I straffesaker kan det være viktig at rettsoppnevnte sakkyndige kan innhente taushetsbelagte opplysninger fra helsepersonell dersom dette er nødvendig for å vurdere siktedes tilregnelighet. En utilregnelig person skal ikke straffes, og dette hensynet kan derfor begrunne at taushetsbelagte opplysninger gis – selv uten siktedes samtykke. Det er likevel viktig å sikre at ikke helsepersonells taushetsplikt uthules ved at denne adgangen benyttes uten tilstrekkelig god grunn. I avgjørelsen fra 12. desember kommer Høyesterett med viktige uttalelser om avveiningen mellom disse motstående hensynene.
I saken hadde de sakkyndige innhentet en omfattende mengde taushetsbelagte opplysninger uten samtykke, og det ble utarbeidet en rapport. Siktede ba domstolene om å beslutte at rapporten skulle nektes fremlagt som bevis. Dette fordi siktede mente at det ikke var holdepunkter for at vedkommendes psyke var uavklart eller andre omstendigheter som skulle tilsi at hen var utilregnelig. Straffeprosessloven § 168 a kunne da ikke gi rettslig grunnlag for unntak fra taushetsplikten.
Legeforeningen har engasjert seg i praktisering og tolkning av straffeprosessloven § 168 a, som gir anledning for rettsoppnevnte sakkyndige til å innhente taushetsbelagte opplysninger uten siktedes samtykke. I 2022, bistod Legeforeningen en lege i et rettsmøte i tingretten, og i oktober 2024 ga vi et skriftlig innlegg til Norges Høyesterett for å belyse betydningen av helsepersonells taushetsplikt og de vurderinger som må foretas rundt unntak fra denne.
Oppheving av lagmannsrettens avgjørelse
I denne saken hadde Lagmannsretten kommet til at opplysningene som var innhentet fra helsepersonell ikke skulle nektes fremlagt. Høyesterett kom til at lagmannsretten bygget på feil tolkning av loven. Om tolkningen av straffeprosessloven § 168 a uttalte Høyesterett:
"Oppsummert må rettens beslutning om rettspsykiatrisk undersøkelse og fastsetting av mandat til de sakkyndige om å undersøke forhold knyttet til siktedes tilregnelighet være begrunnet i at det er reell tvil om tilregneligheten. Dersom beslutningen ikke er forankret i dette, vil heller ikke de sakkyndige ha hjemmel etter § 168 a til å innhente taushetsbelagte opplysninger. Etter mitt syn vil en beslutning som, uten nærmere holdepunkter, bare består i at de sakkyndige er gitt et standardmandat, ikke i seg selv være tilstrekkelig grunnlag for å innhente taushetsbelagte opplysninger etter § 168 a. Jeg minner her om at bestemmelsen gjør et vesentlig inngrep i siktedes personvern, og at helseopplysninger er beskyttet av retten til privatliv etter EMK artikkel 8. Det er viktig at de rettspsykiatrisk sakkyndiges tilgang til taushetsbelagte opplysninger uten siktedes samtykke skjer innenfor avklarte rettslige rammer, og at det sikres kontradiksjon om spørsmålet."
I den konkrete saken kom Høyesterett til at lagmannsrettens avgjørelse måtte oppheves, og at lagmannsretten må gjøre en fornyet vurdering av om det er opplysninger i saken som tilsier at tilregnelighet faktisk var et tvilsspørsmål da mandatet ble fastsatt.