opp om jeg kunne tenke meg å være med på landslaget også, for legen som var der hadde tenkt å trappe ned, forteller Fosse, som i 2017 ble tildelt hedersprisen Isbjørnen fra Norges ishockeyforbund for sin innsats som landslagslege.
Han har vært hockeylege på klubb og landslag siden midten på 90-tallet.
– Jeg fikk veldig raskt sansen for kulturen. Det er et veldig fint, ungdommelig og åpent miljø å være i. Det er interessant å være doktor på litt andre måter enn på sykehus, forklarer han.
I dag er Fosse bosatt et slagskudd fra Lillehammer sykehus. Sønnen Christian spiller back for Frisk Asker i Fjordkraftligaen.
Skader i ishockey
Fosse forteller at han har flere kollegaer som jobber med ishockey som ellers jobber i allmennpraksis eller i ulike sykehusspesialiteter, og som trives godt og fungerer ypperlig som hockeyleger. Han tror det hjelper litt ekstra å være ortoped.
– I hockey er det en god del støtskader og skader på AC-ledd, skuldre og knær. Mange ser på ishockey som en kontaktidrett med mye tøffe taklinger. Spillet ser intenst ut, og det er det, men spillerne er godt beskyttet. Det er ikke så mye skader i hockey som folk kanskje forestiller seg. Det er langt fra den mest skadebefengte idretten. I motsetning til andre idretter, som fotball, er ikke korsbåndskader særlig vanlig. Det er en god del håndskader, for hendene er jo verktøyet til spillerne. Overbelastningsskader i leddbånd og smerter i håndleddet er ganske vanlig. Det hender spillerne brekker fingre. Til dette har jeg stor nytte av å pusle med håndkirurgi til vanlig.
Kuttskader skjer fra tid til annen på isen, og da handler det om å sy et kutt fort. Under en kamp er det ikke slik at det er mange spillere som dropper ut hvis de har fått et kutt i kjaken.
– Jeg har ikke vært borti at noen har sagt at de ikke klarer å spille mer fordi de fikk et mindre kutt. Den mentaliteten er utpreget.
Spillerne kan også få brudd i foten av knallharde backskudd.
– Kommer den 160 gram tunge pucken med opptil 180 kilometer i timen, er det mye krefter i sving. Det er ikke alle skøyter som er laget slik at de beskytter mot hva som helst.
Forebygging av skader
Hodeskader oppstår på isen, til tross for at spillerne er utstyrt med hjelm. I en intensiv kontaktidrett som hockey, forekommer hjernerystelser. De senere år har ishaller fått nye, fleksible vant og pleksiglass, som gir etter når spillerne blir taklet.
– Det, samt regelendringer og et sterkt fokus på håndheving av disse er viktig for å redusere hjernerystelsesfrekvensen. Hvis en spiller utsettes for en hendelse som kan gi mistanke om hjernerystelse, skal han/hun tas ut av spill umiddelbart, og undersøkes nøye med tanke på dette. Det er etablert gode protokoller både for diagnostikk av og «return-to-play» ved hjernerystelser. Ved å trene nakke- og skuldermuskulatur kan spillerne sannsynligvis også forebygge hjernerystelser.
Det er viktig at spillerne har nytt utstyr og at skulderbeskyttelser ikke er gamle.
– En sesong gammel skulderbeskytter gir større risiko for en skulderskade enn ny. Utstyret skal byttes ut ofte. Jeg har vært borti spillere som har elsket gammelt, utdatert utstyr de har hatt, og brukt det år etter år. Det er ikke bra. Spillerne må ha oppdatert og moderne utstyr til enhver tid.
– Ishockeyspillere er blant de hardest og mest allsidig trente utøverne i verden. De spiller mye, er gjennomgående sterke og muskuløse. De tåler veldig mye, har god balanse og koordinasjon.
Mer enn lege
Når Fosse er med landslaget på turneringer er han på alerten underveis i kampene og syr spillerne ved behov. Han er klar til å få spillerne fortest mulig tilbake på isen igjen hvis de får en smell, samtidig som han også må være den som sier: "Dette må vente. Ikke mer spill".
Fosse beskriver samarbeidet mellom lege, fysioterapeut og spillere som bunnsolid.
– Fysioterapeuten er en veldig viktig aktør. Vi har også med oss en egen massør. Sammen utgjør vi Team Medic. Vi har en større rolle enn å klistre, lappe og massere. Å by på seg selv er viktig. Gutta liker at jeg finner på ablegøyer. Vi har alle et ansvar for å sørge for at klimaet på landslaget er hyggelig. I turneringer kommer kampene tett. Det kan være tøffe tak, jevne kamper, skader og bekymringer. Å være en del av apparatet som sørger for at kjemien er riktig, er helt avgjørende.
Ortopeden forteller videre at de har åpen dør-politikk når landslaget er ute for å spille turneringer.
– Det kan komme spørsmål midt på natta dersom noen er tette i nesa, eller har andre plager. Det må håndteres. Der og da. Sånn er det bare, og det er helt greit. Vi blir på en måte som en reservefamilie når vi er ute. Det er veldig koselig. Det er litt forskjell på den relasjonen vi i den medisinske delen av apparatet har med spillerne og den trenerne har med dem. Vi er i en mellomrolle, samtidig er vi ledere og må ta vanskelige beslutninger. Det er viktig å ha en god relasjon til treneren, slik at han stoler på oss og har tillit til avgjørelsene vi tar.
Med over 25 års erfaring som lege innen ishockey, vet Fosse godt hvordan det er å være i en hockeygarderobe.
– Det kan lukte svette. Det er mye humor og underfundigheter der. De er helt rå. Det er nærmest en egen kultur at man skal være spiss og komme med kommentarer. Kommer du til garderoben med en jakke du ikke har hatt på før, så får du så hatten passer, men med et smil. Liker de det du har på deg, forteller de deg hvor innmari dum du ser ut.
Fosse forklarer at som en del av teamet til landslaget lærer han spillerne og deres særegenheter å kjenne. På spørsmål om han blir spillernes fastlege, svarer han følgende:
– Om ikke fastlege så er jeg i hvert fall en som kan betrygge, gi råd som de også kan bringe videre til andre. Det hender også at de ikke har fått skaffet seg en fastlege, og da kan jeg hjelpe til med de tingene som skal til før de har fått tildelt en. Nå i koronatider har forkjølelser, allergier, luftveissykdommer gjort seg gjeldende, så da har jeg vært nødt til å være litt allmennlege også.
VM i Latvia
Norge er i gruppe med Canada, Kasakhstan, Latvia, Slovakia, Slovenia, Sveits og Tsjekkia. De fire beste går videre til kvartfinalen.
Norge er ranket som 12 i verden på det internasjonale ishockeyforbundets (IIHF) siste ranking (2022).
– Det er et bra lag som holder seg i A-VM. Ishockey er en stor idrett på verdensbasis, og det er tøff internasjonal konkurranse.
– Jeg har alltid rimelig god oversikt over hva som rører seg med de ulike spillerne. Brorparten av spillerne som er aktuelle for å være med på det endelige VM-laget, spiller i utlandet.
VM er et tett arrangement der mange aktører på den medisinske siden går igjen.
– Vi blir veldig godt kjent. Det er mye fine folk som jobber med hockey.
Det internasjonale ishockeyforbundet håndhever strenge regler i VM. De forventer at alle er vaksinerte og har dokumentasjon på nylig gjennomgått sykdom.
– Under VM i Riga i 2021 var de knallstrenge. Vi var nesten ikke utenfor hotellet. Vi tok buss ut til en restaurant en gang langt ute i skogen, spiste mat, trakk luft og gikk inn igjen. Vi hadde samme protokollen som fotball, forteller Fosse.
Når Fosse får spørsmål om hva som er det sportslige høydepunktet i sin landslagskarriere svarer han:
– Da vi slo Danmark på Jordal amfi i 2009 og kvalifiserte oss til OL i Vancouver 2010. De olympiske lekene i Canada var en stor opplevelse.
Klubblege
På øverste nivå hjemme i norsk hockey har klubblegen vanligvis ansvaret for hjemmearenaen på kampdag. Det betyr også at dersom tilskuere blir truffet av pucken må legen i aksjon.
– Det har hendt. Da var jeg raskere oppe på tribunen enn jeg registrerte selv. Jeg tar meg av det. Det er heldigvis ikke ofte det skjer.
Det er pålagt at det må være en lege til stede i hallen på kampene i Fjordkraftligaen. Ambulansepersonell er også tilstede på arenaen.
Fosse står alltid i boksen.
– Det er det beste, men det kan være litt skummelt. En av de første kampene jeg sto i boksen, kom det en lav puck over vantet og traff meg midt i ankelknoken. Er det sånn det skal være, spurte jeg meg selv den gang. Det viste det seg heldigvis ikke å være. Jeg har ikke blitt truffet av puck i ankelen siden.
På kampdag før hjemmekampene til L.I.K prøver han å komme seg så fort han kan til Kristins hall etter jobben på sykehuset.
– Hverdager foregår treningene vanligvis på dagtid. Derfor begrenser det seg hvor mye jeg som ansatt i det offentlige helsevesen har anledning til å være tilstede på disse. Vi har ofte treninger på lørdagene. Såfremt det er mulig er jeg innom der da. Jeg gjør meg ellers veldig tilgjengelig for henvendelser fra spillerne når som helst. Det er et svært lavterskel-tilbud om å kontakte meg.
Hvordan har du nytte av erfaringen som hockeylege i ditt daglige virke som sykehuslege og ortoped?
– Når du jobber med spillere, er tett på og kjenner de, vet du mer om pasienten din. Det å være i en prestasjonsgruppe gjør meg flinkere til å lese mine polikliniske pasienter. Måtene hockeyspillere forholder seg til skadene sine på, har jeg hatt glede av å formidle til pasientene mine. Et annet sentralt moment er kommunikasjon. Hockeyspillere har en positivt ladet direkthet. Derfor må jeg være meg selv på godt og vondt, og det må jeg overleve på. Det må jeg også i klinikken, tenker jeg. Jeg tror pasienter generelt setter pris på at man er direkte, ekte og er seg selv, og at man også tør å flagge usikkerhet. Så er det en tredje ting. Den ungdommelige væremåten. Nå har jeg vært med så lenge i hockeymiljøet at det er et par generasjoner av unge spillere som har vært innom. Måten de kommuniserer på forandrer seg stadig. Det samme gjør interessene deres. Det har jeg et kontinuerlig vindu inn i. Dette gjør det lettere for meg å forholde meg til pasienter i den aldersgruppen. Kjenner du virkeligheten til pasienten din, blir det mye enklere å kommunisere.
Gode skussmål
Løperen Martin Røymark har spilt på landslaget i en årrekke. Han har jobbet med Ole Fosse i over 15 år, og de møtes jevnlig på landslagssamling.
– Han er først og fremst en veldig ålreit fyr med godt humør. Ole er en god samtalepartner, morsom å være på tur med og en stor del av laget. Som lege er han meget kunnskapsrik. Hvis vi spillerne blir syke på samling, er han tilgjengelig og gir gode råd. Når det er dopingkontroller er han der til sistemann er ferdig. Han er ved vår side selv om dopingkontrollen varer til to på natta, sier Røymark.
Illustratør
Fosse har nylig illustrert den nyeste humorboka til Ole Gunnar Nagelsett som har tittelen Bergen è snop - story-bongbonger & lakaris-replikker. Begge er Lillehammerbosatte bergensere. Boka har et skråblikk på bergensere og hjembyen. De to innledet et samarbeid da Nagelsett hadde et opphold på Lillehammer sykehus. Illustrasjonene til boka har Fosse tegnet i et program på mobiltelefonen med digital penn.