Diskusjonene gikk også friskt i det medisinske miljøet, ikke minst om avstanden mellom teoretisk vitenskap og praksis i en tid da legeyrket hadde et helt annet kunnskapsgrunnlag enn i dag. Jerome Buchholtz, en frittalende lege fra Gran, kalte i Dagbladet i 1882 fakultetet et eminent medikalt lysreservoir, men påpekte samtidig at uten en tilstrekkelig fri diskusjon mellom den praktiske medisin og denne lille gruppen teoretikere ville utviklingen av legevitenskap og legekunst hindres. Opprettelsen av Tidsskrift for praktisk Medicin, det vi nå kjenner som Tidsskrift for den norske legeforening, sprang ut av et behov for å bygge bro mellom teori og praksis. Det samme var motivasjonen bak opprettelsen av Den norske lægeforening. Den nye foreningen vokste raskt, og da det årlige legemøtet ble holdt i Universitetets gamle festsal i 1907, vel 20 år etter stiftelsen, var over 90 % av norske leger medlem. Slik er det fortsatt.
Behovet for fellesskap mellom leger består. Sammen driver vi faget vårt videre og sammen løfter vi fram den beste medisinske diagnostikken og behandlingen. Samfunnet kan stole på at vi kan faget vårt og bruker det til å fremme befolkningens helse. Legerollen har vært i utvikling fra førkrigstidens autoritære skikkelse via 70-tallets antiautoritære bevegelse til dagens kunnskapsbaserte rådgiver og teamleder. Samfunnets forventninger har hele tiden vært at vi skal bruke vår medisinske fagkunnskap inn i den aktuelle konteksten, sette retning og ta avgjørelser til pasientenes og fellesskapets beste. Hver enkelt av oss kan ikke bære slike forventinger alene. Det kan vi kun klare når vi sammen med gode kolleger bruker vårt store foreningsmangfold til å løfte faget og legerollen.
Vi har mange grunner til å være stolte av faget vårt og av felles innsats. I et jubileumsår må det være lov til å minne hverandre på det vi sammen kan være stolte av.