– At leger må ta såkalt «dobbel turnus» er uheldig for den enkelte. I tillegg er det samfunnsøkonomisk og helsepolitisk uheldig at disse ressursene ikke blir benyttet der det er behov for dem i helsetjenesten, sier Kristin Utne, leder i Yngre legers forening.
Europeiske land har organisert sin medisinske grunnutdanning ulikt. Kun noen få land krever praktisk tjeneste for å få autorisasjon. Forskjeller i utdanningen skaper mobilitetshindringer og får konsekvenser for mange som studerer i disse landene når de flytter til Norge for å jobbe.
Betydningen av turnustjeneste for autorisasjon
Mange leger som jobber i Norge, eller har planer om å jobbe i Norge, har studert i Danmark eller Sverige. Den danske medisinutdanningen gir ikke fullverdig autorisasjon som lege rett etter studiet, slik som medisinstudiene i Norge. De danske medisinstudentene må, dersom de ønsker å jobbe selvstendig som lege og spesialisere seg videre, gjennomføre det som kalles klinisk basisutdannelse (KBU). Her jobber de formelt sett under ansvaret til en annen lege (typisk ledende overlege) i ett år.
Etter gjennomført KBU kan de søke om «full» autorisasjon med «rett til selvstendig virke». Også de som har studert i Sverige må gjennomføre en såkalt allmenntjeneste (AT) for å få autorisasjon. Det samme kravet til praksistjeneste gjelder for enkelte andre EU/EØS-land som blant annet Island, Spania og Belgia.
Etter innføring av ny spesialistutdanning 1. mars 2019, må studenter ta praksistjeneste i utdanningslandet for å få autorisasjon og deretter LIS1 i Norge. Mange av oppgavene i KBU og AT, og mye av kompetansen legene tilegner seg, er sammenfallende med LIS1. Likevel må leger i Danmark og Sverige ta LIS1 etter å ha gjennomført KBU eller AT. Grunnen er at man ikke kan søke LIS1 før man har fått innvilget autorisasjon i Norge, som gir rett til selvstendig virke som lege. Som hovedregel må man også gjennomføre LIS1 før man kan søke på stilling i videre spesialisering i sykehus og i kommunen.
Legeforeningens forslag til løsning
Legeforeningen har jobbet lenge med å finne en løsning i dialog med Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet. Foreningen foreslår en løsning der det gjennomføres en konkret vurdering av kompetansen legene har opparbeidet seg i KBU eller fra turnustjeneste i andre EØS-land og godkjenner læringsmålene som overlapper med LIS1.
– Konkret mener vi at leger som har gjennomført turnustjeneste fra et EØS-land, bør kunne søke Helsedirektoratet om en delgodkjenning av LIS1. Det som eventuelt mangler av læringsmål og tjenestetid kan legen gjennomføre i løpet av spesialistutdanningen. En lignende ordning gjelder for leger som har gjennomført over halvparten av sin spesialistutdanning i andre land, forklarer Utne.
Legeforeningen enn så lenge ikke fått gjennomslag for forslaget. Departementet har nylig gitt en endelig tilbakemelding om at de vil fastholde dagens praksis og fortsette å kreve at leger fullfører turnustjeneste i de utdanningslandene som krever det for å få autorisasjon, og deretter må legene søke på og gjennomføre LIS1.
– Vi mener det strider med EØS-avtalens regler om fri flyt at Norge ikke foretar en konkret vurdering av innholdet i turnustjenesten fra andre EØS-land, sier Utne.
Hun peker på flere fordeler med å godkjenne deler av praksistjeneste fra andre EØS-land:
- Løsningen vil hindre en (helt eller delvis) dublering av tjeneste
- Løsningen vil gi bedre utnyttelse av kapasiteten i LIS1- ordningen
- Undersøkelser som Nmf har gjennomført viser at nesten alle leger som har fullført KBU får LIS1-stilling. Dermed kan løsningen frigjøre 40-60 LIS1-stillinger årlig, som ellers vil tas opp av «KBU-leger»
- Det er dårlig utnyttelse av samfunnets ressurser at leger fra disse landene må gjennomføre LIS1 – og ikke gis adgang til yrkesutøvelse i en spesialiseringsstilling tilpasset sin faglige progresjon når de kommer til Norge
- Det er stort behov for disse legene i sykehus og fastlegepraksiser
- Helsedirektoratet har også i tidligere rapporter om LIS1-ordningen foreslått en slik løsning