Store deler av Europa har denne sommeren vært rammet av langvarig og ekstrem varme. Vest-Europa hadde sin varmeste juni som er registrert, og nye temperaturrekorder ble satt i flere land. For mange har varmen vært mer enn ubehagelig. Den øker risikoen for sykdom og rammer særlig eldre, barn og mennesker med kroniske sykdommer.
Som leger kjenner vi sammenhengene. Høy varme kan forverre hjerte-, kar- og lungesykdommer og føre til dehydrering og alvorlig overoppheting. Luftforurensning bidrar til sykdom, mens lengre pollensesonger gir større plager for mennesker med allergi og luftveissykdom. Ekstremvær kan dessuten ramme kritisk infrastruktur, gjøre forsyningskjedene mer sårbare og utfordre helsetjenestens beredskap.
Dette er ikke lenger bare varsler om hva som kan skje i en fjern framtid. Klimaendringene påvirker allerede folkehelsen og arbeidshverdagen i helsetjenesten.
Likevel får helseperspektivet for liten plass når klima- og miljøpolitikken utformes. Når myndighetene tar beslutninger om transport, energi, arealbruk og naturforvaltning, må konsekvensene for befolkningens helse vurderes på linje med økonomiske og miljømessige hensyn. Helse må være en del av beslutningsgrunnlaget fra starten, ikke et tillegg som kommer inn i etterkant.
Landsstyrets klimaresolusjon slår fast at helsekonsekvensene må få en tydeligere plass i klima- og miljøpolitikken, og at helsetjenesten må rustes bedre for konsekvensene av klimaendringer og naturtap.
Klimaendringene rammer heller ikke alle likt. Mennesker som allerede har dårlig helse eller lever under krevende sosiale forhold, er ofte mest utsatt. Barn er særlig sårbare. God klima- og miljøpolitikk handler derfor også om å redusere helseforskjeller og beskytte dem som har størst risiko for å bli rammet.
Samtidig må vi rette oppmerksomheten mot vår egen sektor. Helse- og omsorgstjenesten har et betydelig klima- og miljøavtrykk. En mer bærekraftig helsetjeneste handler ikke om å gi mindre eller dårligere behandling. Målet må være å levere tjenester av høy kvalitet og samtidig redusere unødvendig ressursbruk og miljøbelastning.
Det krever tydelige mål og rammer fra myndighetene. Økonomiske insentiver må støtte opp under omstillingen, og det må legges bedre til rette for gjenbruk der det er faglig forsvarlig. Vi må redusere unødvendig bruk av engangsutstyr, og kanskje vurdere mer bruk av flergangsutstyr, også med tanke på beredskap. Når sykehus skal utvikles, må rehabilitering og videre bruk av eksisterende bygg vurderes reelt opp mot nybygg.
Helsetjenesten må også være forberedt på flere episoder med ekstremvær, endrede sykdomsmønstre og mer utsatte forsyningskjeder. Klimatilpasning handler både om beredskap, pasientsikkerhet og vår evne til å opprettholde gode helsetjenester når samfunnet rammes.
Dette krever mer kunnskap om sammenhengene mellom klima, natur og helse – i medisinstudiet, spesialistutdanningen og den videre fagutviklingen.
Noen vil mene at klima- og naturpolitikk ligger utenfor legeprofesjonens ansvarsområde. Legeforeningen mener det motsatte. Legers samfunnsoppdrag handler ikke bare om å behandle sykdom, men også om å forebygge den. Når klimaendringer og naturtap påvirker sykdomsbildet, helseforskjellene og helsetjenestens evne til å gi gode tjenester, angår det også oss.
Legeforeningen skal bidra med medisinsk kunnskap og løfte helseperspektivet i samfunnsdebatten. Samtidig må vi være en pådriver for at helsetjenesten reduserer sitt eget klima- og miljøavtrykk uten at det går på bekostning av kvaliteten i pasientbehandlingen.
Klima- og naturendringene vil prege folkehelsen og helsetjenesten i flere tiår framover. Derfor må helse inn i klimapolitikken og klima inn i helsepolitikken. Det vil gi bedre beslutninger – og bedre helse.